Sigurd 2 Haraldsson Munn

Konge. Foreldre: Kong Harald 4 Gille (ca. 1102–1136) og Tora Guttormsdatter. Brorsønn av kong Magnus 4 Sigurdsson Blinde (ca. 1115–1139); bror av Brigida Haraldsdatter (nevnt 1130–1202); halvbror av kongene Inge 1 Haraldsson Krokrygg (1134/35–1161) og Øystein 2 Haraldsson (ca. 1125–1157); fetter av Kristin Sigurdsdatter (ca. 1125–1178); far til kongene Håkon 2 Sigurdsson Herdebreid (1147–62) og Sverre Sigurdsson (ca. 1151–1202), tronkreveren Sigurd Sigurdsson Markusfostre (ca. 1155–1163), Eirik Sigurdssøn jarl (død 1190; se NBL1, bd. 3) og Cecilia Sigurdsdatter (ca. 1150/55–etter 1185); morfar til Håkon Galen (ca. 1175–1214).

Sigurd Haraldsson, som senere har fått tilnavnet Munn, var norsk samkonge i 18 år. Sagaene beskriver ham som en overmodig og voldsom mann, og hans politiske evner var neppe store. Men han hadde appetitt på kvinner og satte ikke minst spor etter seg gjennom sine uekte barn.

Etter at kong Harald Gille var drept av Sigurd Slembe i Bergen 14. desember 1136, sendte enkedronning Ingerid og lendmennene i den kongelige styringskretsen ilbud til Trøndelag og bad trønderne ta til konge hans ikke fullt fireårige sønn Sigurd, som ble oppfostret der. Selv fikk de raskt Ingerids sønn med Harald, Inge, kongehyllet på Borgarting, men regnet tydeligvis ikke med at trønderne ville godta ham som kongsemne, oppfostret som han var i Viken. I striden mot Sigurd Slembe satset de derfor i stedet på samkongedømme mellom Sigurd og Inge. Sigurd ble tatt til konge på Øyrating på nyåret 1137 under medvirkning av en krets trønderske lendmenn med hans fosterfar Såda-Gyrd Bårdsson og Ottar Birting i spissen, og Ottar fikk senere enkedronningen til ekte.

Da lendmennene omkring de to barnekongene etter en tids skurring slo sine militære krefter sammen, ble Sigurd Slembe og hans allierte Magnus Blinde slått og felt i sjøslaget ved Holmengrå sør for Hvaler november 1139. Aksjonen mot Sigurd Slembe innledet et mer varig samarbeid mellom stormennene omkring de to Haraldssønnene, som nå fikk felles hird. 1142 ble den eldre halvbroren Øystein hentet fra Skottland. Han ble tatt til samkonge av trønderne på Øyrating og tok seg egen hird.

Dette svekket trolig Sigurds stilling i Trøndelag og skapte større spenninger innenfor samkongedømmet. Sagaskriverne mente likevel senere at riksstyringen fungerte bra så lenge Sigurds og Inges formyndere og rådgivere holdt tøylene. Men da de var gått bort, tok Sigurd og Inge hver sin hird, og det begynte å gjøre seg gjeldende uenighet mellom brødrene i den senere delen av 1140-årene. Til dette bidrog drapet på Ottar Birting, som Sigurd ble beskyldt for å stå bak.

Vi vet lite om hvordan samkongedømmet mellom de tre brødrene fungerte i praksis, men de ambulerte øyensynlig i noen grad mellom landsdelene alle tre. Inge stod likevel sterkest i Viken og på Vestlandet, mens Sigurd også ut over barneårene hadde oppslutning i Trøndelag. Øystein hadde også fotfeste der, men fra omkring 1150 holdt han seg mye lengst sør i Viken, ved landsenden.

I sin omtale av den økende konflikten mellom Haraldssønnene setter sagaene dem opp mot hverandre som personlighetstyper. På den ene side den småvokste og uføre, men vennesæle Inge, på den annen de to høyvokste brødrene – Øystein slu og pengekjær, Sigurd mer styrløs og lettsindig, om enn veltalende. Sigurd blir også beskrevet som sterk og mandig med et vakkert ansikt under sitt brune hår, om det ikke var for en stygg munn – derav tilnavnet Munn i senere historieskrivning. I motsetning til Inge ser det ut til at både Sigurd og Øystein manglet den imøtekommende evne og gavmildhet som skulle til for å bygge opp et sterkt nettverk av forpliktende vennskapsallianser. Orkneyinga saga vil vite at lendmennene holdt seg mest til Inge, og Ágrips geistlige forfatter tillegger de to andre brødrene tyrannens kjennetegn.

Den ektefødte Inge falt nok i det hele i de ledende norske geistliges smak, og det kan være at tidens kirkelige reformtanker hadde best grobunn i hans krets. Dette kan forklare at kardinal Nicolaus Brekespear ifølge Morkinskinna la sin elsk på Inge da han kom til landet for å opprette en egen norsk kirkeprovins 1152/53, mens han angivelig var vred på Sigurd og Øystein. De tre brødrene stod likevel sammen bak grunnleggingen av den nye erkebispestolen i Nidaros og de kongelige innrømmelsene som da ble gitt til kirken.

Kardinalens vrede mot Sigurd skyldtes kanskje at han, slik sagaskriverne mener å vite, hadde fått barn med sitt søskenbarn, kong Sigurd Jorsalfares datter Kristin, og dermed hadde begått blodskam. Han blir i alle fall skildret som en kvinnelysten mann, ugift og uten fastere frilleforhold. En gang han red forbi en gård i Viken, hørte han fager kvinnesang innenfra. Han gikk inn og la seg med kvinnen, som het Tora, og frukten av denne episoden ble den senere kong Håkon Herdebreid. Sigurds øvrige barn var ifølge sagaene datteren Cecilia, hennes bror kong Sverre og deres halvbrødre Eirik jarl og opprørskongen Sigurd Markusfostre.

Forholdet mellom brødrekongene tok en vending til det verre da lendmannen Gregorius Dagsson ble kong Inges fremste rådgiver i første halvdel av 1150-årene. Han arbeidet etter alt å dømme for å samle mektige lendmannsætter om Inge, særlig i Viken og på Vestlandet, og gjøre ham til enekonge. Vinteren 1154–55 bila Sigurd og Øystein innbyrdes stridigheter på Opplandene og kom angivelig overens om å ta kongeverdigheten fra Inge; det skulle skje på et møte mellom alle brødrene i Bergen sommeren etter. Inge og Gregorius fikk nyss om planen og kom mannsterke til byen. Etter en konfrontasjon på tinget og drap på to av Gregorius' og Inges menn utnyttet Gregorius situasjonen før kong Øysteins ankomst til å overfalle Sigurd mens han drakk i en gård ved Stretet. Etter hard kamp ble Sigurd hugd ned da han gikk ut og bad Inge om grid.

Kilder og litteratur

  • Morkinskinna, utg. av Finnur Jónsson 1932
  • Ágrip, Fagrskinna, HKr, Orkneyinga saga, Saxo Grammaticus og Sverres saga i div. utg.
  • NFH, del 2, 1853
  • A. O. Johnsen: Studier vedrørende kardinal Nicolaus Brekespears legasjon til Norden, 1946
  • H. Koht: biografi i NBL1, bd. 13, 1958
  • K. Helle: Norge blir en stat 1130–1319, bd. 3 i Handbok i Norges historie, 1974
  • d.s.: Under kirke og kongemakt, bd. 3 i ANH, 1995

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.