Sigurd Magnusson

Opprørskonge. Foreldre: Kong Magnus 5 Erlingsson (1156–84) og Gyrid Aslaksdatter (død 1193). Sønnesønn av Erling Ormsson Skakke (død 1179); nevø (halvbrors sønn) av Sigurd Erlingsson jarlsson (ca. 1168–ca. 1203).

Sigurd Magnusson er den eneste allment anerkjente sønn av kong Magnus Erlingsson. Han ble tatt til konge av opprørsflokken øyskjeggene 1193, men var selv for ung til å regjere, og sagaen fremstiller Hallkjell Jonsson og Olav Jarlsmåg som øyskjeggenes øverste ledere. Sigurd var i hovedsak et samlende symbol for dem som her opponerte mot kong Sverre.

Lendmannen Hallkjell Jonsson og hans kone Ragnhild, kong Magnus Erlingssons søster, la i begynnelsen av 1190-årene planer for å styrte kong Sverre fra tronen. Olav Jarlsmåg, en svoger av Harald jarl på Orknøyene, var også en av hovedmennene i komplottet. En annen som var innviet i disse hemmelighetene, var Erling jarls frillesønn Sigurd. Biskop Nikolas Arnesson av Oslo ble senere av kong Sverre beskyldt for å ha vært initiativtaker til dette opprøret.

Planen gikk ut på at Hallkjell først skulle overlate Sigurd Magnusson, som han var verge for, til Olav Jarlsmåg. Olav hadde store eiendommer på Hjaltland (nå Shetland), og derfor ville det ikke være så oppsiktsvekkende om han førte kongssønnen ut av landet. Dette skjedde 1192. Året etter seilte Olav med Sigurd til Orknøyene, hvor det var avtalt møte med blant andre Hallkjell Jonsson. De hadde samtaler med jarlen Harald Maddadsson, som var velvillig stemt til Sigurds sak, for det ble sagt at kong Magnus hadde vært en meget god venn av orknøyjarlen. Harald gav løyve til alle som ville følge den unge kongssønnen, og selv gav han Sigurd et godt langskip. Så ble Sigurd Magnusson gitt kongsnavn på Orknøyene. Det var mange som gikk Sigurd til hånde og sverget troskapsed til ham, og den unge kongen fikk et stort mannskap av orknøyinger og hjaltlendinger. Flokken ble kalt øyskjegger.

Sommeren 1193 ankom øyskjeggene Viken, hvor Sigurd ble tatt til konge på Haugating. De fór fredelig frem og lot enhver beholde sitt, og alt folket gav seg under dem. Etter en trefning i Borg flyktet birkebeinerne opp i landet, og øyskjeggene møtte ikke lenger noen motstand i Viken. Da høsten kom, seilte de nordover og la under seg alt land sør for Stad med skatter og avgifter.

Vinteren 1193–94 satt den unge kongen med øyskjeggenes hovedstyrke i Bergen, og stadig kom det folk som ble Sigurds håndgangne menn. Da øyskjeggene ikke ventet et angrep av kong Sverre før utpå vårparten, sendte de hæren fra seg i sysler. Sigurd Jarlsson var sør i Stavanger og Øystein Korp i Sogn med henholdsvis seks og tre skip. Men Sverre hadde i frykt for et mulig angrep fra øyskjeggene hatt folk hos seg gjennom hele vinteren, og var derfor klar til å seile nordfra allerede i langfasten.

3. april 1194 møttes birkebeinernes og øyskjeggenes styrker til slag i Florvåg på sørøstsiden av Askøy i Byfjorden nordvest for Bergen. Ifølge sagaens fremstilling av slaget var det øyskjeggene som hadde initiativet hele kampen igjennom, og det endte med at birkebeinerne måtte trekke seg tilbake. Hallkjells taktiske disposisjoner viste seg bedre enn Sverres. Men da øyskjeggene skulle forfølge fienden, var årene ubrukelige, og skipene deres drev for strømmen, umulige å manøvrere. Da returnerte birkebeinerne og angrep ett og ett av øyskjeggenes skip. Sigurd kongssønn sprang over bord og ble drept i vannet, mens Hallkjell Jonsson og nesten hele hans sveit falt på skipet. Sverres saga skriver at omtrent hele øyskjegghæren falt, unntatt de som fikk grid. Liket av kong Sigurd ble funnet noe senere, og Sverre viste det frem for mengden så de kunne se at Sigurd var død.

Kilder og litteratur

  • Sverres saga, overs. av D. Gundersen, Norges kongesagaer, bd. 3, 1979
  • H. Koht: biografi i NBL1, bd. 13, 1958

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 0 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.