Faktaboks

Sigurd Jonsson
Født
1390
Død
1453
Levetid - kommentar
Fødselsår og dødsår er omtrentlige. Død mellom 12.12.1452 og 11.11.1454
Virke
Ridder, riksråd og drottsete
Familie

Foreldre: Ridder og riksråd Jon Marteinsson (1340-årene–ca. 1400) og Agnes Sigurdsdatter (død senest 1409).

Gift omkring 1435 med Filippa Hansdatter (ca. 1415–1477/78), datter av høvedsmann og riksråd, greve Hans av Neugarten (død 1446) og Ermegard Johansdatter Bülow (død 1421). Dattersønn av Sigurd Havtoresson (ca. 1315–ca. 1392); sønnedatters sønn av Havtore Jonsson (ca. 1275–1320) og Agnes Håkonsdatter (nevnt 1302–12); datterdatters sønn av Erling Vidkunnsson (ca. 1292/93–1355); sønnesønns dattersønn av kong Håkon 5 Magnusson (1270–1319); mormors bror til Alv Knutsson (ca. 1420–1496) og Ingerd Erlendsdotter (ca. 1440–1526).

Sigurd Jonssons segl
Sigurd Jonssons segl.
Av /Dansk Vaabenbog.

Sigurd Jonsson var en norsk ridder, riksråd, høvedsmann og drottsete/riksforstander, som var Norges fremste adelsmann i første halvdel av 1400-tallet. Han var flere ganger drottsete/riksforstander, det vil si at han var landets fungerende leder. Han tilhørte Sørumsætten, og som direkte etterkommer etter den gamle norske kongeslekten ble han nevnt som en mulig norsk konge etter kong Christoffers død i 1448. Sigurd var imidlertid lojal overfor kongehuset og unionen med Danmark. Han var en tidstypisk nordisk aristokrat ved å være knyttet til nabolandene gjennom opphav og ekteskap.

Bakgrunn og familie

Sigurd var av norsk-svensk ætt. Hans far Jon var trolig fra Östergötland og kom til Norge gjennom tjeneste for Håkon 6. Her ble Jon ridder og riksråd, og han ble gift med en datter av Sigurd Havtoresson, som var sønn av Håkon 5.s datter Agnes og tilhørte den grunnrike Sørumsætten. Sigurd Jonsson var Jons yngste sønn. Han hadde tre eldre søsken – Magnus (død før 1409), Katarina og Ingebjørg. Søstrene ble gift med henholdsvis Alv Haraldsson og Olav Håkonsson, begge riddere og riksråder. Selv ektet Sigurd Filippa, datteren til grev Hans av Neugarten og Eberstein, som var i kong Erik av Pommerns tjeneste og visstnok en slektning av kongen.

Sigurd er nevnt første gang i farens testament i 1400. I 1420-årene var han engasjert i arvesaker, særlig om retten til Giske gård og gods. I 1434 var han som riksråd med på å besegle lensbrevet til Vilhelm Sinclair som greve av Orknøyene i København, og han deltok i riksrådets oppfordring til det svenske rådet om å trekke tilbake oppsigelsesbrevet av kong Erik. Året etter var han blant voldgiftsdommerne som forhandlet frem forlik mellom kongen og svenskene i Stockholm.

Politiker

Sigurd Jonsson var med på å inngå våpenhvile med opprørslederen Amund Sigurdsson og hans menn i 1436. Under den fortsatte unionskrisen ble Sigurd utnevnt til drottsete (riksforstander) av kong Erik på Gotland i 1439. Presset fra nabolandene, kombinert med forsyningsproblemer og kongens passivitet overfor Norge og hans nederlag overfor Danmark og Sverige, tvang Sigurd og riksrådet til å oppsi sin lojalitet til kong Erik i 1440. Sigurd var deretter med på å motta Christoffer av Bayern som «Norges rette konge» i Lödöse i 1442, i tråd med arveriketradisjonen. Sigurd trådte samtidig tilbake som drottsete, men var blant flere norske stormenn som ble slått til riddere.

Som høvedsmannAkershus, senest fra 1440, håndhevet Sigurd Jonsson riksrådets politikk for å svekke hanseatenes rolle i norsk økonomi. Sigurd uttalte at han ville med all sin makt og med alle sine folk arbeide for at de tyske kjøpmennene skulle ut av Norge, «om han så måtte drikke vann resten av livet», underforstått at politikken skulle gjennomføres selv om det gode tyske ølet kunne forsvinne med hanseatene. Med tapet av kongens støtte måtte imidlertid riksrådet, inkludert Sigurd, være med å stadfeste hanseatenes privilegier i Norge i 1445 og gi Rostock nye privilegier i Tønsberg, Oslo og Viken i 1447. Sigurd mistet dessuten Akershus til Hartvig Krummedike i 1445 og fikk i stedet Skienssysla, der han er belagt i 1448.

Sigurd Jonsson ble på nytt landets fungerende leder, med tittelen riksforstander, da kong Christoffer døde i 1448. Sigurd ble også nevnt som en mulig tronkandidat, men i den påfølgende tronstriden støttet han Christian av Oldenburg (den senere Christian 1.) som norsk konge, kanskje fordi han anså Christian som nærmest tronen etter konstitusjonell sedvane. Etter valget av Christian til konge i Marstrand i juli 1449 skiftet Sigurd tittel til «rikets høvedsmann i kongens fravær», en tittel han trolig beholdt livet ut. Sigurd var med under kroningen av Christian i Trondheim og inngåelsen av den norsk-danske unionstraktaten i Bergen i august 1450.

Godseier

Ved arv fikk Sigurd det jordegodset som hørte til Sørum, Giske og Bjarkøy, og han var landets største godseier i sin tid. Sigurd lot utarbeide en jordebok (eiendomsregister) over sine eiendommer, men den er gått tapt.

Senest oktober 1450 var Sigurd forlent med Tunsberghus, som han trolig beholdt til sin død. Det samme gjaldt Solør. Med grunnlag i panterettigheter som hans hustru hadde arvet etter sin far, fikk han dessuten kontroll over tre sogn i Selebo herred ved Gripsholm slott i Mälarområdet. Han eide også gods i Västergötland.

I Norge eide Sigurd Sørum (Sudrheim) med gods på Romerike og i Hallingdal, fiskerett i Mangen i Aurskog, Giske med gods i Romsdal og på Sunnmøre, Dønnes med gods på Helgeland, gods i Surnadal og andre steder på Nordmøre (Edøy len), i Åkrafjorden i Sunnhordland, i Nordfjord og i Sogn, samt på Færøyene og Shetland, videre en gård ved «Næsit», trolig Brunlanes, eventuelt Lindesnes, og flere gårder i Senja len. Han hadde Mefjorden på Senja med «Treelen» og Senjahopen, rett på landskyld og landvarde fra VegaHelgeland, landvarde fra Gryllefjorden, Torsken og Øyfjorden på Senja, og spek og landvarde fra Sørøya, som han eide, i Finnmark. I tillegg kom bygården Skinnheimen i Oslo og Dreggen med tomt i Bergen. Han gav Gudderud på Toten til kommunbordet ved Mariakirken i Oslo.

Etterkommere

Sigurd Jonsson døde en gang mellom 1452 og 1454. Hans eneste sønn, junker Hans Sigurdsson, arvet de store godsene. Han var trolovet med Ingeborg Ågesdatter av den mektige Thottslekten, men døde ugift i 1466, og etter et komplisert arveskifte som varte frem til 1490, ble godsene delt mellom barna til tre av hans kusiner (om arveoppgjøret etter junker Hans, se Gørvel Fadersdatter og Ingerd Erlendsdotter).

Avbildninger

  • Dokumenter med avtrykk av Sigurd Jonssons segl finnes i Riksarkivet, Oslo. Våpenet viser en 7-oddet stjerne i skjoldet; gjengitt i Cappelens Norgeshistorie, bind 5, 1977, s. 90

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • H. Koht: biografi i NBL1, bd. 13, 1958
  • L. Hamre: Norsk historie frå omlag 1400, 1968
  • L. Hamre: Norsk historie 1450–1513, 1971
  • E. Opsahl: biografi i NBL2
  • E. Opsahl: “Jon Marteinsson – en svenske med suksess i Norge”, i Romerike historielag. Årbok 1998, s. 191–214
  • P.-Ø. Sandberg: Jordeboka over Hans Sigurdssons norske godskompleks, h.oppg. UiO, 1970
  • C. G. Styffe (utg.): Bidrag til Skandinaviens Historia ur utländska Arkiver, bind 1, Stockholm 1859, nr. 121
  • Diplomatarium Norvegicum, en rekke numre i bindene 1–10, 14–16, 18 og 21, blant annet bind 1 nr. 621, 662 og 806, bind 2 nr. 766, 774 og 808, bind 3 nr. 733, 805 og 806, bind 5 nr. 646, 674, 677, 754 og 779, bind 7 nr. 427, bind 8 nr. 342 og 345, bind 16 nr. 42 og 106, bind 21 nr. 446 og 463
  • Hansarecesse von 1431–1476, bind 2, Leipzig 1876, nr. 590
  • Lübeckisches Urkundenbuch 1:8 (1440–1450), Lübeck 1889, nr. DCCXLI
  • Sveriges traktater med främmande magter, del 3 (1409–1520), Stockholm 1895, nr. 473a og 477
  • Norges gamle Love, rekke 2, bind 1, nr. 74, 97, 104 og 136
  • Norske Magasin, bind 1, hefte 1, 1858, nr. 4

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg