Signy Arctander

Sosialøkonom og statistiker. Foreldre: Borgermester, statsråd Sofus Anton Birger Arctander (1845–1924) og Maren Sofie Aars (1849–1940). Ugift.

Som økonom, statlig statistiker og mangeårig deltaker i frivillig sosialt arbeid sammenfattet Signy Arctander tre viktige utspring for moderne empirisk sosialvitenskap.

Hennes oppvekstmiljø var preget av storpolitikk og dannelsesborgerskap. Hun var født i Bergen men vokste opp i Kristiania, tok examen artium 1915, og begynte å studere økonomi ved universitetet samme år. Statsøkonomistudiet ble på denne tiden sett på som radikalt, og som embetsmannsdatter vakte hun en viss oppsikt med sitt valg. Hun ble cand.oecon. 1919, og studerte 1922 statistikk i München og København med offentlig stipend.

I studietiden i Kristiania engasjerte hun seg i Kameratklubben, en idealistisk forening som arbeidet for forståelse mellom kvinnelige studenter og arbeiderkvinner. Klubben holdt møter på byens østkant og hadde flere senere kjente arbeiderpartipolitikere som medlemmer. Signy Arctander var gjennom mange år leder av Kameratklubben, hun skrev dens 25-årshistorie (1937) og var selv en av de mest benyttede foredragsholderne. Emnene som ble diskutert, vitner om bred orientering i tidens sosialvitenskapelige og -politiske debatt; typiske temaer var marxismen og den materialistiske historieoppfatning, fagbevegelsen, rasjonaliseringsprosessen, boligspørsmålet, befolkningskrisen, arvelighetslæren og rasehygiene. Signy Arctander kom også tidlig med i Norsk forening for sosialt arbeid, og var med på å utarbeide Sosial håndbok for Norge (1937).

Gjennom hele sin yrkeskarriere var Signy Arctander knyttet til Statistisk Sentralbyrå (SSB), hvor hun ble ansatt som sekretær 1920, forfremmet til byråsjef 1946 og var underdirektør fra 1955 til hun gikk av med pensjon 1965. 1960–63 var hun konstituert direktør i byrået, og den norske statens høyest plasserte kvinnelige tjenestemann.

Hennes innsats var først og fremst knyttet til sosial forskning. De betydeligste faglige bidrag fra hennes hånd ble utgitt i løpet av de 20 årene før den annen verdenskrig. Etter opprettelsen av Forskningsavdelingen i SSB (1949) fortrengte den sosialøkonomiske forskningen knyttet til utviklingen av det nye nasjonalregnskapet sosialstatistikken fra prestisjeplassen i byråets forskningsinnsats, men de sosialstatistiske undersøkelsene som kom fra byrået i mellomkrigstiden var viktige for utviklingen av en empirisk sosialvitenskap i Norge, i årene før sosiologi ble etablert som eget fag.

Signy Arctander skrev en rekke vitenskapelige og praktisk sosialpolitiske artikler i Statsøkonomisk tidsskrift, i det statistiske fagorganet Sosiale meddelelser og i tidsskriftet Sosialt arbeid. Hennes egen oppfatning av sin faglige virksomhet kommer godt frem i artikkelen Den sosiale forskning og kampen mot samfunnssykdommene (1939). Politisk og sosial nytteverdi måtte, mente hun, være sosialvitenskapens berettigelse.

Blant Signy Arctanders viktigste arbeider regnes Miljøundersøkelse for Oslo (1928), en meget grundig beskrivelse av sosiale forhold i de ulike delene av hovedstaden, og to arbeider om vergerådsbarn, Hvordan går det våre vergerådsbarn? (1932) og Vergerådsopdragelsen og dens resultater (1936). Undersøkelsene plasserer seg tydelig i tidens debatt om forholdet mellom arv og miljø. Et viktig resultat var at vanskelige barn hadde størst sjanse for å skikke seg vel dersom kontakten med foreldrene — miljøet — ble avbrutt tidlig nok. Begge arbeidene forholdt seg til den internasjonale faglitteraturen og plasserte vergerådsundersøkelsene metodisk og teoretisk. I innledningen til boken fra 1936 drøftet hun bl.a. den prinsipielle innvendingen mot sosialstatistikk som samfunnsforskning, som gikk ut på at masseundersøkelser av denne typen har begrenset verdi, fordi de riktignok kan beskrive symptomene, men ikke sier noe om årsakene til en sosial tilstand. Arctander ønsket å bøte på denne svakheten ved å legge større vekt på individualdata, og karakteriserer sin egen metode som en kombinasjon av masse-iakttakelse og individualforskning.

Av andre arbeider kan nevnes undersøkelsen om Arbeidsvilkår for hushjelp (1937), et tema hun også skrev en rekke artikler og foredrag om. Som byråsjef i de første etterkrigsårene arbeidet hun med å utarbeide nye normer for lønnsstatistikken, som skulle tilfredsstille behovene både til partene i arbeidslivet og til det nye nasjonalregnskapet. Undersøkelsen Kvinnen i ervervslivet kom 1952, og samme år utgav SSB hennes Sosialstatistikkens historie i Norge gjennom 100 år. En videreføring av dette arbeidet utkom posthumt 1970–72.

Under den annen verdenskrig ble Signy Arctander vervet av byråets direktør Gunnar Jahn til illegalt motstandsarbeid; 1944 ble hun fengslet og satt på Grini frem til frigjøringen.

Signy Arctander var medlem av statens lønnskomité av 1946, av likelønnskomiteen av 1949 og av sosial skolekomité. Hun satt dessuten som norsk representant i Nordisk ekspertkommisjon for samordning av lønnsstatistikken, var styremedlem i Norsk forening for sosialt arbeid og Norsk statistisk forening. 1966 ble hun utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden.

Verker

    Bøker og artikler

  • Miljøundersøkelse for Oslo, 1928
  • Hvordan går det våre vergerådsbarn? (sm.m. S. Dahlstrøm), 1932 (også utg. under tittelen Social oplysning, 1932)
  • De sosiale forholds betydning for individets utvikling, i Sosialt arbeid 1932
  • Kvinnelige akademikere i sosial forskning, i Kvinnelige studenter 1882–1932, 1932
  • Vergerådsopdragelsen og dens resultater, 1936
  • Arbeidsvilkår for hushjelp, 1937
  • Kamerat-klubben 1912–1937, 1937
  • Den sosiale forskning og kampen mot samfunnssykdommene, i R. Vogt (red.): Frihet – sannhet. Festskrift til Johan Scharffenberg, 1939
  • Kvinnen i ervervslivet, 1952
  • Sosialstatistikkens historie i Norge gjennom 100 år, 1952
  • Den offisielle statistikks historie 1–4, 1970–72

    Etterlatte papirer

  • En del brev fra Signy Arctander finnes i Håndskriftsaml., NBO

Kilder og litteratur

  • Arctanders brev (se ovenfor)
  • Stud. 1915, 1942 og 1965
  • intervju i Morgenp. 24.11.1962
  • “Signy Arctander 70 år”, i Aftenp. 26.10.1965
  • P. J. Bjerve: “Signy Arctander 70 år”, i Arbeiderkvinnen 1965

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.