Stub Wiberg

Skuespiller. Foreldre: Kjøpmann Johan Wilhelm Wiberg (fra 1858: Olsen) (1829–98) og Bolette Marie Köhler (1845–1934). Ugift. Navneendring til Wiberg etter 1891. Bror av Christian Koren Wiberg (1870–1945).

Stub Wiberg var en av de betydeligste norske skuespillerne i den viktige brytningstiden for europeisk teater i begynnelsen av 1900-tallet. Som en av de bærende krefter ved Nationaltheatret fra 1903 til sin død var han med under scenedramaets og scenebildets forvandling mot en mer moderne form, og han leverte historisk viktige rolletolkninger innenfor både den klassiske og den nyere verdensdramatikken. Han spilte ofte eldre menn og nærmest aldri elskerroller, men han behersket den klassiske tragedie så vel som det realistiske drama, komedien og operetten.

Wiberg vokste opp i Øvregaten i Bergen, i et kulturelt kreativt miljø. Faren hadde grunnlagt Det Hanseatiske Museum i sin kjøpmannsgård Finnegården på Bryggen, og broren Christian hadde ført dette arbeidet videre. Etter examen artium 1893 studerte Stub Wiberg jus et par år i hovedstaden. Av økonomiske grunner kom han til å oppgi studiene, og da han drog hjem igjen til Bergen, ble han først folkeskolelærer en tid, før han 2. februar 1898 debuterte på Den Nationale Scene som adjunkt Mørch i Vilhelm Krags Solnedgang. Avisen Arbeidet berømmet debutanten for “et Herredømme over de ydre Midler, som sjælden træffes hos en, der første Gang betræder de skraa Brædder”.

Allerede ved debuten spilte Wiberg en gammel mann. Men i de to årene han ble ved hjembyens scene, skulle han få prøve seg i de fleste rollefag og de fleste livsstadier. Ikke minst spilte han her for første gang Erasmus Montanus, som skulle bli en glansrolle for ham også på Nationaltheatret. Fra Den Nationale Scene kom han til Kristiania og var ansatt ved Sekondteatret 1900–01, Eldorado 1901 og Centralteatret 1902–03. Mellom eldre karakterroller og komiske syngespillroller fikk han på Centralteatret sin første seriøse “unge” rolle, da han spilte en rystende Raskolnikov 1903. Herfra kom han til Nationaltheatret, hvor han alt i de første sesongene spilte så forskjelligartede Ibsen-roller som Hjalmar Ekdal i Vildanden og Ulrik Brendel i Rosmersholm.

Hans merkelige allsidighet, ikke minst utseendemessig, gjorde at han etablerte seg uvanlig raskt som førende skuespiller ved hovedscenen. Fremdeles vekslet han mellom de komiske og de tragiske rollefag og fant ofte fasetter av det ene i det annet. Sangspill som Frøken Nitouche, Fjeldeventyret og Aprilsnarrene lå like naturlig for ham som Teresias i Kong Oidipus og Shylock i Kjøpmannen i Venedig. Om hans Gert boktrykker i Strindbergs Mester Olof skrev Hans Wiers-Jenssen: “En præstation, hvorom man turde bruke betegnelsen genial.” I norsk dramatikk gav han rikt liv til roller som Absalon Beyer i Wiers-Jenssens Anne Pedersdotter og tittelrollen i Ibsens John Gabriel Borkman, og han boltret seg med den klassiske komedie som Argan i Molières Den innbilt syke, Gert Bundmaker i Den politiske kandestøber av Holberg og, i sin siste sesong, som Voltore i Ben Jonsons Volpone og Sir Peter Teazle i Skandaleskolen av Sheridan. På Nationaltheatret virket han også som instruktør.

Wibergs kunsteriske begavelse gikk for øvrig langt ut over det han avleverte på scenen. I mer privat sammenheng var han kjent som en henrivende pianist og visesanger, og han utgav flere litterære bagateller. Noen egen bok kom det aldri fra Wibergs hånd, men stubbene og anekdotene han skrev fra sin hjemby, ble gjerne utgitt i antologier, julehefter og tidsskrifter. Han leste også flere av dem inn på grammofonplate. Derfor er hans navn for ettertiden også forbundet med klassiske bergenshistorier som “Vor Herre sin svoger” og “Lokk dorren, kjærring!”

Stub Wiberg ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1928 og var ridder av den svenske Nordstjärneorden.

Verker

  • Bidrag i Julehilsen, Bergen 1901
  • Skrønebog (sm.m. fl.), Chicago 1918

    Lydinnspillinger (et utvalg)

  • En strilehistorie, 1905
  • Vor Herre sin svoger/Et skjær/Verdens største pessimist, 1908
  • Lokk dorren, Kjærring/En teaterinteressert, 1923

Kilder og litteratur

  • Stud. 1893, 1918, 1938
  • K. Elster d.y.: Stub Wiberg, Norske scenekunstnere 6, 1918
  • V. Krag og A. Rønneberg (red.): Stub Wiberg. En minnebok, 1930
  • A. Rønneberg: Nationaltheatret gjennom 50 år, 1949
  • d.s.: biografi i NBL1, bd. 18, 1977

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Maleri (gruppeportrett) De unges forbund (sm.m. Unni Torkildsen, David Knudsen, Halfdan Christensen m.fl.) av Per Deberitz, 1925; Nationaltheatret, Oslo
  • Maleri (som Erasmus Montanus) av Henrik Lund, 1928; sst

    Fotografiske portretter

  • Privatportretter og rolleportretter av div. fotografer; gjengitt i Krag og Rønneberg 1930 (se ovenfor, avsnittet Kilder)

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.