Sigurd Eldegard – årdølen som sådde nynorsk på teatergrunn – tilhører de fremste blant dem som brøytet vei for nynorsk dramatisk diktning og teaterkunst.
Sigurd Eldegard vokste opp på Eldegard, en fjellgård i Årdal. Faren var en dyktig felespiller og spilte sammen med både Myllarguten og Ola Mosafinn. Sigurd og brødrene hans arvet dette talentet. Han prøvde seg som lensmannsbetjent, dampskipsekspeditør og handelsbetjent, før han 1889 tok examen artium ved Hambros skole i Bergen. Året etter fullførte han Krigsskolen.
Men hugen stod til kunsten, og 1891 debuterte Eldegard på Christiania Theater som Thoralf i Ibsens Hærmendene paa Helgeland. I seks år var han ved dette teatret. Så ble det to sesonger ved Fahlstrøms teater, dernest Laviks Sekond teater før han 1901 ble knyttet til Nationaltheatret, som han bare forlot i sesongene 1918–20, da han var sjef for Det Norske Teatret. Han pensjonerte seg fra Nationaltheatret 1931, men fortsatte med oppdrag for Det Norske Teatret.
I årenes løp fikk Eldegard mange oppgaver som skuespiller – fra 1920 utførte han også en del filmroller, men som oftest var det de mindre fremtredende rollene han måtte gi liv til.
Det var som “såmann” for det nynorske talemålet på teaterscenen at Eldegard gjorde sin største innsats. Men det var først og fremst som dramatiker. Ikke alle stykkene han skrev, ble trykt, og heller ikke alle er spilt, men de fleste av dem som ble oppført, gjorde stor lykke, ikke minst det nasjonalromantiske skuespillet Fossegrimen, med musikk av Johan Halvorsen. Både handling og menneskeskildring er for øvrig relativt unyansert og konvensjonelt skildret. Fossegrimen oppnådde likevel en formidabel suksess fra første stund, både på Nationaltheatret, der det hadde urpremiere 1905 (med ca. 130 oppførelser fordelt over flere sesonger), og på andre scener der stykket etter hvert ble satt opp. På Det Norske Teatret kom det opp i to sesonger, siste gang 1931 med Eldegard selv i en av de ledende rollene.
Fossegrimens popularitet ble et viktig middel i kampen for et rent nynorsk teater. 1907 forsøkte Nationaltheatret seg igjen med et Eldegard-stykke på nynorsk, Ei Heimkome, men denne gangen ble det ingen suksess, og skuespillerne protesterte mot å skulle spille på nynorsk i fremtiden.
Det ble Det Norske Teatret (grunnlagt 1912) som ble den viktigste avtakeren av Eldegards dramatikk, og mens han var teatersjef der, greide han å få frem nynorske stykker som også appellerte til byborgeren, han fikk bl.a. satt opp Falkberget, Strindberg og Lagerlöf, og han gjorde folkekomedier til folkeeie, midt i hovedstaden.
Eldegards dramatikk spente over et vidt spekter, fra bibelske temaer til norske eventyr og sagn. I Hemn-gir (1914, oppført 1918) konsentrerer han dramaet omkring et evig aktuelt problem, vold eller ikke vold i det godes tjeneste. Ifølge Olav Dalgard må dette regnes som det første moderne nynorske stykket.
Eldegards fordel som dramatiker var hans inngående kjennskap til teateret. Han visste hva som krevdes for at et stykke skal kunne fungere på scenen. Men han hadde også en skapende dikterevne og fantasi, og ikke minst sans for replikkføring.
På stevner og møter med målfolk og frilynt ungdom var Eldegard aktivt med, og han var lærer i skuespillerinstruksjon på det første kurset Noregs Ungdomslag satte i gang. Flere av skuespillene hans er også blitt oppført i ungdomslag. I okkupasjonstiden var han konsulent ved Det Norske Teatret, som i den tid var NS-styrt.
Eldegard hadde flere tillitsverv innen skuespillerorganisasjonene og var styremedlem i Norsk Bokmannslag.
Sigurd Eldegard døde 1950.