Sivert Halkjelsvik var skipsfører og båtkonstruktør; 1869 lanserte han en ny båttype, møringen, som ble epokegjørende idet den innledet overgangen fra åpen båt til dekksbåt i fiske og fangst.
Som folk flest i kyst-Norge på 1800-tallet hadde Sivert Hansen næringsmessig tilknytning både til jordbruket og til sjøen. Da han giftet seg 1857, overtok han bruket Skjerva, en part av gården Halkjelsvik fra morfaren, stortingsmann Sjur Hansen Halkjelsvik. Ved morfarens død 11 år senere overtok han hele gården. Stedet lå sentralt i bygda; Volda sentrum har senere vokst frem rundt Halkjelsvika.
Men det var livet og arbeidet på sjøen som vakte størst interesse hos Sivert. Han deltok tidlig på vinterfisket ytterst på sunnmørskysten. Dette var et værhardt område som stilte store krav til fartøy og mannskap. De lokale fiskerne drev i 1860-årene fortsatt med den tradisjonelle sunnmørsåttringen. Men båten hadde sine mangler, den var for spinkel for fiske langt til havs i dårlig vær, og rigget med råseil var den vanskelig å manøvrere i trange farvann. På samme tid mottok sunnmørsfiskerne impulser utenfra. Fiskere sørfra brukte listerbåter på vårsildfisket her, og disse var både mer sjøsterke og lettere å manøvrere. Under torskefisket på bankene deltok dessuten svenske fiskere med større skøyter.
Sivert Halkjelsvik ble tidlig opptatt av å forbedre den gamle båttypen. Han prøvde først å rigge om sunnmørsåttringen med to master, men fant ut at det ikke var tilstrekkelig å endre på riggen. Det måtte også gjøres noe med selve båtformen. Sammen med Peder Strand fikk han høsten 1868 bygd en ny båt i naustet hjemme på Skjerva og rigget den med storseil, fokk og klyver fremme og mesan bak. Men dette første eksperimentet med nytt skrog viste seg mislykket. På vinterfisket etter silda 1869 forliste båten sør for Skorpa i Herøy, og én av mannskapet på 9 omkom.
Men Skjerva-Sivert, som han ble kalt, gav ikke opp. Samme året vendte han seg til det kjente båtbyggermiljøet i Bjørkedalen, lengst sør i Volda. Her fikk Sjur Jakobsen Bjørkedal og sønnen Jakob oppdraget med å bygge en ny båt. Den skulle gjøres dypere og bredere enn den tradisjonelle båtformen og med større utslag på midten, tilpasset den nye riggingsmåten. Båten, som fikk navnet “Møringen”, vakte oppsikt da den kom til Fosnavåg i Herøy på vinterfisket 1870. Meningene var delte, men nybåten bestod prøven. Den klarte seg bra i storm, gikk foran de andre under kryssing og var mer sterkbygd enn de gamle båtene. Fiskerne så fordelene, og møringen til Sivert Halkjelsvik ble mønster for en rask omlegging av fiskebåtene i distriktet.
Møringen var opprinnelig ingen dekksbåt, men den var utstyrt med skandekk eller skvettganger fra stevn til stevn, dvs. brede bord som skulle hindre at det kom mye vann inn i båten under seilasen. Sivert Halkjelsvik fortsatte imidlertid eksperimenteringen, og rundt 1875 fikk han bygd en ny møringsbåt med dekk. Dette skal ha vært den første dekksbåten på Sunnmøre. Sivert var på denne måten en foregangsmann både for den nye båttypen og for overgangen til dekkede båter i fisket. Han fikk Selskapet for Norges Vels store sølvmedalje for sitt arbeid med fornyelse av båtformen under fiskeriutstillingen i Trondheim 1887.
På dette tidspunkt hadde Sivert Halkjelsvik byttet ut møringen med skøyta Anne Gurine, som han drev fiske og fraktfart med. Senere var han dampskipsfører i lokaltrafikken mellom Ålesund og Volda. Fra 1902 og frem til sin død virket han som dampskipsekspeditør i Volda.