Sigmund Borgan underviste i landbruksøkonomi ved NLH i mer enn 30 år; han deltok aktivt i den landbrukspolitiske debatt i Norge, der han markerte seg som en reflektert, men poengtert kritiker av den tradisjonelle teknologi- og kapitalorienterte landbrukspolitikken.
Borgan var en av de mange som fikk sin utdannelse forsinket av krigen, og han var 33 år da han tok sivilagronomeksamen på NLH. Bortsett fra et studieopphold i USA, der han tok en mastergrad 1956, ble Landbrukshøgskolen hans arbeidsplass til han ble pensjonist 1987, de siste 18 år som professor i landbruksøkonomi.
Om en skal vurdere Borgans innsats som forsker og lærer, er det nødvendig å se den mot et bakteppe av det som i perioden 1950–80 var konvensjonell landbruksøkonomisk og -politisk visdom. De tankegangene som dominerte i fagorganisasjonene, etaten, samvirket og Stortingets Landbrukskomité fikk Borgan grundig kjennskap til gjennom sitt arbeid som sekretær for Jordbrukets avsetningskomité 1956–60. I landbrukssegmentet rådde på den ene side teknologioptimismen, og troen på at om bare næringen fikk nok kapital og veiledere, så ville nok nydyrking, kombinert med en viss strukturrasjonalisering kunne gi oss et leverings- og levedyktig landbruk. På den annen side var premissgiverne, organisasjoner og partier identifisert med målsetninger som var absolutt uforenlige, som forsert mekanisering og fortsatt utnytting av bygdenes arbeidskraft- og arealressurser.
Borgan skaffet seg mange forutsetninger for å bli denne politikkens viktigste kritiker. Først og fremst det faste ståstedet som oppveksten i øyriket Vikna hadde gitt ham: Hva ville konsekvensene av spesifikke jordbrukspolitiske tiltak bli for slike bygder? Erfaringene fra Bygde-Norge satt i kroppen til professor Borgan, men de ble kombinert med store kunnskaper, analytisk skarpsinn og en formidabel evne til refleksjon over samfunnsmessige sammenhenger på alle nivå, fra det lokale til det globale. Disse innsiktene formidlet han særlig gjennom sine forelesninger, men også i skarpt og klart formulerte artikler for en bredere leserkrets. Noen av disse er samlet i Bygdenæring eller industri? (1981).
Sigmund Borgan ble i landbruksdebatten særlig identifisert med forslag om å styre bruken av ny teknikk i denne næringen, og det er lett å forstå at dette gav ham en kontroversiell posisjon, og naturligvis særlig innenfor det sterkeste landbruket. Det er jo heller ikke vanskelig å fremstille motforestillinger mot stadig mer kapitalkrevende og arbeidssparende teknologi som reaksjonært. Fremtidens historikere vil sannsynligvis komme til at det som skilte Borgan fra dem som dominerte i denne sektoren, var at han tok alvorlig det vedtatte målet: Å utnytte areal og arbeidskraft i norske bygder best mulig. Det ble i realiteten nedprioritert av etat og organisasjoner.
Mens Borgan ville holde på det landbruket som kunne utnytte produksjonsfaktorer som det var liten effektiv etterspørsel etter i andre næringer, har vi fått et kapital-, kraftfôr- og subsidiekrevende jordbruk som særlig er blitt utviklet og konsolidert i områder med sterk etterspørsel etter så vel arbeidskraft som arealer. Ettertiden vil nok komme til at Borgan i hovedsak hadde rett, bortsett fra at det jo alltid er seierherrene som skriver historien.
På et par punkter kan det nok rettes kritiske innvendinger mot Borgan: Han undervurderte kanskje de praktiske byråkratiproblemer som styring av teknikkinnsatsen ville gjøre nødvendig. Det er også klart at en fri verdenshandel med matvarer ville gjøre det umulig å styre norsk landbruk slik Borgan gikk inn for. På den annen side tok vel alle deltakere i debatten det for gitt – frem til omkring 1990 – at det kunne føres en nasjonal landbrukspolitikk. Det er jo heller ikke noe som tyder på at det jordbruket som vi faktisk har fått, vil være levedyktig i globaliseringens tidsalder.
I en del sammenhenger kan en også få inntrykk av at Borgan la for stor vekt på jordbruket som bygdenæring, om en tar i betraktning at andre næringer lenge har vært langt viktigere i svært mange norske bygder. Arbeidsintensiv matproduksjon legges vel ofte ned fordi folk finner lønnsommere lokale alternativer, og ikke bare på grunn av jordbrukspolitikken. På den annen side var det vel Borgan som først formulerte et prinsipp som kunne ha gitt oss langt mer robuste bygder – om det i tide hadde blitt lagt til grunn for distriktspolitikk: I en artikkel i Ny Jord i 1963 gikk han inn for å bruke en del av jordbruksstøtten til å støtte hvilken som helst lokal næring, om dette gjorde det lettere å opprettholde bosettingen med mindre problemer for resten av samfunnet.
Som professor var Sigmund Borgan høyt verdsatt av sine studenter, stipendiater og kolleger. Hans omfattende kunnskaper og enestående evne til å skape sammenheng i verden, kombinert med personlig beskjedenhet og et troverdig, etisk fundert engasjement, har betydd mye for mange av dem som satt under hans kateter.