Sophus Weidemann

Ingeniør og industrimann. Foreldre: Sorenskriver Frederik Sommerfeldt Weidemann (1803–75) og Nathalia Adelaide Major (1808–51). Gift 6.8.1862 med sin tremenning Valborg Sommerfeldt (19.10.1839–29.9.1911), datter av skipsbyggingsinspektør Hakon Adelsteen Sommerfeldt (1811–88) og Sophie Amalie Nielsen (1815–74). Sønnesønn av Lauritz Weidemann (1775–1856); søstersønn av Herman Wedel Major (1814–54); svigerfar til Erik Solberg (1871–1941).

Sophus Weidemann var bestyrer for Fabrikken ved Nidelven (det senere Trondhjems mekaniske Verksted) og satte i gang flere bedrifter med maritim tilknytning i byen. Med sine kunnskaper og sin virketrang bidrog han til å fornye Trondheims verkstedindustri, en industrigren som etter hvert ble byens viktigste. Han gjorde også en betydelig innsats for dampskipsfarten i det nordafjelske Norge.

Embetsmannssønnen Weidemann fikk sin praktiske utdannelse ved Marineverftet i Horten. Muligens var yrkesvalget inspirert av hans slektning på farssiden og senere svigerfar, Hakon Adelsten Sommerfeldt, som var skipsbyggingsinspektør i marinen. 1856 ble Weidemann ansatt som teknisk tegner ved Bergens mekaniske Verksted. I realiteten var nok dette en slags ingeniørstilling med ledelsesfunksjoner. 1857–58 førte han tilsyn med byggingen av dampskipene Framnæs og Fjalir, som Nordre Bergenhus amt hadde bestilt ved et verft i Dumbarton nær Glasgow. Det lange oppholdet i selve sentrum for verdens skipsbyggingsindustri må ha gitt verdifulle impulser og ny kunnskap. Etter et mellomspill som tegner ved Akers mekaniske verksted ble han 1862 bestyrer av Eidsvoll glassverk og sagbruk.

Sommeren 1864 ble Weidemann tilsatt som bestyrer for Fabrikken ved Nidelven i Trondheim. Dette var en av pionerbedriftene innenfor norsk verkstedindustri. Han overtok etter bedriftens medgrunnlegger, briten John Trenery. Weidemann representerte en ny type profesjonell bedriftsleder som ikke hadde eierandeler i den bedriften han ledet. Med unntak av bergverkene var dette et nytt fenomen i 1860-årenes Norge.

Ansettelsen av Weidemann må ha vært et ledd i en bevisst satsing på verkstedoppdrag for den ekspanderende dampskipstrafikken. Han lot bygge to beddinger og kaianlegg og utvidet både skipsbyggeriet og maskinverkstedet ved bedriften. Investeringene ble finansiert over den løpende driften. 1870 hadde Fabrikken ved Nidelven vel 300 arbeidere og funksjonærer og var Norges største verkstedbedrift utenfor hovedstaden.

De første dampskipene som ble bygd under Weidemanns ledelse, var Bilbao og Portugalete, som ble levert til kunder i Portugal. De fleste skipsoppdragene var likevel for rederier i det nordafjelske Norge. Så lenge Fabrikken bygde små skip, gikk alt stort sett bra. 1870 tapte imidlertid verkstedet mye penger på byggingen av “hurtigruteskipet” Harald Haarfagre for Det Nordenfjeldske Dampskibsselskab. Ved slike store oppdrag måtte bedriften nemlig konkurrere med langt mer erfarne britiske verft, slik at prisene ble presset langt ned. Det nye skipet skulle i tillegg utstyres med en moderne compound-maskin, en teknologi som verftet ennå ikke behersket helt.

Sophus Weidemann fratrådte sin sjefsstilling på Fabrikken ved Nidelven 1871. Deretter åpnet han eget ingeniørkontor, landets første nord for Dovre. Han ble fast teknisk konsulent for Det Nordenfjeldske Dampskibsselskab frem til 1875 og hadde dessuten oppdrag for en rekke andre rederier. I tillegg var han besiktigelsesmann for Det norske Veritas og det franske Bureau Veritas.

Det store britiske dampskipet Consort grunnstøtte og brakk i to deler i ytre del av Trondheimsfjorden februar 1871. Den påfølgende bergingen og reparasjonen av skipet førte til opprettelsen av to nye selskaper, Trondhjems Dokselskab og Nordenfjeldske Dykkerselskab; Weidemann var initiativtaker og primus motor i dem begge. Selskapene forbedret trondheimsindustriens muligheter til å berge og reparere skip.

1884 startet Weidemann en ny forretningsmessig karriere som eiendomsutvikler, da han kjøpte Rosenborg gård sammen med sakfører Karl Ludvig Bugge. De avhendet parsellen Bakkestranden til kommunen, mens resten av området ble stykket opp til boligtomter. I løpet av få år ble Rosenborg Trondheims nye arbeiderbydel, med toetasjes trehus og et rektangulært gatenett. Weidemann beholdt selv Rosenborg gård, hvor han og hans kone bodde resten av sitt liv. Ekteparet hadde seks barn; alle de tre sønnene fulgte i farens fotspor og ble ingeniører i verftsindustrien.

Den politisk konservative Weidemann ble innvalgt i Trondheim bystyre 1883 og i formannskapet året etter. Han var valgmann ved stortingsvalgene 1882–91. Weidemann døde 1894. En vei på Rosenborg i Trondheim ble oppkalt etter ham 1899.

Verker

  • Artikkel om havneutvidelsen i Trondheim, i Adr.av. nr. 99a/1875
  • artikkel om besiktigelseskommisjonen for dampskip, i Throndhjems Stiftsavis nr. 78/1877
  • Muddermaskine, i TU 1885, Tillegg, s. 62–63

Kilder og litteratur

  • L. F. H. Weidemann: Stamtavle over Slægten Weidemann, Trondheim 1892
  • NFL, bd. 6, 1908
  • O. Schmidt: Trondhjems mekaniske verksted 1843–1943, Trondheim 1945
  • Aa. Barfoed: Slekten Sommerfeldt–Sommerfelt, 1954
  • P. Thonstad Sandvik: Mekanisk industri i en europeisk periferi. Fabrikken ved Nidelven 1843–1876, 1994
  • T. Bratberg: Trondheim byleksikon, 1996
  • R. Danielsen: “En exempelløs fremgang” 1880–1920, bd. 4 i Trondheims historie 997–1997, 1997

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 0 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.