Sigurd Evensmo er en av de mest leste forfatterne i norsk etterkrigslitteratur. Særlig huskes han for Englandsfarere og romantrilogien Grenseland, Flaggermuseneog Hjemover.
Etter examen artium 1930 begynte Evensmo som journalist i arbeiderpressen. Han var innom Tiden i Arendal, Fremtiden i Drammen og Arbeidernes Pressekontor før han kom til Arbeiderbladet 1938. Etter krigen vendte han tilbake til Youngstorget og var journalist i Arbeiderbladets redaksjon frem til 1949; fra 1953 til 1975 var han redaktør for Orientering.
Evensmo debuterte som skjønnlitterær forfatter 1945 med den dramatiske og gripende romanen Englandsfarere, hvor han reiste en ruvende bauta over mange av dem som falt i motstandskampen, og stoffet ble forsterket gjennom en glimrende filmatisering av boken. Siden befestet han sin litterære posisjon gjennom sin store romantrilogi Grenseland, Flaggermusene og Hjemover. Som ingen annen i norsk diktning har han gjennom disse tre romanene gitt oss en fengende og sammenhengende skildring av mellomkrigstiden og okkupasjonsårene.
Trilogiens hovedperson er arbeidergutten Karl Martin, som er sosialist og journalist. Han står midt i strømmen og lever aktivt og intenst med i den uforsonlige klassekampen i “de harde trettiåra”. Først helt i slutten av 1930-årene begynner det å lysne, men samtidig kaster nazismen sin dystre skygge over Europa. I dette dramatiske avsnittet i vår nyere historie har Sigurd Evensmo på en mesterlig måte vevd inn en lang rekke menneskeskjebner i skiftende miljøer. Derfor blir beretningen så levende og medrivende – og spennende. Samtidig er den en reise inn i Karl Martins indre landskap, der han holder et nådeløst oppgjør med seg selv – både med sin svakhet i motstandskampen og med sitt svik mot sine nærmeste. Gjennom en dramatisk krise når han frem til en indre klarhet og frigjøring. Og samtidig blir landet igjen fritt og fredelig.
Romantrilogien, som ble skrevet i de første etterkrigsårene, kom ut i ny utgave 1973. Og 1979 viste NRK fjernsynsserien Grenseland, som var basert på dette hovedverket i norsk etterkrigslitteratur.
1954 gav Evensmo ut novellesamlingen Glassveggen, som forsterket hans litterære posisjon. Tre år senere kom fremtidsromanen Gåten fra år null, som har frykten for en utslettende atomkrig som bakgrunn. Den er fantasifull og uhyggelig, men under de dystre skildringene ulmer troen på at menneskene tross alt har evne til å overleve alle katastrofer – og til slutt finne frem til en bedre livsform. Også denne romanen er sterkt preget av forfatterens politiske grunnsyn.
Mye av det Evensmo skrev i sine aktive avisår, var sterkt preget av hans radikale grunnholdning. Nesten alle hans artikler og reportasjer hadde en klar hensikt: Han ville dyrke den sosiale og politiske misnøyen for å utløse en positiv vilje til å skape noe nytt og bedre. I så måte passet han godt i Martin Tranmæls avis, der journalistikken både var politisk målrettet, engasjert og agiterende. Den toneangivende redaktøren var lite opptatt av objektivitet og balanse i spaltene. Han var heller en myndig general i den politiske krigen mot de borgerlige avisene, som enten angrep, fortiet eller overså arbeiderbevegelsen i disse gjennombruddsårene. Denne “kjempende journalistikken” ble nok et varig islett i Sigurd Evensmo i hele hans skribentliv – også i hans redaktørtid i den utenrikspolitiske opposisjonsavisen Orientering. Han slo ofte hardt, men det var alltid stil og eleganse over slagene.
Evensmos avgang fra Arbeiderbladet 1949 var motivert av hans sterke motstand mot norsk NATO-medlemskap, og i alle sine år i Orientering kjempet han iherdig for en alliansefri utenrikspolitikk.
Sigurd Evensmos syn på de internasjonale problemene etter utbruddet av den kalde krigen gjorde at han følte et nært forhold til det alliansefrie Jugoslavia, der president Tito våget å bryte med Stalin. Det går klart frem av hans dokumentarbok om landet Østenfor Vest og vestenfor Øst. I disse årene skrev han også filmmanuskriptet til den norsk-jugoslaviske krigsberetningen om Blodveien, som ble produsert 1955. Han ble tildelt en høy jugoslavisk orden for sin innsats i denne sammenheng.
Ved siden av sitt skjønnlitterære forfatterskap var det nettopp filmen som ble hans store interesse og spesialitet. I hele fjorten år var han NRKs fremragende filmkronikør. Hans journalistiske form og melodiske stemme gjorde ham til en meget populær gjest i eteren. Han var filmsensor i Statens filmkontroll fra 1952 til 1975. Og sitt første filmmanus skrev han allerede 1938 – til Olav Dalgards arbeiderfilm Lenkene brytes. I løpet av 1950- og 1960-årene kom det en rekke filmmanuskripter fra hans hånd, bl.a. til ungdomsfilmen Line etter Axel Jensens kjente roman – og til den norsk-sovjetiske filmen om Fridtjof Nansens liv. Ellers skrev han fire kritiske debattbøker om film i disse årene.
I alt skrev han 20 bøker, og omtrent halvparten av dem var av skjønnlitterær karakter. Men også det faglitterære og rent dokumentariske stoffet som han gav ut i bokform, er preget av hans lette, fabulerende og drivende stil, som formelig suger oss frem gjennom boksidene og spaltene. Det gjelder for eksempel Finter og feider, som er en samling av gnistrende kåserier og epistler. Det samme kan sies om hans historiske faktabøker som Norske forfattere i krig og fred og Gyldendal og gyldendøler, som kom ut 1974 som forlagets jubileumsbok.
Til slutt kom hans to memoarbøker – først Inn i din tid 1976. Den dekker 1930-årene og er et stykke vibrerende politisk historie. Og det året han døde – 1978 – kom Ut i kulda. Her ligger hovedvekten i skildringen av de barske årene under den kalde krigen. Da stod han selv midt i de iskalde stormbygene. Han slo følge med NATO-motstanderne i Arbeiderpartiet og ble en skriftlig våpendrager i fremste linje. Til slutt ble “Orienteringskretsen” støtt ut av partiet og ble snart en kjerne i et nytt politisk parti. Men selv om Evensmo stod sentralt i den bitre striden, kom han aldri til å spille en sentral rolle i Sosialistisk Folkeparti. Egentlig passet han ikke som partipolitiker i ordets vanlige forstand.
Memoarbøkene forteller oss om et usedvanlig rikt og spennende, men også dramatisk og vanskelig liv, om et menneske med sterke meninger og følelser. Han var prinsippfast og kampvillig. Men mange mente at han ofte hadde lett for å se bort fra altfor mange relevante og faktiske forhold som kunne rokke ved hans eget grunnsyn. Derfor stormet det ofte omkring ham.