Faktaboks

Sigurd Slembe
Slembedjakn, Tidl. Også Skrevet Slembedegn
Død
12. november 1139, Strömstad kommune, Sverige)
Levetid - kommentar
Født omkring 1100 i Sør-Norge; nøyaktig fødselsår og fødested er ikke kjent; begr. i Mariakirken i Ålborg, Danmark
Virke
Kongsemne
Familie
Foreldre: Moren het Tora Saksesdatter; faren var angivelig kong Magnus 3 Berrføtt (1073–1103). Gift med Audhild Torleivsdatter, datter av Torleiv Moddansdotter. Angivelig halvbror av kongene Øystein 1 Magnusson (ca. 1088–1123), Sigurd 1 Jorsalfare (ca. 1090–1130), Olav Magnusson (1098–1115) og Harald 4 Gille (ca.1102–1136).
Sigurd Slembe

Sigurd Slembe blir hudflettet av Haraldssønnene. Illustrasjon fra Snorres kongesagaer.

Sigurd Slembe
Av /※.

Sigurd Slembe hevdet å være sønn av kong Magnus Berrføtt og prøvde å vinne Norge i tronstriden som oppstod etter Sigurd Jorsalfares død, men uten å lykkes. Han drepte sin angivelige halvbror Harald Gille, men ble selv drept av Haraldssønnenes menn etter nederlaget i sjøslaget ved Holmengrå.

Sigurd vokste opp sør i landet, og det ble sagt at presten Adalbrikt var hans far. Han ble satt til boken, ble klerk og vigslet til diakon, men da moren fortalte at kong Magnus var hans far, lot han klerkeseder fare og drog bort fra landet. “Sigurd var tidlig en vill og uvøren mann; han ble kalt Slembedjakn,” heter det i sagaen. Tilnavnet er blant annet blitt tolket som “den fæle diakonen” og “den som ved et tilfelle er blitt djakn, diakon”.

Sigurd oppholdt seg lang tid i grenselandskapene nord i Skottland, hvor han blant annet ble måg med en mektig familie i Suderland og Katanes. Han tok også tjeneste hos kong David av Skottland, førte krig på dennes vegne og vant flere slag. Han ble vist stor ære av kongen og ble værende hos ham en tid. Sigurd ble også en nær venn av orknøyjarlen Harald Slettmåle (se NBL1, bd. 5), som han støttet i maktkampen mot halvbroren Pål på Orknøyene. I Skottland skaffet Sigurd Slembe seg politisk og militær erfaring i et konfliktfylt grenseområde hvor det å drepe nære familiemedlemmer ikke var uvanlig i den interne maktkampen. Sigurds innflytelse på Orknøyene var ifølge sagaen av negativ art, da det brått ble mer uvennskap da han kom til øyriket.

Fra Skottland drog Sigurd til Roma og Det hellige land, hvor han oppsøkte de hellige stedene og badet i Jordan. Fra Jerusalem returnerte han via Grekenland, Frankland og Saksland til øyene i vest. Det ble sagt at Sigurd på sin reise hadde gjennomført gudsdom, og at fem biskoper vitnet om at kong Magnus var hans far. Sigurd fór også i kjøpmannsferder, blant annet til Island.

1136 oppsøkte Sigurd kong Harald Gille og bad ham godkjenne frendskapen. Kongen anklaget i stedet Sigurd for drap utført på Orknøyene og reiste dødssak mot han. Sigurd unnslapp og holdt seg i skjul til han med sammensvorne natten til 14. desember 1136 drepte kong Harald i Bergen. Da det lysnet av dag, lyste Sigurd drapet på seg og bad om å bli tatt til konge. Alle svarte at ikke ville de ha til konge en som drepte sin bror, og dersom de ikke var brødre, hadde Sigurd ingen rett til å være konge. Drapsmennene ble dømt utlege og fredløse, og Sigurd fikk minimalt med folk. Han knyttet derfor til seg den blinde kong Magnus i håp om økt tilslutning, før han seilte vest over havet. Da Sigurd sommeren 1137 returnerte til Norge, var det åpenbart at oppslutningen uteble, og han drog til Danmark. Han seiret i to sjøslag mot venderne, men mislyktes i sitt angrep på kong Inges menn i Konghelle.

Sigurd fór i utgangspunktet mildt frem overfor befolkningen. Han forsøkte å vinne folkets oppslutning og basere sin militære slagkraft på massene. Når dette viste seg umulig, endret Sigurd strategi. Sommeren 1138 seilte han fra Danmark med en liten hær. Han unngikk organisert motstand, foretok hurtige raid langs norskekysten og gikk hardt til verks. Stormenn ble drept og folket drevet til skogs mens bygdene stod i brann. Etter en vinter i Hålogaland seilte Sigurd sørover og tok landskyld fra kongen og gods fra hans menn. Overalt i den ytre leia fór han frem med hærskjold. Ivar Ingemundssons kvad om hærtoget er bevart i middelalderhåndskriftet Morkinskinna: “Der framfor Sigurd kunne ein sjå kvasse sverdblad, sundhogne brynjer, skarete skjold, spjotskaft, som var raudfarga i blod, og stormblåsne faner over dei stridande troppane.”

Sigurd oppnådde ingen tilslutning i kraft av sin sak og person, men etter de siste årenes aksjoner hadde han skaffet seg nok krigsbytte til å kjøpe seg støtte i stedet. I Danmark rekrutterte han mannskap og skaffet skip, og dansker utgjorde nærmere to tredeler av hærstyrken. For første gang siden drapet på kong Harald hadde Sigurd klart å samle nok folk til å konfrontere Haraldssønnene direkte. 12. november 1139 møttes flåtene ved øya Holmengrå sør for Hvaler. Det ble et stort slag, men allerede etter den første striden trakk danskene seg ut av kamphandlingene med 18 av Sigurds 30 skip. Mannefallet ble stort; Magnus Blinde ble drept og Sigurd ble forrådt og tatt til fange. Hans endelikt ble brutalt: De knuste hans armer og legger med øksehamrer, kløvde huden på hans hode, flådde ryggen og brakk ryggraden på ham før han ble hengt, halshugd og kastet i en steinrøys.

Sagaen forteller: “Sigurd var ein stor og ven mann med brunt hår, og han var noko snauskalla. Han var blåøygd og hadde beinskore andlet og ein kul på nasen. Han var handsterk og hendig, og han var den mest fullkomne av menn på alle måtar.” Og: “I all dugleik var han langt framom alle jamaldringane sine eller praktisk tala kven som helst elles i Noreg.”

Det er ingen tvil om at Sigurd Slembe var sterk, djerv og dyktig mann mot mann. Men slike evner var ikke nok i den type maktkamp som utspant seg i Norge i 1130-årene. Det var et kongerike som skulle vinnes, ikke en tvekamp som skulle avgjøres. Verken i inn- eller utland maktet han å etablere allianser med mektige menn som gav uttelling i kampen om Norge. Sigurd behersket ikke det politiske spillet som var helt avgjørende dersom en skulle lykkes som feltherre. Han kunne ikke hamle opp med Harald Gilles politiske manøvrer og organisering av landsstyret, og mislyktes derfor som tronpretendent.

Bjørnstjerne Bjørnson skrev om Sigurd i skuespillet Sigurd Slembe (1862). Dette stykket regnes, ved siden av Henrik Ibsens Kongsemnerne, som et hovedverk i norsk historisk skuespilldiktning.

Kilder og litteratur

  • HKr.
  • Morkinskinna, overs. av K. Flokenes, Hafrsfjord 2001
  • Orknøyingasoga, Norrøne bokverk 25, 1929
  • Saxo: Danmarks krønike, overs. av F. W. Horn, København 1994
  • H. Koht: biografi i NBL1, bd. 13, 1958
  • S. Bagge: Society and Politics in Snorri Sturluson's Heimskringla, Berkeley (California) 1991
  • K. Arstad: “'han var svag af Charakteer og uden ringeste Herskergaver, hvilket ogsaa fremgaar af hele hans Historie'. En undersøkelse av Harald Gilles ettermæle”, i HT nr. 4/1999, s. 435–460