Stein Winge

Skuespiller, sceneinstruktør og teatersjef. Foreldre: Billedkunstner Sigurd Winge (1909–70) og Aagot (“Eva”) Evang (1904–79). Gift 1964 med skuespiller Kari Onstad (24.2.1941–), datter av Erling Onstad (1912–81) og hustru Randi (1915–2007).

Stein Winge er en av Norges mest markante og internasjonalt anerkjente regissører. Med en rekke moderne regigrep fremstår han som en fornyer innen både teater og opera.

Tidlig i tenårene begynte den meget musikalske Stein Winge å spille fiolin. Han ville bli dirigent. Teaterlegenden Claes Gill overbeviste ham imidlertid om at han måtte bli skuespiller. Winge gjennomførte Statens Teaterhøgskole, og allerede i studietiden satte han opp stykker.

Teatersjef Erik Pierstorff på Trøndelag Teater ante Winges talent. Fordi Pierstorff ikke fikk ansette flere skuespillere, fikk Winge stillingen som teatersekretær, men med løfte om å få regissere. 1971–76 var Winge fast ansatt regissør ved Nationaltheatret. Deretter var han frilanser med en rekke oppgaver ved bl.a. Den Nationale Scene. Winge var kunstnerisk leder for Teatret på Torshov 1979–84 og teatersjef på Nationaltheatret 1990–92. Fra august 1999 har han vært sjefregissør og kunstnerisk rådgiver ved Den Norske Opera. Han har gjestet som regissør ved de fleste teatre i Norge og på en rekke scener i andre land. Dessuten har han instruert flere teater- og operaprosjekter utenfor institusjonsteatrene.

Da Winge tiltrådte som sjef på Nationaltheatret 1. januar 1990, hadde han i lang tid ønsket stillingen. Som teatersjef så han seg som teaterets kunstneriske leder som skulle forløse kunstneriske krefter. Han ville gjøre Nationaltheatret til et Ibsen-teater og tok høsten 1990 initiativet til en årlig Ibsen-festival. Men Nationaltheatret var i en økonomisk bakevje da Winge overtok, og den økonomiske situasjon gjorde at han forlot stillingen etter to år.

Winges regidebut var enakterne Oppbevares tett lukket på et tørt og kjølig sted og Slapp av du'a mamma – åpningsforestillinger på Trøndelag Teaters biscene Teaterloftet. Gjennombruddet kom med en oppsetning av Hamlet på Trøndelag Teater 1972.

Etter den tid har han stått for en rekke milepæloppsetninger. Til disse hører bl.a. Shakespeares Kong Lear på Nationaltheatret, Den Nationale Scene og Los Angeles Theater Center. Han har regissert Brecht som stilisert teater, bl.a. Galileis liv på Rogaland Teater, Mor Courage på Teatret på Torshov og en tre timers oppsetning av Det gode menneske fra Sezuan i Fjernsynsteatret. Han har vært ansvarlig for flere nyskapende og dristige Ibsen-oppsetninger, bl.a. en fysisk Peer Gynt på Hålogaland Teater, og for moderne dramatikk i en seks timers totalteateroppsetning av Tankred Dorsts Merlin på Det Norske Teatret.

Winge har regissert flere operaoppsetninger i og utenfor Norge. Eksempler på dette er Der fliegende Holländer i Malmö og Mannheim, Cavalleria Rusticana og Bajazzo i Brussel, Lady Macbeth i Barcelona, Don Giovanni i Stockholm og Jenufa på Den Norske Opera. Ifølge Winge gir arbeidet med opera “utløp for musikkglede og visuell fantasi”. Dette preger fullt ut hans operaoppsetninger.

Winge har også arbeidet med opera utenfor de store scener, f.eks. Eystein av Nidaros i Erkebispegården i Trondheim, Lucie på Steinviksholm festning i Nord-Trøndelag, Tryllefløyten på Oscarsborg ved Drøbak og et syngespill om Petter Dass i Bodø.

Winge bygger sitt teatersyn på at det legges “for mange begrensninger på hva som er teater”. Han vil utforske, og målsetningen i hans kunstneriske søken er “å være dristig, sterk og nysgjerrig”. Som regissør har han en kompromissløs og påtrengende vilje til å omsette visjoner til praktisk skapende arbeid. Å gå på akkord for å tilpasse seg konvensjonene er umulig. Den endelige versjonen finnes ikke, og som utøvende kunstner er han alltid i en prosess og underveis. Derfor blir det helt avgjørende for ham å prøve ulike tilnærminger.

Trangen til stadig fornyelse gjør Winges teatersyn utfordrende og kontroversielt. Han er kjent for å ta i bruk flest mulig virkemidler. Enkelte synes han av og til dynger på med altfor sterke og moderne effekter og sprelske påfunn. Mange av hans oppsetninger preges av interessevekkende overraskelsesmomenter, store opptrinn og voldsomme scener. Winge opererer i det store formatet og er blitt karakterisert som gigantoman. Dette er imidlertid utslag av et teaterspråk preget av en usedvanlig sterk ekspressiv uttrykkskraft.

Å spille klassikerne slik de alltid er blitt spilt, betrakter Winge som et svik. Hans holdning er at “respekten for klassikerne må ikke knekke oss”. Det har resultert i moderne og kontroversielle utforminger av klassiske dramaer tilpasset vår tid.

Som regissør fokuserer Winge på fornyelse av teateret og seg selv ved å prøve ut teaterets grenser i forhold til sin egen store billedmessige skaperkraft overfor tekstens fortolkningsmuligheter. Dette har resultert i en rekke sikre, spennende, dristige og utfordrende oppsetninger.

Modige regigrep løfter Winges oppsetninger til store kunstneriske seirer og publikumssuksesser. Hans oppsetninger blir aldri likegyldige. Publikum tvinges til å forholde seg til dem, og han engasjerer gjennom å skake oss til å reagere.

Selv om Winge i hovedsak høster stormende jubel, stående applaus og anmelderes geniforklaringer, har han også opplevd å bli pepet ut – i Genève 1987 med Wagners Valkyrien og 1998 med oppsetningen av Tristan og Isolde på Bastille-operaen i Paris. Dette tolker han som et tegn på et oppegående og engasjert publikum.

2001 ble Winge utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. Teaterkritikerprisen mottok han 1982.

Kilder og litteratur

  • TFL, 1991
  • N. J. Ringdal: Nationaltheatrets historie 1899–1999, 2000
  • diverse artikler og intervjuer i dagspressen

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.