Sonja Henie

Kunstløper og filmskuespiller. Foreldre: Forretningsmann og idrettsutøver Hans Wilhelm Henie (1872–1937) og oppvarterske Selma Johanne Lochman Nielsen (1888–1961). Gift 1) 4.7.1940 med forretningsmann Daniel Reid Topping (11.6.1912–18.5.1974), ekteskapet oppløst 1946; 2) 15.9.1949 med forretningsmann Winthrop Gardiner jr. (8.12.1912–oktober 1980), ekteskapet oppløst 1956; 3) 1956 med skipsreder Niels Onstad (25.3.1909–17.6.1978).

Med sine mange olympiske seirer i kunstløp, sin posisjon som en av Hollywoods mest feterte filmstjerner i 1930- og 1940-årene og sine mange verdensturneer med egne, svært påkostede isshow til midten av 1950-årene, er Sonja Henie trolig den internasjonalt mest berømte kvinne i norsk historie.

Sonja Henie vokste opp i Thomas Heftyes gate i Kristiania, bare noen hundre meter fra Frogner Stadion. Moren Selma var halvt irsk og mer eller mindre oppvokst langs sørlandskysten ombord i de båtene der hennes norske far var styrmann. Hun beskrives som tilbakeholden og forsiktig, men med mye av den samme seige energien som var typisk for ektemannen. Wilhelm Henie hadde kåpe- og pelsforretning i Prinsens gate. Han var en stor, tykk, ubehøvlet og på alle måter fargerik Kristiania-gutt som snakket vikaspråk kraftig oppblandet med tidens sjargong. Hans mor var født Jordan, og han hadde trolig arvet penger fra slektens børstefabrikk. Han hadde selv vært aktiv idrettsutøver og ble verdensmester i 100 km banesykling 1894; han hadde også en annenplass i europamesterskapet i hurtigløp på skøyter 1896.

Det var den 7 år eldre broren Leif som tok med seg den knøttlille søsteren ut på isen. Hun var bare seks år gammel og hadde akkurat fått sine første danseskøyter da hun ble oppdaget av skøyteklubbens trenere, som mente hun hadde talent. Wilhelm Henie ble svært begeistret, satte i gang et storstilt treningsopplegg og tok henne ut av skolen allerede i fjerde klasse for å gå på skøyter på heltid. Han fikk henne meldt på til de første olympiske vinterleker i Chamonix 1924, men 11-åringen ble ikke tatt på alvor og kom sist – til farens høylydte forargelse. Allerede året etter vant hun det første av fem norgesmesterskap i strekk, samtidig som hun 1926–28 også ble norgesmester i parløp, sammen med Arne Lie. I disse årene var hun også elev ved Per Aabels ballettskole. Hun elsket å danse, helst på skøyter, og ble beskrevet som “en alv i blå fløyelskjole med hvite pelskanter og en liten pelshatt”. Enda så liten hun var, hadde hun sterk utstråling og ble snart publikums yndling.

1927 begynte den utrolige rekken av internasjonale seirer. Det ble 10 verdensmesterskap 1927–36 og seks europamesterskap 1931–36, i tillegg til de olympiske seirene i St. Moritz 1928, Lake Placid 1932 og Garmisch-Partenkirchen 1936. Sonja Henies varemerke var den karakteristiske, meget lange “striper'n”, etter hvert fulgt av uendelige piruetter, rundt og rundt. Når hun endelig stoppet, var hun alltid klippefast, og det hele ble fulgt av et stort, begeistret og vinnende smil.

I løpet av disse årene ble Sonja Henie den direkte årsaken til at kunstløp ble en verdensidrett. Hun møtte konger og presidenter og hilste like begeistret på alle de mektige beundrerne. Det vakte kanskje ikke så stor oppmerksomhet den gang at hun hilste Hitler med et fast “heil” under den berømte propagandaolympiaden 1936, – alle land deltok jo, og de fleste utøverne gjorde som tyskerne. Filmavisen med Sonjas hilsen og bildene fra privatbesøket hennes hos rikskansleren kom imidlertid til å forfølge henne resten av livet.

Etter 1936 var det ikke mye mer igjen å erobre som idrettsamatør, og bare en måned etter OL undertegnet Henie en turnékontrakt med den amerikanske manageren Arthur M. Wirtz. Turneen startet med en veldedighetsforestilling i Madison Square Garden i New York og endte i Hollywood. Sonja hadde filmdebutert allerede som 15-åring i en liten rolle i Leif Sindings stumfilmkomedie Syv dager for Elisabeth, og 1929 spilte hun seg selv i Gustav Lunds dokumentarfilm Se Norge. Far og datter bestemte seg for at nå skulle drømmefabrikken Hollywood erobres. Etter avvisning hos Metro-Goldwyn-Mayer henvendte de seg til Darryl Zanuck, sjefen for 20th Century Fox, og tilbød sine tjenester for den gang uhørte 75 000 dollar per film! Zanuck tilbød en gjesteopptreden i en musikal for en langt mer beskjeden sum. Da leide pappa Henie en ishall i Los Angeles og inviterte alle som kunne krype og gå.

Zanuck kapitulerte. Han godtok både den enorme summen og at filmene skulle kreeres rundt Sonja Henies ene talent, det å være fantastisk på isen. Debuten One in a Million fra 1936 ble en enorm suksess. Det samme ble oppfølgeren, Thin Ice (1937), med Tyrone Power som motspiller. Allerede det året ble hun rangert som nummer 8 på den viktige Quigley Annual Top Ten Box Office-listen, som anslår hvilke skuespillere som har størst kommersiell trekkraft. Sonja Henie hadde virkelig vunnet verden.

Et stort skår i gleden var det da Wilhelm Henie brått døde 1937. Da Sonja Henie kom tilbake til Norge for å delta i begravelsen, ble hun møtt som en dronning av tusener av begeistrede nordmenn på Honnørbryggen. I familiens flotte herskapshus på Landøya ble det bestemt at moren og broren skulle følge henne til Hollywood for å konsentrere seg helt og fullt om karrieren hennes. Som den yngste noensinne ble hun utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden samme år, og etter ytterligere to filmer (Happy Landing og My Lucky Star, begge 1938) ble hun nå rangert som nummer tre på kassastjernelisten, etter Shirley Temple og Clark Gable. Kjent som en tøff og temperamentsfull forretningskvinne forhandlet hun seg til en ny femårskontrakt, som lød på 160 000 dollar per film og tre filmer i året. Hun var nå den best betalte filmskuespiller i verden.

Filmene var først og fremst ekstravagante utstyrshistorier. Handlingen foregikk selvsagt alltid om vinteren, med god anledning til å skape enorme utstyrsscener rundt Sonja Henie. Som skuespiller var hun først og fremst stiv, og hun hadde tykk norsk aksent, men hun var søt og frisk med store smilehull. Etter hvert ble hun også ledigere foran kameraet, og var nesten en brukbar komedienne i Second Fiddle (1939) med originalmusikk av selveste Irving Berlin. Samme år spilte hun også i kriminaldramaet Everything Happens at Night. Siden hun ikke var mer enn akseptabel som danser uten skøyter og aldeles ikke kunne synge, ble det sørget for at andre talenter tok seg av disse funksjonene. Bortsett fra Tyrone Power spilte hun aldri mot de største mannlige stjernene. Filmselskapet behøvde ikke å bruke penger på det når damen hadde så stor trekkraft. Det var imidlertid vanskelig å konstruere nye filmer rundt det begrensede talentet. Filmene var for like, og allerede 1939 var hun falt ned til 10. plass på kassastjernelisten og forsvant året etter.

Da Norge ble okkupert av tyskerne 1940, sendte Sonja Henie ordre hjem om at et signert bilde av Hitler skulle stilles synlig i hjemmet på Landøya, og stedet fikk stå urørt gjennom hele krigen. Hun hevdet at hun, som amerikansk statsborger, av nøytralitetshensyn ikke kunne hjelpe da hun fikk en henvendelse om å bidra med penger til flyutstyr til norske flykadetter i treningsleiren Little Norway. Da USA kom med i krigen 1941, forandret hun holdning og bidrog både med pengesummer og mottok norske soldater, men den negative holdningen tidligere kom også til å forfølge henne.

USAs deltakelse i krigen førte til en kort oppblomstring i filmkarrieren med Sun Valley Serenade (1941), der Sonja Henie spilte norsk flyktning og var omgitt av Glenn Millers orkester og musikalske klassikere som Chattanooga Choo Choo, Moonlight Serenade og In the Mood. De to neste filmene, Iceland (1942) og Wintertime (1943), var også krigsrelaterte, men innbrakte så lite penger at Fox sa opp kontrakten. To filmer for andre selskaper (It's a Pleasure, 1945, The Countess of Monte Cristo, 1948) gjorde lite inntrykk, og filmkarrieren var over.

Parallelt med hollywoodkarrieren hadde Sonja Henie i flere år hatt suksess som stjerne i påkostede isshow på kjente arenaer som Madison Square Garden. Nå satset hun for fullt på dette og feiret nye suksesser både i USA og Europa. Først 1953 torde hun besøke hjemlandet, der hun var redd for å bli pepet ut som “stripet”. Showene på Jordal Amfi, der hun opptrådte både for kongefamilien og titusener begeistede nordmenn, ble likevel betydelige triumfer.

Turneene var imidlertid store pengesluk, og et forsøk på å erobre Latin-Amerika ble en stor fiasko. Sonja Henie var nå godt over 40 år gammel og ikke lenger den beste på isen. I tillegg hadde hun utviklet et alkoholproblem, og ved en opptreden i Rio de Janeiro var hun så påvirket at hun falt på isen og ble pepet ut av publikum. En siste spillefilm (Hello London, 1958), der temaet var hennes eget turnéliv, var også mislykket. Den utøvende karrieren var ugjenkallelig slutt.

Etter to korte amerikanske ekteskap giftet Sonja Henie seg 1956 med den norske skipsrederen Niels Onstad. Hun kom til å dele hans interesse for kunst, og de ble betydelige samlere. Interessen ble etter hvert en lidenskap, og hun utviklet en bemerkelsesverdig innsikt i til dels vanskelig tilgjengelig samtidskunst. Særlig knyttet hun kontakt med Jakob Weidemann og med samtidens yngre franske modernister. 1961 opprettet paret en stiftelse bestående av en rik kunstsamling og penger til Henie-Onstad Kunstsenter, som ble åpnet på Høvikodden i Bærum 1968 til stor medieoppmerksomhet. Ved siden av kunstsamlingen kan man også beskue Sonja Henies medaljer og pokaler, og innimellom blir noen av filmene vist for publikum.

Sonja Henie døde av leukemi i et fly på vei fra Paris til Oslo høsten 1969 og ble bisatt fra Haslum krematorium 17. oktober med kongefamilien til stede. Sammen med Onstad er hun gravlagt ved kunstsenteret på Høvikodden.

Sonja Henie huskes med kjærlighet av et stort publikum, særlig i USA. Filmkarrieren var kort, men glamorøs, og alle Fox-filmene ble sluppet som en egen videosamling i USA i midten av 1990-årene. I Europa er bare Sun Valley Serenade tilgjengelig, og det er nok mest på grunn av Glenn Miller.

Ingen norsk kvinne, ikke en gang Kirsten Flagstad og Liv Ullmann, har nådd en så omfattende berømmelse som Sonja Henie. Historien om Sonja Henie er i norsk sammenheng et eventyr om jenta som vant en hel verden, men også tragedien om et berømt menneske som levde i et ensomt vakuum der hun så seg selv som aksen verden dreide rundt.

Verker

  • Mitt livs eventyr, 1938 (rev. utg. 1953; eng. utg. Wings on My Feet, New York 1940)

Kilder og litteratur

  • D. Shipman: The Great Movie Stars. The Golden Years, New York 1979
  • L. Henie og R. Straight: Queen of Ice – Queen of Shadows. The Unsuspected Life of Sonja Henie, New York 1985
  • A. G. Andersen: Som i en drøm. Sonja Henies liv, 1985
  • M. L. Hoel: Sonja Henie, 1992
  • M. Kirby: Figure Skating to Fancy Skating – Memoirs of the Life of Sonja Henie, London 2000
  • opplysninger fra Reidar Børjeson, Henie-Onstad Kunstsenter, 2001

    Filmportrett

  • E. Hambro: Sonja Henie – Isens dronning, NRK 1993 (også video)

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Statue (forgylt bronse, helfigur) av Per Ung, 1986; Frogner Stadion, Oslo

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 0 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.