Sivert A Nielsen

Embetsmann, diplomat og bankmann. Foreldre: Professor Konrad Nielsen (1875–1953) og Gudrun Agnes Augusta Müller (1889–1954). Gift 21.12.1945 med Harriet Eyde (8.12.1922–4.12.1986), datter av postdirektør i Shanghai Arne Jacob Eyde (1883–1934) og Hildur Mohn-Olsen (1889–1980). Sønnesønn av Sivert Nielsen (1823–1904).

Sivert A. Nielsen var en sentral aktør i norsk forsvars- og utenrikspolitikk i tiårene etter den annen verdenskrig, bl.a. som statssekretær i Forsvarsdepartementet 1955–58 og norsk FN-ambassadør 1958–66. Han avsluttet sin yrkeskarriere som banksjef i Bergens Privatbank 1966–76.

Nielsen ble født mens faren arbeidet for den svensk-norske reinebeitekommisjonen i København, men familien flyttet tilbake til Norge før Sivert var ett år gammel, og han vokste opp i landlige omgivelser på Vettakollen i Vestre Aker. Oppveksten var preget av skogsturer og friluftsliv, aktiviteter han har satt høyt hele livet igjennom. Han tok examen artium på reallinjen ved Ris gymnas i Aker 1934, studerte deretter jus og ble cand.jur. – etter å ha deltatt i kampen mot okkupasjonsmakten – krigsvåren 1940.

Høsten 1940 ble Nielsen ansatt i Norges Bank. Han ble senere overført til Norges Clearinginstitutt, der han arbeidet med tyske innbetalinger. Han videreformidlet opplysninger om tysk import og eksport til hjemmefronten, noe som kostet ham fire år i tysk fangenskap, hovedsakelig i Sachsenhausen utenfor Berlin.

Etter hjemkomsten til Norge våren 1945 arbeidet Sivert Nielsen en kort tid som politifullmektig ved Oslo Politikammers landssvikavdeling, før han fikk en stilling i Norsk Arbeidsgiverforening. Året etter ble han ansatt i sekretariatet i De forente nasjoner (FN). Fredsskapende, internasjonalt samarbeid skulle bli hans arbeidsfelt de kommende 20 år. Mens han arbeidet ved FN-hovedkvarteret i New York, ble han rekruttert til diplomatiet. 1948 ble han hentet til den norske ambassaden i Washington for å styrke staben i forbindelse med opprettelsen av Atlanterhavspakten, og han var med i den gruppen som laget utkastet til traktaten for A-pakten.

Nielsens kunnskap om det vestlige militære samarbeidet førte til at han 1950 ble utnevnt til byråsjef i Forsvarsdepartementet. 1951–52 var han direktør for NATOs internasjonale stab i London. Deretter gikk han tilbake til Forsvarsdepartementet, som ekspedisjonssjef 1952–55 og statssekretær 1955–58. Han spilte en fremtredende rolle i utformingen av norsk sikkerhetspolitikk i perioden, bl.a. når det gjaldt norsk atomvåpenpolitikk. Nielsen kjente Einar Gerhardsen fra Sachsenhausen, men var aldri medlem av Arbeiderpartiet og hadde ingen partipolitiske ambisjoner, til tross for omfattende spekulasjoner om ministerposter og plass i regjeringen.

1958 ble Nielsen utnevnt til Norges ambassadør til FN i New York, en post han innehadde i 8 år. I løpet av denne perioden var Norge medlem av Sikkerhetsrådet i to år (1963–64), mens bl.a. Kypros-krisen og Kongo-konflikten var blant de viktigste temaene på dagsordenen.

Etter endt tjeneste vendte Nielsen 1966 hjem til Norge, der han ble banksjef i utenlandsavdelingen i Bergens Privatbank; 1969–76 var han leder av bankens Oslo-kontor og medlem av dens styre. Nielsen var styreformann i NORAD 1969–74, men trakk seg etter hvert ut av offentlig virksomhet. I sine siste yrkesaktive år arbeidet han som konsulent og rådgiver innen shipping og finans. Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1964.

Verker

  • Vår utviklingshjelp på terskelen til 1970-årene, Chr. Michelsens Institutt for videnskap og åndsfrihet. Beretninger 33:2, Bergen 1970

Kilder og litteratur

  • Stud. 1934, 1959
  • HEH 1979

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.