Stephan Sinding er kanskje den betydeligste norske billedhugger av realistgenerasjonen, men har – i likhet med de fleste av sine samtidige – kommet i skyggen av den yngre Gustav Vigeland. Flere av våre mest velkjente monumenter, som Ibsen- og Bjørnson-statuene utenfor Nationaltheatret, er laget av Sinding. Sentralt i hans produksjon står også skulpturer med motiv fra nordisk mytologi og historie, bl.a. den kjempemessige Valkyrjen i København. Sinding kom til å bo mange år i København og regnes som banebrytende innen den realistiske skulptur i Danmark.
Sinding kom fra en kunstnerisk begavet familie. Søsteren Johanna Sinding (f. 1854) studerte også skulptur og var en tid Stephans elev. At den eldre broren Otto allerede var maler, må ha gjort Stephans beslutning om å bli billedhugger enklere. I likhet med storebroren studerte han opprinnelig jus. I sine erindringer, En Billedhuggers Liv, forteller han at han la studiene til side til fordel for kunsten i løpet av en aften: “Jeg sad med en Tobakspibe, begyndte, uden at tænke paa det, at skjære i det Merskums Pibehoved, og af sig selv blev det til et slags menneskeligt Ansigt. Jeg blev ivrig, skar løs paa det langt udover Natten. Men da jeg reiste mig fra det Arbeide var jeg Billedhugger, og siden har jeg aldrig været andet.” Både den sterke selvbevisstheten og definisjonen av seg selv som først og fremst en kunstnernatur er karakteristisk for Sinding.
Sinding gikk på Den kgl. Tegneskole under billedhuggeren Julius Middelthun fra 1870. Deretter drog han til Berlin, hvor han var elev av billedhuggeren Albert Wolff 1872–74. Han var også innom kunstakademiet der, men den akademiske undervisningen tiltalte ikke Sindings gemytt. I Berlin modellerte han en statue med motiv fra norrøn mytologi, Vølund smed, under Wolffs klassisistiske innflytelse. 1874 hadde Sinding et lengre opphold i Paris, og 1880–83 bodde han i Roma. I mellomtiden var han hjemme i Kristiania, men her fant han seg dårlig til rette og valgte å bli boende i utlandet resten av livet.
Sindings første betydelige arbeid var Slaven (1878), som vakte oppmerksomhet på verdensutstillingen i Paris samme år. Skulpturen forestiller en bakbundet, knelende mann, og både kunstneren selv og ettertiden har tolket den som en protest mot den urettferdige behandlingen Sinding mente han var blitt til del. Dette var den første av flere skulpturer med motiv fra nordisk-germansk folkevandringstid, som Barbarkvinne sleper sin sønns lik bort fra slagmarken og Den fangne mor. Disse skulpturene kan betraktes som en reaksjon mot den nyklassisistiske tradisjonen fra Bertel Thorvaldsen, som fremdeles dominerte skandinavisk billedhuggerkunst. I sin realistiske utførelse og dramatiske komposisjon bryter de med klassisismens harmoniske idealer. Også i motiv har kunstneren sett bort fra klassisismens preferanse for antikke emner og i stedet fremstilt skikkelser fra en nordisk-germansk fortid. Helt siden romantikken hadde man diskutert hvordan man best kunne fremstille våre forfedre i maleri og skulptur, og kunstnere hadde forsøkt seg på forskjellige motiver fra vikingtid og middelalder med varierende hell. Sinding løste dette problemet på sin måte, ved å gå tilbake til en primitiv og nærmest mytisk folkevandringstid, da germanske folkeslag stadig lå i krig med romerne og hverandre.
Barbargruppen, som ble utført i Roma, ble Sindings gjennombruddsarbeid og innkjøpt av brygger Carl Jacobsen til Ny Carlsberg Glyptotek. 1883 bosatte Sinding seg i København, hvor han fant en velvillig beskytter i Jacobsen, som innlemmet en rekke av kunstnerens verk i Glyptoteket. I Danmark fant han også sin hustru i skuespilleren Elga Betzonich, som han giftet seg med 1885. 1890 fikk han dansk statsborgerskap. Fra 1894 bodde ekteparet på Frydendalsvej ved København, i en villa som ble utsmykket som et riktig kunstnerhjem med tepper og møbler Sinding selv hadde designet. Fra 1897 var han professor ved Kunstakademiet i København. Gjennom både sin undervisning og sine verk fikk han stor betydning for realismens gjennombrudd i dansk skulptur.
I den franske naturalismens ånd grep Sinding fatt i motiver av erotisk karakter, som To mennesker (1889), med en ung mann og en ung kvinne som omfavner hverandre i et heftig kyss. Fremstillingen er beslektet med Rodins Kysset. Sinding mente at det måtte være den franske billedhuggeren som var inspirert av hans skulptur og ikke omvendt. Uansett var dette en tematikk som lå i tiden. To mennesker regnes gjerne som den første erotiske fremstilling i norsk kunst. Skulpturen vant Grand Prix på verdensutstillingen i Paris 1889.
Sinding fikk flere oppdrag på offentlige monumenter. I annen halvdel av 1890-årene arbeidet han med statuene av Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson, som ble avduket i forbindelse med Nationaltheatrets åpning 1899. Monumentene ble gjenstand for voldsom debatt og kritikk. Det gikk så langt at Carl Jacobsen tilbød seg å kjøpe dem og stille dem opp i København. Sinding utførte også monumentet over Ole Bull i Bergen. Valhallafrisen I og II, som er en bredt anlagt fremstilling av skikkelser fra den norrøne mytologi, ble opprinnelig utført til Christiansborg slott i København, men ble i stedet innlemmet i Ny Carlsberg Glyptotek. 1910 kunne hovedverket Valkyrjen (også kalt Storm fra høyfjellet), et motiv kunstneren lenge hadde arbeidet med, avdukes i Langelinie-parken i København. Fra rundt århundreskiftet ble Sindings verk preget av tidens forenklede former, som i Moder Jord, og i en rekke mindre relieffer tok han opp art nouveau-stilens dekorative linjer.
Fra 1910 var Sinding bosatt i Paris, men beholdt kontakten med det danske miljø. Krigshandlingene under den første verdenskrig gikk sterkt inn på ham, og han utførte flere offentlige minnesmerker over de falne, både i Frankrike og i Danmark, deriblant L'Offrande i Sorbonne-kirken i Paris.