Stein Eriksen

Skiløper og forretningsmann. Foreldre: Marius Eriksen (1886–1950) og Birgit (“Bitten”) Heien (1900–96). Gift 1) 1957 med Merill Ford, ekteskapet oppløst; 2) med Garvene Hales, ekteskapet oppløst; 3) med Jerry Sue Von Hagen, ekteskapet oppløst; 4) med Françoise Bo.

Stein Eriksen var en av verdens fremste alpinister i begynnelsen av 1950-årene. Fra midten av 1950-årene drev han skiskoler i USA, og han eier også flere hoteller ved amerikanske vintersportssteder.

Alle tegn under solen gjorde det klart at Stein Eriksen måtte bli skiløper. Han vokste opp i Holmenkollåsen i en svært skiinteressert familie. Faren hadde som ung vært i Mellom-Europa og lært slalåm av de fremste ekspertene der, og han hadde tatt fem premier i Holmenkollens kombinerte renn; moren hørte til landets slalåmpionerer og hadde bl.a. stiftet Damenes Skiklubb. Steins eldre bror Marius Eriksen jr. (1922-2009) var også en god skiløper, og vant norgesmesterskapet i slalåm i 1947 og 1948.

Unge Stein forsøkte seg i hoppbakken allerede som 9-åring, men senere skulle alpinbakkene bli hans arena. Ekspertene skjønte raskt at han var i besittelse av et spesielt talent, selv om de i begynnelsen fant den unge mann litt vill og stilen litt uortodoks. Han fikk en del av sine idrettslige ungdomsår ødelagt av krigen, men han tok det tapte igjen i rikelig monn. Han gikk energisk til verks og fulgte opp familietradisjonene på en måte som skulle gjøre både hans aktive idrettskarriere og hans senere virksomhet som forretningsmann og skiinstruktør i USA til et rent lite eventyr.

Stein Eriksen ble beste slalåmløper i norgesmesterskapet 1949 og tok bronse i slalåm i verdensmesterskapet 1950. Han fikk et gnistrende internasjonalt gjennombrudd 1951, da han ikke bare vant Lauberhornrennet, men satte et fantastisk punktum for sesongen med å slå hele verdenseliten i Holmenkollen Kandahar, hvor han vant alle grener med suverene tidsmarginer. Innsatsen ble betegnet som sesongens beste idrettsprestasjon, og det stod klart at Norge hadde fått en solid medaljekandidat foran de olympiske leker på hjemlig grunn året etter.

Og Stein skuffet ikke sine tilhengere. Det dramatiske storslalåmrennet i Norefjell sitter fortsatt som spikret i hukommelsen til den generasjonens skiinteresserte. 50 meter før mål var han noen millimeter fra fall, berørte marken med den ene hånden, men taklet situasjonen på nesten mirakuløst vis. Med 1,9 sekunders seiersmargin til østerrikernes Christian Pravda gikk gullet til Stein, som fire dager senere fulgte opp med sølvmedalje i spesialslalåmrennet i Rødkleiva.

Selv om olympiske medaljer veier tungt, må man nesten sette hans innsats under verdensmesterskapet i Åre i Sverige 1954 enda høyere. Der tok han gull i slalåm, storslalåm og kombinasjonen, og i slalåmrennet var seieren så suveren at ekspertene rett og slett manglet superlativer i sine referater. Fra hans merittliste for øvrig kan nevnes fem norske mesterskap, i alt 11 seirer i Holmenkollens alpinrenn og store triumfer i Winter Park i Montana, Wengen og Villars i Sveits og en rekke andre steder.

I sesongen mellom OL i Oslo og VM i Åre hadde Stein Eriksen oppholdt seg en tid i USA, hvor han hadde høstet erfaringer og knyttet kontakter. Hjemmefra hadde han tatt med seg utrolige mengder med skikunnskaper, i tillegg var lærdommen fylt av alle regler for fair play, og parallelt med det hele fikk han også med seg en porsjon forretningssans. Etter suksessen i Åre drog han tilbake til USA, hvor han ble profesjonell alpinkjører og etter hvert opprettet en rekke skiskoler, som ble svært populære; i en periode var han også skiinstruktør i Chile. Med base i staten Utah utvidet han senere virksomheten til å omfatte salg av norske vintersportsprodukter, hotelldrift m.m., men hans navn vil i særlig grad være knyttet til det faktum at han virkelig har lært store deler av det amerikanske folk å gå på ski.

I Stein Eriksens rikholdige trofésamling finnes Morgenbladets gullmedalje (1951), Holmenkollmedaljen (1952) og Sportsjournalistenes statuett (1951, 1954). Han ble utnevnt til ridder av Den kgl. Norske Fortjenstorden 1997 for sin innsats for Norge i USA, et arbeid som fortsatt pågår med samme intensitet, selv om alderen egentlig burde tynge.

Verker

  • Mine hvite eventyr, 1952 (2. utg. 1977, 3. utg. (i serien Norges OL-helter) 1998)
  • Come ski with me (sm.m. M. Luray), London 1966

Kilder og litteratur

  • Forfatterens arkiv
  • Stein Eriksens bøker (se ovenfor)
  • H. Kleppen: Stein Eriksen. Hans eventyrlige liv, 1991
  • R. Bjørnskau: Ready fra A til Å, 1997

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 4 endringer i denne artikkelens nettversjon.