Sigurd Halvdansson Syr

Småkonge. Foreldre: Småkongen Halvdan Sigurdsson; morens navn er ikke kjent. Gift med Åsta Gudbrandsdatter (ca. 970–ca. 1020). Ifølge sagaene sønnesønns sønn av kong Harald 1 Hårfagre (ca. 860–ca. 932); far til kong Harald 3 Sigurdsson Hardråde (1015–66); stefar til kong Olav 2 Haraldsson den hellige (995–1030).

I det indre østlandsområdet var det på begynnelsen av 1000-tallet fremdeles flere “småkonger”, og bortsett fra i et par tilfeller kjenner den senere sagatradisjonen ikke engang navnene på dem. At Sigurd Syr er blitt en skikkelse i norsk historie, skyldes derfor utelukkende at han var stefar til én norsk konge, Olav Haraldsson, og far til en annen, Harald Hardråde.

Dette doble forholdet var en følge av Sigurds ekteskap med Åsta, som på forhånd hadde sønnen Olav, og som med Sigurd fikk Harald. Alt som er overlevert om Sigurd er knyttet til disse slektskapsforholdene. Hans navn kan ikke settes i forbindelse med en eneste begivenhet i norsk historie.

Ettersom de senere norske middelalderkongene nedstammet fra Harald Hardråde, ble Sigurds bånd til sønnen historisk sett viktigere enn båndene til stesønnen. Dette preger den tidlige overleveringen om ham. De eldste kildene som nevner ham, er fra 1100-tallet. Særlig betydning har diktet Nóregs konungatal fra ca. 1190, som bygde på den nå tapte kongehistorien til Sæmund Frode, skrevet 60–70 år tidligere. I dette kvadet spiller Sigurd en nøkkelrolle som far til Harald Hardråde og sønnesønns sønn av Harald Hårfagre (i linjen Sigurd Syr–Halvdan–Sigurd Rise–Harald Hårfagre). Det er ikke særlig sannsynlig at denne slektslinjen representerer historiske realiteter. Men den var et viktig synspunkt for dem som grunnla norsk-islandsk historisk granskning og sagaskrivning på 1100-tallet.

I forholdet til Olav den hellige fremtrer Sigurd i sagaene mer som en “litterær” figur. Dels spiller han rollen som en typisk stefar, dels skal hans bondske væremåte danne kontrast til stesønnens viking- og høvdingnatur. I sagalitteraturen rundt 1200 fantes flere småfortellinger som skulle vise dette. Snorre tar bare med litt av dette stoffet. Til gjengjeld har han formet det med psykologisk mesterskap, som i episoden der Sigurd ber Olav sale den beste ridehesten for seg og Olav saler en geitebukk (Olav den helliges saga, kap. 2). Senere i sagaen fremstiller Snorre Sigurd som Olavs samtalepartner og politiske rådgiver, mens den unge kongen etablerer sitt herredømme. Dette er ganske sikkert uhistorisk, men Snorre bruker samtalen mellom Olav og Sigurd til å levendegjøre og forklare utviklingen.

Vi vet ikke hvorfor Sigurd fikk tilnavnet sýr, som betyr “sugge” eller grisepurke. Historikeren P. A. Munch tenkte seg at det var fordi han – slik Snorre forteller – var så opptatt av bondeyrket, og han skulle derfor ha rotet i jorden som en gris. Men bakgrunnen for tilnavnet kan like godt ha vært en annen. Likeledes har man tenkt seg at Sigurd holdt til på gården Bønsnes ved Tyrifjorden (i nåværende Hole kommune). Men heller ikke her finnes noe egentlig holdepunkt, og det er også mange andre store gårder på Ringerike som kan ha vært sete for en “småkonge” som Sigurd.

Kilder og litteratur

  • HKr.
  • H. Koht: biografi i NBL1, bd. 13, 1958

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 0 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.