Sophus Bugge

Filolog og lingvist. Foreldre: Trelasthandler Alexander Bugge (1790–1854) og Maren Kirstine Sartz (1798–1836). Gift 6.7.1869 i Kristiania med Karen Sophie Schreiner (25.4.1835–3.7.1897), datter av kjøpmann Peter Heinrich Schreiner (1794–1880) og Andrea Wiborg (1801–82). Far til professor Alexander Bugge (1870–1929).

Sophus Bugge var professor i sammenlignende indoeuropeisk språkvitenskap og gammelnorsk ved universitet i Christiania fra 1866. Hans vitenskapelige innsats fikk grunnleggende betydning for den norrøne filologi og runeforskningen.

Bugges forfedre hadde vært kjøpmenn, redere og skippere i Larvik i flere generasjoner. Bugge ble student 1848, cand.mag. 1857, universitetsstipendiat i sammenlignende språkvitenskap og sanskrit 1860, lektor i sammenlignende indoeuropeisk språkvitenskap “med Forpligtelse til at foredrage Oldnorsk” 1864 og ekstraordinær professor i de samme to fag fra 1866.

Hans viktigste lærere ved universitetet var grunnleggerne av norrøn filologi som universitetsfag i Norge, historikerne Rudolf Keyser og P. A. Munch, samt L. C. M. Aubert (1807–87; se NBL1, bd. 1), professor i latinsk språkvitenskap. Av historikerne lærte han norrønt språk og språklig og historisk kildekritikk, av Aubert sammenlignende språkvitenskap og tekstkritisk metode med grunnlag i latinske tekster.

Han debuterte som forsker i studietiden, med tidsskriftartikkelen Om Consonant-Overgange i det norske Folkesprog (1852), inspirert av Aasens grammatikk og ordbok, og i årene 1853–59 fikk han trykt 10 korte artikler om oskisk og umbrisk, germanske språk og sigøynerspråk i et tysk fagtidsskrift, og dessuten Mythologiske Oplysninger til Draumkvædi (1854), som bygger på tekstene i Landstads Norske Folkeviser (1853). Han viser seg allerede her som en kunnskapsrik og kritisk forsker.

Landstads samling av ballader fikk Bugge til begynne å samle på egen hånd, og han fikk stipend for å samle folkeminner i Telemark i sommerferiene 1856 og 1857. Etter å ha lest første bind av Svend Grundtvigs utgave av Danmarks gamle Folkeviser, som utkom 1853, skrev Bugge i mars 1855 til Grundtvig og tilbød å skaffe opplysninger om norske viser; han vedla “nogle Bemærkninger” som han hadde notert under lesningen. Dette ble begynnelsen på et samarbeid og et vennskap mellom de to som varte til Grundtvigs død 1872.

Sommeren 1858 fikk Bugge trykt sin første bok, Gamle norske Folkeviser, en filologisk forsvarlig utgave av materiale han selv hadde samlet, uten forsøk på å restituere eller kombinere tekstene, med innledning og ordforklaringer. Samme år ble Bugge innvalgt som yngste medlem av det nystiftede Videnskabs-Selskabet i Christiania på det første ordinære årsmøtet i selskapet.

Fra våren 1858 hadde han stipend for å studere allmenn språkvitenskap, med hovedvekt på indoeuropeiske språk og norrønt, i Berlin og København. Begge steder kom han inn i et langt bredere vitenskapelig miljø enn hjemme, og han fant seg raskt til rette. Han hørte forelesninger og leste avhandlinger av banebrytende forskere som indoeuropeisten Franz Bopp og den klassiske filolog J. N. Madvig. Han hadde lett for å få kontakt både med lærere og med andre studenter, men han trivdes spesielt godt i Danmark. Under oppholdene i København konsentrerte han seg om arbeidet med nordisk språk og middelalderlitteratur. Han planla en kritisk utgave av Eddadiktene, og tok avskrifter av håndskriftene av Eddadiktene og sagaer med tilknytning til diktene. Sommeren 1859 var han igjen i Telemark, vinteren 1859–60 var han i København, og kom så tilbake til Christiania som stipendiat sommeren 1860.

Bugge arbeidet med utgavene av Eddadiktene og av sagaer om Edda-heltene i de første årene han var knyttet til universitetet, og 1864 og 1865 kom de to første heftene av Norrøne Skrifter af sagnhistorisk Indhold (Hálfs saga, Norna-Gests þáttr, Vǫlsunga saga), tredje hefte (Hervarar saga) kom først 1873. Det er en utmerket utgave, men innledningen med håndskriftbeskrivelsene mangler; manuskriptet forsvant da Bugge hadde det med seg en gang han holdt foredrag om emnet, og han fikk aldri tid til å lage en ny innledning.

1867 kom utgaven av Eddadiktene, under tittelen Norrœn Fornkvæði, vel det viktigste filologiske arbeid fra Bugges hånd. Tekstene er bokstavrett gjengitt, fordelt på nummererte strofer og korte verslinjer som vanlig i nordiske utgaver, med forkortelsene oppløst og markert. Variantapparatet er utførlig og inneholder en mengde forslag til rettelser og forsøk på forklaring av problematiske ord og former. Det var den første virkelig kritiske utgave av Eddadiktene, og den er fremdeles et uunnværlig hjelpemiddel for Eddaforskere.

Ved siden av Eddadiktene arbeidet Bugge med innskrifter med de eldre runer. I en kort artikkel på 23 linjer, om Guldhorn-Indskriften, trykt 1865, la han frem sin nye tolkning av innskriften, sammen med oversettelser til gotisk, norrønt og gammelengelsk. Bugge ville foreløpig ikke begrunne lesningen, men ved å ta med oversettelsene viser han uten å si det direkte at innskriften ikke er gotisk, som bl.a. P. A. Munch hadde ment, og dermed var det naturlig å anta at språket i denne og andre nordiske innskrifter med de eldre runer var den germanske dialekt som språkene i de nordiske land hadde utviklet seg fra, urnordisk.

I tre tidsskriftartikler med tittelen Bidrag til Tydningen af de ældste Runeindskrifter i årene 1867–69 og i Lidt om de ældste nordiske Runeindskrifters sproglige Stilling fra 1870 underbygde Bugge sine teorier. Samtidig med Bugge, og uavhengig av ham, hadde den danske runolog L. F. A. Wimmer kommet til samme resultat om språket i innskriftene.

Frem til 1890 skrev Bugge en rekke større og mindre artikler om innskrifter i både eldre og yngre runer. Fra 1891 til 1903 utkom første bind av Norges Indskrifter med de ældre Runer, med de 33 innskrifter som Bugge selv hadde undersøkt. Fra 1902 måtte Magnus Olsen, Bugges sekretær og fra 1908 hans etterfølger, overta lesning og beskrivelse av nye funn av innskrifter fordi Bugges syn var blitt så dårlig at han ikke lenger kunne lese. Bugges innledning til hele verket, Runeskriftens Oprindelse og ældste Historie, fikk han ikke fullført før han døde, men det viktigste var ferdig utformet og ble utgitt 1905 og 1913. Både deler av innledningen og første hefte av bind 2 av verket, med tillegg og rettelser, ble for en stor del skrevet av Magnus Olsen etter Bugges diktat.

Bugge var alltid åpen for kritikk fra andre forskere og villig til å prøve nye veier når han ikke var helt fornøyd med sine tidligere løsninger. Hans arbeid med den lange og vanskelige Rök-innskriften fra Östergötland er et eksempel på dette. 1878 kom hans første tolkning, 1888 gjorde han et nytt forsøk, 1896 holdt han et foredrag om visse sider ved innskriften i Videnskabs-Selskabet, og 1910 utgav Magnus Olsen Bugges etterlatte arbeid Der Runenstein von Rök.

Utgivelsen av innskriftene med yngre runer kom ikke i gang i Bugges tid, men han fikk utgitt to “forberedende hefter”, om Hønen-runene 1902 og Runerne paa en Sølvring fra Senjen 1906. Høneninnskriften er forsvunnet og bare kjent i avskrift, men Bugge mente at den omtalte en ekspedisjon til Vinland, og det var en sensasjon. Tolkningen må regnes som svært dristig.

Revolusjonerende var også Bugges teori om de nordiske gude- og heltesagns opprinnelse. I Bugges studietid var de fleste forskere enige om at Eddadiktene var eldre enn vikingetiden, og at mytene var en fellesgermansk arv fra enda eldre tider. Derimot var forskerne uenige om hvor Eddadiktene var diktet, i Norge, som “den norske skole” hevdet, eller i Sør-Skandinavia, som bl.a. Svend Grundtvig mente.

Bugges arbeid med språket i runeinnskriftene overbeviste ham om at Eddakvadene ikke kunne være diktet i urnordisk språkform, de kunne ikke være eldre enn fra 800-tallet. At ballader kunne spres og vandre over landegrensene var Bugge fortrolig med, og han kjente indologen Th. Benfeys teori om eventyrenes vandring. Med dette utgangspunktet kom han i 1870-årene frem til en teori om at gude- og heltedikt kunne være påvirket av gresk-romerske myter og bibelske fortellinger. I et brev til Grundtvig 31. mai 1875 nevner han greske og romerske myter og sagn som “udbredte sig, forandrede sig og skjød nye Skud hos Folket, der ikke bevarede Sammenhængen med den lærde Litteratur”, og i de følgende år kommer han i brev til sine venner ofte tilbake til en mulig forbindelse mellom senantikkens skolelærdom og nordiske myter.

Høsten 1879 la Bugge frem sine nye teorier i et foredrag i Videnskabs-Selskabet. Han hevdet der at stoffet i Eddadiktene for en stor del stammet fra gresk-romerske og bibelske sagn og legender som “hedenske eller halvhedenske Nordboer paa de britiske Øer i Vikingetiden har modtaget fra kristne Mænd, fra Munke og Mænd uddannede i Munkeskolen”. Stoffet ble omformet og omdiktet av nordiske tilhørere, og fortellingene blir nordiske på samme måte som internasjonale eventyr.

Første del av Studier over de nordiske Gude- og Heltesagns Oprindelse ble utgitt 1881, resten kom 1889. Studiene vakte oppsikt og strid i den lærde verden, både i Norden og utenfor. Noen, som rettshistorikeren Konrad Maurer i München, sluttet seg til Bugge, og det samme gjorde Adolf Noreen og flere av Bugges venner i Uppsala, men flokken av kritikere var større, og angrepene var til dels krasse. Bugge tok ikke til gjenmæle, men da Finnur Jónsson påpekte at norske skalder på 800-tallet kjente de Eddamytene som Bugge mente var lånt i England og Irland, forsøkte Bugge i boken Bidrag til den ældste Skaldedigtnings Historie (1894) å vise at disse skaldediktene ikke kunne være så gamle som man hittil hadde ment. Det var ikke mange som lot seg overbevise av Bugge i dette tilfelle.

Viktigere enn problemet med skaldediktene er den kritikk som kan reises mot det metodiske grunnlaget for teorien om påvirkning fra ofte obskure latinske kilder: Bugge bygger ofte på uvesentlige detaljer, likheter mellom navneformer som ikke overbeviser, kombinasjoner som virker lite rimelige. Metoden er balladeforskerens, overført på et materiale hvor den ikke passer.

Ved siden av arbeidet med Eddadiktene og runene fortsatte Bugge med å gi bidrag til tolkning av vanskelige steder i eldre germansk diktning, med etymologiske utredninger og tolkninger av stedsnavn. Han skrev fremdeles om de oskiske og umbriske tekster, dessuten om albansk og armensk, eldre lilleasiatiske språk og etruskisk, som han mente stod nær armensk.

Bugge levde i en tid da forskningen stadig la under seg nye områder, og han fulgte med. Han var udogmatisk og dristig, men alltid villig til å forandre mening. Han drøftet sjelden eldre tolkninger som ikke holdt mål, han la frem sine egne teorier for kolleger som visste hva det dreide seg om, og kastet ikke bort tid på polemikk. Han argumenterte konsist og engasjerende, men særlig i de mytologiske bidragene kunne han bli noe omstendelig.

Sophus Bugge var Norges mest betydelige filolog og språkforsker i sin tid, og hans samtidige var fullt klar over dette. Han var dessuten en god lærer og foreleser, og en stor personlighet som gjorde et dypt inntrykk på sin samtid. Han var medlem av Videnskabs-Selskabet i Christiania (nå Det Norske Videnskaps-Akademi) fra 1858 (visepreses 1884), Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim (1865) og en rekke utenlandske vitenskapelige selskaper. Han ble kreert til æresdoktor ved Uppsala universitet ved dettes 400-årsjubileum 1877, og ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden 1877, kommandør 1890 og storkors 1896.

Verker

  • Fullstendig bibliografi i M. Olsen: “Fortegnelse over Sophus Bugges trykte arbeider”, i Sproglige og historiske Afhandlinger viede Sophus Bugges Minde, 1908, s. 285–294
  • Om Consonant-Overgange i det norske Folkesprog, i Norsk Tidsskrift for Videnskab og Litteratur 5, 1852, s. 201–216
  • Mythologiske Oplysninger til Draumkvædi, i Norsk Tidsskrift for Videnskab og Litteratur 7, 1854, s. 102–121 og 192
  • Gamle norske Folkeviser, 1858
  • Norrøne Skrifter af sagnhistorisk Indhold, hf. 1–3, 1864–73
  • Norrœn Fornkvæði, 1867
  • Guldhorn-Indskriften, i Tidsskrift for Philologi og Pædagogik 6, 1865, s. 317–318
  • Bidrag til Tydning af de ældste Runeindskrifter, i Tidsskrift for Philologi og Pædagogik 7, 1867, s. 211–252 og 312–363, og 8, 1869, s. 163–204
  • Lidt om de ældste nordiske Runeindskrifters sproglige Stilling, i Aarbøger for nordisk Oldkyndighed 1870, s. 187–216
  • Tolkning af Runeindskriften på Rökstenen i Östergötland. Et Bidrag til Kundskab om svensk Sprog, Skrift og Skaldekunst i Oldtiden, i Antiqvarisk tidskrift för Sverige 5, 1878, s. 1–148 og 211–215
  • Studier over de nordiske Gude- og Heltesagns Oprindelse. Første Række, 1881–89
  • Om Runeindskrifterne paa Rök-stenen i Östergötland og paa Fonnaas-Spænden fra Rendalen i Norge, Stockholm 1888
  • Bidrag til den ældste Skaldedigtnings Historie, 1894
  • Hønen-Runerne fra Ringerike, hf. 1 i Norges Indskrifter med de yngre Runer, 1902
  • Norges Indskrifter med de ældre Runer, bd. 1, 1891–1903, bd. 2, hf. 1 (med bistand av M. Olsen), 1904
  • Norges Indskrifter med de ældre Runer. Indledning: Runeskriftens Oprindelse og ældste Historie, (med bistand av M. Olsen), (posthumt) 1905–13
  • Runerne paa en sølvring fra Senjen, hf. 2 i Norges Indskrifter med de yngre Runer, 1906
  • Der Runenstein von Rök in Östergötland (utg. av M. Olsen), Stockholm (posthumt) 1910

Kilder og litteratur

  • M. Olsen: “To Ungdomsbreve fra Sophus Bugge”, i Sproglige og historiske Afhandlinger viede Sophus Bugges Minde, 1908, s. 285–294
  • d.s.: “Fortegnelse over Sophus Bugges trykte arbeider” (se ovenfor, avsnittet Verker)
  • K. Aubert: “Breve fra Sophus Bugge til Svend Grundtvig, meddelt ved K. Aubert”, i Maal og Minne 1909, s. 52–64
  • M. Olsen: biografi i NBL1, bd. 2, 1925
  • A. Jakobsen: “Sophus Bugge i brevveksling med Adolf Noreen”, i Maal og Minne 1957, s. 1–24
  • L. Amundsen: Det Norske Videnskaps-Akademi i Oslo 1857–1957, 1957, s. 181–186
  • G. C. Wasberg: “Larvik-slekten Bugge og dens opprinnelse”, i NST, bd. 26, 1978, s. 301–317 og bd. 27, 1979, s. 85–115
  • L. Holm-Olsen: Lys over norrøn kultur. Norrøne studier i Norge, 1981
  • S. Bugge: Brev 1855–1907, bd. 1, utvalg og innledning ved A. Jakobsen, Øvre Ervik 1990

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Etsning (brystbilde) av Johan Nordhagen, antakelig 1880-årene; UBO
  • Maleri (3/4-figur) av Wilhelm Holter, 1889; UiO
  • Byste (bronse) av Gustav Vigeland, 1902; NG (den samme i marmor eies av UiO)
  • Maleri (helfigur) av Johanna Bugge Berge (Sophus Bugges datter), u.å.; DNVA, Oslo

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.