Sigrid Undset

Forfatter. Foreldre: Arkeolog Ingvald Martin Undset (1853–93) og Anna Marie Nicoline Charlotte Gyth (1855–1939). Gift 29.6.1912 i Antwerpen, Belgia med maleren Anders Castus Svarstad (1869–1943), ekteskapet oppløst 1927. Svigerinne til Sigge Pantzerhielm Thomas (1886–1944).

Sigrid Undset hører til de fremste og internasjonalt mest kjente norske forfattere på 1900-tallet. Hennes skjønnlitterære forfatterskap omfatter i hovedsak romaner og noveller med emner fra samtiden og historiske romaner med emner fra middelalderen. For middelalderromanene Kristin Lavransdatter (1920–22) og Olav Audunssøn i Hestviken (1925) og Olav Audunssøn og hans børn (1927) mottok hun Nobelprisen i litteratur for 1928, “förnämligast för hennes mäktiga skildringar ur Nordens medeltida liv”, som det het i Nobelkomiteens begrunnelse.

Undsets diktning representerer en videreføring av den store europeiske fortellertradisjon fra 1800-tallet, som er kjennetegnet ved realisme, psykologisk analyse, brede miljøskildringer, sosiale perspektiver og etisk engasjement. Hennes kunstneriske program var å gi en nøktern, usentimental skildring av “virkeligheten som den er”, både slik den fortoner seg på det ytre plan gjennom sansenes erfaring og slik den oppleves i det enkelte menneskes sinn. Men hun er dristigere i sin virkelighetsskildring enn de fleste av sine forgjengere. Hun viser et bilde av mennesket i dets totalitet av lidenskaper – elskov, hat og begjær – og lengsel etter forsoning, sannhet og erkjennelse.

Sigrid Undset er den kristne realist fremfor noen annen norsk dikter, hevder A. H. Winsnes i sin Undset-biografi. I kraft av sin kristne tro av katolsk konfesjon “lærte hun å se alle menneskelige livsforhold ikke isolert og abstrakt, men samlet, se sine personer ikke bare i relasjon til hverdagen og den tid eller det samfund de lever i, men også som skapninger i forhold til Skaperen og behandle dette motiv – som hun selv sier – som en likeså realistisk jordisk realitet som erotisk drift og lengselen efter jordisk lykke”.

Undset ble født i sin mors hjemby Kalundborg og vokste opp i Kristiania som den eldste av tre søstre. Hun var meget nært knyttet til sin far og hans virke som arkeolog, og så langt hun kunne følge ham, trakk han henne inn i sitt arbeid. Hun ble også preget av farens vitenskapelige innstilling og anla tidlig en grunnleggende skeptisk holdning til naiv vitenskaps- og fremskrittstro og alle slags populær meninger. Hun skildret dette forholdet i erindringsboken Elleve aar (1934). Bokens tittel markerer hennes alder da faren døde; det var et tap som satte dype spor.

Gjennom faren ble hun ført inn i eddadiktningen og de islandske sagaer. Møtet med Njåls saga beskrev hun senere som et vendepunkt i livet. Her fant hun det hun kalte grunnelementene i menneskelivet, og som hun først og fremst så som den stadig tilbakevendende konflikt mellom et menneskes samvittighet og omgivelsenes moralbud. Det er skildringene av kjærligheten, en konflikt som har klart gjennomslag i hennes eget forfatterskap, ikke minst i forhold til kjærlighetens ytringer. Gjennom sin danske mor og ferieopphold i Danmark ble hun tidlig fortrolig med dansk litteratur, kultur og historie. En skjellsettende litterær opplevelse var Grundtvigs utgave av Danmarks gamle folkeviser – “den deiligste lyrik jeg ved, og den friskeste, mest gjennemførte karaktertegning, der findes”. Moren forærte henne Georg Brandes' bok om Shakespeare, og dette verket inspirerte henne til livslange studier i engelsk litteratur, særlig middelalderens og renesssansens, de engelske romantikere og de kvinnelige “early Victorians”.

Undset tok middelskoleeksamen ved Ragna Nielsens radikale fellesskole i Kristiania, men avslo et tilbud om friplass i gymnaset. I stedet tok hun handelskoleeksamen og fikk 1899 en kontorstilling i ingeniørfirmaet Chr. Wisbech. Hun ble i stillingen i 10 år, og med inntektene forsørget hun moren og søstrene. Ved siden av arbeidet dyrket hun sine historiske og kunstneriske interesser og øvde seg i tegning og maling; hun hadde en tid planer om å bli malerinne.

Med hennes forankring i saga og folkeviser er det ikke forbausende at det første litterære forsøket ble en historisk roman fra nordisk høymiddelalder. Den ble refusert av forleggeren Peter Nansen på Gyldendals forlag i København, som bad henne prøve seg med noe moderne. Undset svarte med dagboks- og ekteskapsromanen Fru Marta Oulie. Boken ble 1907 antatt på Aschehoug forlag, som siden utgav hele Undsets produksjon. Med denne romanen signaliserte Undset det tema som skulle bli hennes hovedtema: kjærligheten mellom mann og kvinne og dens karakter av livsbestemmende realitet. I debutromanen skildret hun kjærlighetens skrantende kår i den moderne tid. Romanen ble oppfattet som dristig og moderne, og Undset ble straks et navn i norsk litteratur.

I novellesamlingen Den lykkelige alder (1908) skildret hun – igjen med provoserende realisme – den moderne ungdoms rotløse liv i Kristiania. Med den bloddryppende kjærlighetsromanen Fortællingen om Viga-Ljot og Vigdis (1909) vendte hun tilbake til middelalderen. Verket er av ettertiden blitt betraktet som en sagapastisj. Undsets hensikt var imidlertid ikke å kopiere eldre stil, men å skildre de menneskelige følelser “som er til alle tider”. Hun understreket at hun bygde på moderne menneskers erfaringer, og at man egentlig bare kan “skrive romaner fra sin samtid”.

1909 fikk Undset et reisestipend og oppholdt seg en tid i Roma, hvor hun traff sin fremtidige ektemann. Anders Svarstad var gift og hadde tre barn, og forholdet måtte lenge holdes hemmelig. Juni 1912 ble de viet ved konsulatet i Antwerpen. Ekteparet bodde først i London, dernest i Roma. 1913, da sønnen Anders var født, reiste de til Norge og bosatte seg i Kristiania og omegn. 1915 fikk de datteren Maren Charlotte.

Kunstnerlivet i Roma gav stoff til samtidsromanen Jenny (1911), som ble Undsets egentlige gjennombrudd som dikter. Romanen skildrer en moderne kvinnes undergang som følge av erotiske feiltrinn, og med sine – etter tidens mål – pinlig nærgående skildringer av kvinnelig seksualitet ble den en litterær skandale. Undset fremførte i denne romanen et korrektiv til samtidens idylliserende oppfatning av seksualiteten, det hun kalte kjærlighetens “ufarliggjøring”. Kritikken var imidlertid i villrede om forfatterens intensjon og utbad seg hennes svar. Undset avstod fra fortolkende kommentar, men gav generelt uttrykk for at hun ville stille modernitetens idealer om frihet og individualisme på prøve.

I novellesamlingen Fattige skjæbner (1912) viser hun frihetsmedaljens bakside. De fattige skjebnene er ressurssvake personer som det moderne arbeidsliv har overflødiggjort. Flere av novellene handler om den selvforsørgende og lite tiltrekkende kvinnes ensomhet. Dette var et tabubelagt tema i en tid som hyllet kvinnens likestilling med mannen og samtidig hengav seg til sentimental dyrkelse av moderskapet. Knut Hamsun var en av dem som stod for en sentimentalisering av kvinnen som mor, og med ham kom Undset 1915 i en heftig diskusjon.

I motsetning til Hamsun så Undset forholdet mellom foreldre og barn som mer enn et “naturforhold”: Foreldrenes viktigste oppgave er å leve slik at de fortjener sine barns respekt. I ekteskapsromanen Vaaren (1914) understreker hun menneskets behov for rotfeste og tilhørighet til familie og slekt og legger vekt på etiske verdier som plikt, ansvar og trofasthet. Romanen henger nøye sammen med essayet Det fjerde bud fra samme år. Mot dem som i fremskrittets navn vil fristille individene og gjøre dem uavhengige av tradisjon og hjemstavn, hevder Undset at all kultur har sin rot i kjærligheten til hjemmet. I mødrenes neglisjering av oppgavene i hjemmet ser hun begynnelsen på kulturens forfall.

Som hustru og mor til to barn (og stemor til tre), skrev Undset en rekke artikler og innlegg som gjorde henne upopulær i kvinnesakskretser. 1919 utgav hun dem under tittelen Et kvindesynspunkt. Hun betraktet ikke kvinnebevegelsen som en frigjørende bevegelse, men som en nødvendig tilpasning til kapitalismens økonomiske system. I forherligelsen av likestillingen fant hun servile forsøk fra kvinnenes side på å tilpasse seg et “mannfolksyn”. En stor fare så hun derfor i de ideologiske og økonomiske hindringer som ble lagt i veien for familielivet, og hun reagerte skarpt mot alle forsøk på statlig maktovertakelse på privatlivets område under henvising til vitenskapelig ekspertise. Om dette kom hun i strid med bl.a. den kjente kvinnesakskvinnen Katti Anker Møller. Undset uttalte seg arrogant og drastisk, men – som professor Ellisiv Steen skriver – hennes synspunkter er dypest sett båret av varme, omsorg og urolig bekymring for menneskehetens vilkår i en opprevet og forvirret tid. Denne omsorgen preger novellesamlingene Splinten av troldspeilet (1917) og De kloge jomfruer (1918). Alle Undsets samtidsverk i denne perioden rommer en innebygd kritikk av de trekk ved samtidens kultur som undergraver menneskets behov for å tolke livet i et større perspektiv enn det borgerlige og materielle. Det var alltid middelalderen som fascinerte henne mest, og 1915 gjendiktet hun til norsk Fortællinger om kong Artur og ridderne av det runde bord etter Malorys Morte d'Arthur fra 1458.

1919 flyttet Undset med sine to barn til Lillehammer, underveis med det tredje. Hun kjøpte en eiendom hun kalte Bjerkebæk. Svarstad ble igjen i Kristiania. Ekteskapet hadde skrantet i flere år. I forbindelse med sin konversjon til den katolske kirke tok Undset 1924 ut separasjon, og 1927 var skilsmissen lovformelig ordnet.

Etter å ha installert seg på Lillehammer vendte hun tilbake til middelalderen med voldsom energi. 1920 kom Kransen, første bind av trilogien Kristin Lavransdatter. Drevet av en uavbrutt strømmende inspirasjon kom i tett rekkefølge Husfrue (1921) og Korset (1923). Kristin Lavransdatter ble fra første stund en voldsom salgssuksess. Kritikken var enig om at her hadde suveren beherskelse av kulturhistorisk kunnskap, psykologisk innsikt og poetisk begavelse inngått en sjeldent lykkelig forening. Romanen ble oversatt til en lang rekke språk, og Undset ble 1922 foreslått til Nobelprisen. Dernest fulgte tobindsromanen Olav Audunssøn i Hestviken og Olav Audunssøn og hans børn. Med dette hadde Undset levert et historisk forfatterskap som manglet sidestykke i nyere litteratur, nasjonalt og internasjonalt. Ellisiv Steen oppsummerer denne diktningen slik: “I tids- og miljøskildringen maktet Undset med sin visjonære fantasi å smelte inn i personenes liv alle sine presise kunnskaper om middelalderens tanke og tro, sed og skikk, gjenstandskultur og kirkekunst. Naturskildringer, historiske hendelser og kulturhistoriske detaljer glir sammen i fiksjonen i en virkelighetsillusjon uten brist.”

Trilogien om Kristin Lavransdatter foregår på begynnelsen av 1300-tallet; Olav Audunssøns liv er lagt et slektsledd lenger tilbake. Kristin Lavransdatter er en klassisk kjærlighetsroman. Kjærligheten mellom Kristin og Erlend skildres i ridderdiktningens ånd: en makt som lenker de elskende sammen for evig tid, til tross for alle de hindringer som legges i veien for dem og alle de lovbrudd de tvinges til. Men verket er også en dyptloddende psykologisk ekteskapsroman og en religiøs roman, hvor det som skjer på det jordiske plan, skrives inn i et drama mellom jord og himmel, tid og evighet.

Det sjelelige tema får en mer dominerende plass i tobindsromanen om Olav Audunssøn. Mens Kristin Lavransdatter står i folkevisens og ridderdiktningens tegn, ligger den andre middelalderromanen tettere opp til ættesagaen med dens vektlegging av slekt og blodsbånd. Når Undset valgte en slik ramme, var det for å anskueliggjøre kampen i Olavs sinn mellom hedensk ære og kristen ydmykhet, en kamp han tilsynelatende taper. Romanen har en intrikat oppbygning og er tynget av lange og borende tankemonologer, og kritikere og forskere har ofte stilt seg uforstående til dette verket. Først 1994 viste professor Anne-Lisa Amadou i en klargjørende analyse hvordan romanens komposisjon bærer frem en særegen katolsk tematikk, som er knyttet til den katolske forestillingen om de helliges samfunn og den stedfortredende lidelse.

Undset fremstod fra midten av 1920-årene som en stridbar og lærd katolsk debattant. Mellomkrigstiden var preget av sterke konfesjonelle motsetninger, og for Undset var det maktpåliggende å drive det hun kalte katolsk propaganda. Hun stilte sine formidable polemiske evner i den katolske kirkes tjeneste og kom opp i langvarige strider med lutherske prester og biskoper. Hennes apologetikk var inspirert av samtidige katolske forfattere i Europa, særlig engelskmennene G. K. Chesterton og R. H. Benson, hvis bøker hun oversatte til norsk.

1929 og 1930 utgav hun dobbeltromanen Gymnadenia og Den brændende busk, om en ung manns vei til den katolske kirke. Hun tar her hele tidsrommet 1900–1930 opp til ny vurdering og skildrer det med vekt på spenningsforholdet mellom hovedpersonens moderne individualisme og lengselen etter en objektiv autoritet. I kvinne- og ekteskapsromanene Ida Elisabeth (1932) og Den trofaste hustru (1936) gjør en antinazistisk tendens seg tydelig gjeldende. Den er rettet mot samtidens avkristnede menneskesyn og forakt for menneskeverdet. Her er de katolske synsmåtene bare indirekte til stede, som underforsått budskap eller moral og formidlet gjennom handlingsmønster, billedbruk og litterære allusjoner.

Da Hitler tok makten 1933, ble Undsets skrifter forbudt i Tyskland. Der hadde hun offentliggjort en rekke artikler for å motvirke raseteoriene. Hun angrep den sosialhygieniske tenkemåten som stod sterkt i Tyskland, og som hadde vært en torn i øyet på Undset siden hennes debatter med Hamsun mange år tidligere. 1935 kom hun igjen i strid med ham. Hamsun hadde offentlig hånt ideen om å gi Nobels fredspris til den tyske pasifisten Carl von Ossietzky, som satt i nazistenes konsentrasjonsleir. Hamsuns utspill førte til at Den norske Forfatterforening med Undset i spissen sendte ut et protestskriv. Undset var et høyt respektert medlem av forfatterforeningen. Hun ble medlem 1907, var medlem av Det litterære råd i flere perioder fra 1914, rådets leder 1933–35 og foreningens formann 1936–40. Arbeidet i forfatterforeningen var alltid viktig for henne. Der la hun av seg sitt mutte og utilnærmelige vesen, og der følte hun seg hjemme – ifølge muntre anekdoter – til langt ut i de små timer.

Under vinterkrigen i Finland 1930–40 hadde Sigrid Undset midlertidig tatt til seg tre små finske barn for å skåne dem for krigens redsler. Da tyskerne angrep Norge i april 1940, befant Undset seg i Oslo. Etter et kort opphold hjemme på Lillehammer, bl.a. for å få de finske barna i sikkerhet hos venner, ble hun overtalt til å forlate byen for at hun ikke skulle falle i de fremrykkende tyskernes hender. Hun flyktet via Molde og Mo i Rana til Sverige, sammen med bl.a. arbeiderpartipolitikeren Olav Scheflo, og kom i mai til Stockholm, hvor hun fikk nyheten om at sønnen Anders var falt i kamp med tyskerne i Gausdal. Kort tid etter kom den andre sønnen, Hans, seg over til Sverige og sammen reiste de sommeren 1940 via Sovjetunionen og Japan til USA, der Sigrid Undset slo seg ned i New York-bydelen Brooklyn. Hun skildret flukten fra Norge i boken Return to the future 1942.

Under krigen oppfattet hun seg som en informasjonssoldat for Norge og de allierte. Hennes kamp mot det tyske tyranni var intens og glødende. Hun engasjerte seg også for jødenes sak i komiteen Emergency Conference. Hun holdt mange taler og skrev tallrike artikler, men det ble liten tid til egen diktning. 1939 hadde hun utgitt en historisk roman lagt til 1700-tallet, Madame Dorthea. Den var tenkt som første del av et flerbindsverk. Men hun maktet ikke å gå videre med det. Bare ett større verk er fra krigsårene, biografien om den hellige Caterina av Siena, utgitt posthumt 1951.

Da Undset kom hjem til Norge 1945, var hun svekket av overanstrengelse og dårlig helse. For sin innsats under krigen mottok hun storkorset av St. Olavs Orden. Sigrid Undset døde av nyresvikt på fylkessykehuset i Lillehammer 10. juni 1949.

Sigrid Undsets diktning har vist stor slitestyrke, hjemme og ute. I de senere år har interessen i utlandet vært størst i USA, Russland og Øst-Europa, hvor det produseres nye oversettelser og forskningsarbeider. I Norge er Undset stadig blant de mest leste forfattere, og bøkene hennes inngår i skolens og universitetenes undervisning. Forfatterskapet holdes også i hevd gjennom fjernsyn, film, teater, festivaler og nye biografier. I nordisk litteraturforskning var interessen for Undsets middelalderromaner størst til ut i 1960-årene. I 1970- og 1980-årene inspirerte kvinnebevegelsen til kritiske studier i Undsets samtidsromaner og konservative kvinnesyn. Dertil er de religiøse dimensjoner i forfatterskapet blitt behandlet i vektige arbeider av teologer og kirkehistorikere. Samlet viser forskningen at Undset er vanskelig å plassere. Med sin katolisisme og realisme faller hun utenfor både den nasjonalliberale, den feministiske og den modernistiske litterære kanon, som alle har hedersplasser i norsk litteraturhistorie. I de siste tiår er imidlertid Undsets særegne konservatisme blitt studert i lys av aktuell modernitetskritikk, og både norske og utenlandske forskere har gitt nye og viktige innsikter i verkenes estetiske kvaliteter og poetiske rikdom.

Undsets hjem Bjerkebæk på Lillehammer gikk i arv først til hennes svigerdatter og deretter til dennes nieser, som solgte eiendommen til Staten. Våningshuset ble fredet 1983. Eiendommen sorterer nå under Kulturdepartementet og administreres av De Sandvigske Samlinger på Maihaugen. Registrering av inventaret og en omfattende restaurering av bygningsmassen ble påbegynt 1997, og når denne er avsluttet, skal eiendommen åpnes som museum.

Verker

  • Fru Marta Oulie, 1907
  • Den lykkelige alder, 1908
  • Fortællingen om Viga-Ljot og Vigdis, 1909
  • Ungdom (dikt), 1910
  • Jenny, 1911
  • Fattige skjæbner, 1912
  • Vaaren, 1914
  • Fortællinger om Kong Artur og ridderne av det runde bord, 1915
  • Splinten av troldspeilet, 1917
  • De kloge jomfruer, 1918
  • Et kvindesynspunkt, 1919
  • Kransen, 1920
  • Husfrue, 1921
  • Korset, 1922
  • Olav Audunssøn i Hestviken, 1925
  • Olav Audunssøn og hans børn, 1927
  • Katholsk propaganda, 1927
  • Etapper, 1929
  • Gymnadenia, 1929
  • Den brændende busk, 1930
  • Ida Elisabeth, 1932
  • Etapper. Ny række, 1933
  • Elleve aar, 1934
  • Den trofaste hustru, 1936
  • Norske helgener, 1937
  • Selvportretter og landskapsbilleder, 1938
  • Madame Dorthea, 1939
  • Return to the future, 1942 (norsk utg. Tibake til fremtiden, 1945)
  • Caterina av Siena, 1951
  • Artikler og taler fra krigstiden, ved A. H. Winsnes, 1952
  • Kjære Dea, ved C. U. Svarstad, 1979

    Etterlatt materiale

  • Brev til Nini Roll Anker 1924–1940, brevsamling 171, Håndskriftsamlingen, NBO

Kilder og litteratur

  • HEH, flere utg. 1912–48
  • A. H. Winsnes: Sigrid Undset. En studie i kristen realisme, 1949
  • E. Steen: Kristin Lavransdatter. En kritisk studie, 1959
  • I. Packness: Sigrid Undsets bibliografi, Norsk bibliografisk bibliotek, bd. 22, 1963
  • B. Krane: Sigrid Undset. Liv og meninger, 1970
  • E. Steen: biografi i NBL1, bd. 17, 1975
  • P. E. Johnson (red.): Sigrid Undset i dag, 1982
  • A. Skouen: Sigrid Undset skriver hjem, 1982
  • B. Heltoft: Livssyn og digtning. Strukturgrundlaget i Sigrid Undsets romaner, 1985
  • L. Bliksrud: Natur og normer hos Sigrid Undset, 1988
  • G. Anderson: Sigrid Undset – et liv, 1989
  • T. Ørjasæter: Menneskenes hjerter. Sigrid Undset – en livshistorie, 1993
  • A.-L. Amadou: Å gi kjærligheten et språk. Syv studier i Sigrid Undsets forfatterskap, 1994
  • L. Bliksrud: Sigrid Undset, 1997
  • K. Johansen: Hvis kvinner ville være kvinner. Sigrid Undset, hennes samtid og kvinnespørsmålet, 1998
  • B. Oftestad: Sigrid Undset. Modernitet og katolisisme, 2003

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter (et utvalg)

  • Maleri (Sigrid Undset i Roma) av Anders C. Svarstad, 1911; BKM
  • Maleri (brystbilde) av Anders C. Svarstad, 1912; Den Norske Forfatterforening, Oslo
  • Maleri (Sigrid Undset på Bjerkebæk) av Agnes og Harald Slott-Møller, 1923; H. Aschehoug & Co., Oslo
  • Byste (gips) av Anders Svor, 1928; Svor-museet, Hornindal
  • Bronsestatue (Mor og datter) av Joseph Grimeland, 1977; Lillehammer
  • Statue av Kjersti Wexelsen Goksøyr, 1991; Stensparken, Oslo (i mindre format, LKM)

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.