Rudolf Keyser

Historiker. Foreldre: Slottsprest, senere biskop Johan Michael Keyser (1749–1810; se NBL1, bd. 7) og Kirstine Margaretha Vangensteen (1768–1820). Ugift. Grandonkel (farfars bror) til Ragnhild Keyser (1889–1943); filleonkel (mors fetter) til Christian C. A. Lange (1810–61).

Med sine kunnskaper i det gamle norrøne språket innledet Rudolf Keyser den kildeorienterte, vitenskapelige historieforskningen i Norge. Sammen med P. A. Munch skapte han det som er blitt kjent som “den norske historiske skole”.

Det patriotiske embetsmannsmiljøet Keyser vokste opp i, satte preg på hele hans livsgjerning. Selv om han etter examen artium 1820 valgte teologistudiet, var det historie og særlig den nasjonale historie som virkelig interesserte ham. 1825 søkte han Selskabet for Norges Vel om økonomisk støtte for en studiereise til Island. Med stipend oppholdt han seg på øya i to år og lærte både gammelt og moderne islandsk språk. Kort etter tilbakekomsten til Christiania 1827 fikk han post som dosent (hjelpelærer) i historie og statistikk ved universitetet (med spesiell plikt til å forelese i “Fædrenelandets Historie, dets Oldsprog og Antiqviteter”), og han ble dermed den første her til lands som gav undervisning i norrønt språk.

Det var ikke det filologiske, men det historiske aspektet ved norrønundervisningen som opptok Keyser. Dermed la han grunnen for tekststudiets betydning i norsk middelalderforskning. 1829 ble han utnevnt til lektor ved universitetet, og han var professor fra 1837 til han gikk av 1862. Han forble ugift og ofret seg for sin vitenskapelige virksomhet. Sammen med professor Gregers Fougner Lundh fikk han i stand det “Samfund” for norsk språk og historie som 1833 startet vårt første historievitenskapelige tidsskrift, Samlinger til det norske Folks Sprog og Historie.

Stortinget bevilget 1830 penger til å forberede en utgivelse av gamle norske lover og retterbøter fra middelalderen, og 1834 ble oppdraget overdratt Keyser. Fra 1835 arbeidet han i mer enn to år – dels alene, dels sammen med sin fremste elev P. A. Munch – med å skrive av håndskrifter i arkiver og samlinger i København, Stockholm, Uppsala og Lund. De tre bindene med Norges gamle Love inntil 1387, som ble utgitt 1846–49, utmerker seg med en usedvanlig vitenskapelig nøyaktighet også målt ut fra moderne normer. Utgivelsen viste til fulle Keysers sterkeste egenskap som historiker, nemlig evnen til nøktern, pregnant og etterrettelig gjengivelse og presentasjon av kilder. Mange dateringer og symbolske historiske avgrensninger kan føres tilbake til ham, deriblant tidfestingen av Hafrsfjordslaget til 872 og innføringen av stridsøksen istedenfor hellebarden i det norske riksvåpenet.

Keysers evne til å utnytte kilder til mer sammenfattende oppfatninger var ikke like god. Flere av teoriene sine lanserte han bare gjennom forelesninger, og disse ble ikke samlet og utgitt i bokform før etter hans død. Faste og klare kriterier for kildekritikk utviklet han heller aldri, noe man tydelig ser av hans første store vitenskapelige avhandling, Om Nordmændenes Herkomst og Folke-Slægtskab, trykt i sjette og siste bind av Samlinger (1839). Her begrunnet han sin såkalte innvandringsteori, som han hadde arbeidet med og forelest over siden 1828. Teorien gikk ut på at Norge og den nordlige delen av Sverige var blitt befolket fra nord og derfor var sant “norrønt”, en betegnelse Keyser begynte å bruke parallelt med “oldnorsk”. Danmark og Sør-Sverige var derimot befolket av tyske stammer fra sørøst, og grensen mellom de to folkeslags innvandring skulle ha gått ved sjøene i Götaland og Göta älv. Den nordlige erobringen skulle senere ha fortsatt sørover til de danske øyer og underlagt disse områdene oldnorsk eller “norrøn” innflytelse.

Selv om denne teorien var fundert på grundig granskning av språklige kilder, deriblant tyske og russiske, overså Keyser at hans materiale var altfor tynt og usikkert, medførte gale tidsaspekter og helt manglet støtte i arkeologiske funn. Som avhandlingens viktigste resultat står selve utskillelsen av det norske folket som en særegen historisk enhet. Enda begrunnelsen for ideen var teoretisk feilslått, åpnet den for større avstand til den danskpregede høykulturen og for en selvstendiggjøring av det nasjonale historiefaget. Keyser fulgte 1847 opp sin teori med en forelesningsrekke om Nordmændenes Videnskabelighed og Literatur i Middelalderen, der han fremstilte den gamle norrøne diktning som en norsk litteratur.

Som Keysers store fortjeneste står hans bevisføring for at det norske folket tilhørte en gammel sivilisasjon. En slik påberopelse var langt fra innlysende blant Europas små nasjoner på denne tiden. Etter Keysers oppfatning var det opprinnelige folkestyret blitt avløst av en sterk, personlig kongemakt og et svakt aristokrati. Norges senere forfall kunne da forklares med at kongemakten havnet på utenlandske hender, noe som ble godt understøttet av tanken om kirkens nasjonale utilstrekkelighet i Keysers siste verk, Den norske Kirkes Historie under Katholicismen (1856–58). I andre akademiske miljøer vakte imidlertid slike nasjonale teorier liten begeistring. Den danske historikeren Christian Molbech gav Keyser og Munch oppnavnet “den norske historiske skole”, i hans øyne en nedsettende betegnelse. Polemikken mellom leirene fortsatte i tre tiår.

Fra 1829 hadde Keyser ansvaret for Universitetets oldsaksamling, som han lot åpne for studenter og publikum. Han var også en dyktig og elsket foreleser. Under sin forelesningsrekke høsten 1861 var han alvorlig syk, og da han forlot auditoriet for det han forstod var aller siste gang, gråt han åpenlyst. Året etter fikk han avskjed i nåde og ble dypt savnet av den institusjon han hadde viet sitt liv til.

Ved opprettelsen av St. Olavs Orden 1847 ble Rudolf Keyser utnevnt til ridder, og ved sin avskjed 1862 ble han kommandør. Fra 1856 var han også ridder av den franske Æreslegionen.

Verker

  • Bibliografi over Keysers publikasjoner finnes i NFL, bd. 3, 1892, s. 219–222

    Et utvalg

  • Catalog over det norske Universitets Samlinger af Nordiske Oldsager, i Urda 1, 1836, s. 238–240 og 398–400, og 2, 1837, s. 85–96
  • Om Nordmændenes Herkomst og Folke-Slægtskab, i SNFSH, bd. 6, 1839, s. 259–462 (også utgitt separat 1843)
  • Udsigt over den norske Samfundsordens Udvikling i Middelalderen, i Nor, bd. 3, hf. 4, 1846, s. 1–65
  • Nordmændenes Religionsforfatning i Hedendommen, 1847
  • Norges gamle Love indtil 1387 (red. sm.m. P. A. Munch), 3 bd., 1846–49
  • Speculum regale. Konungs Skuggsjá (red. sm.m. P. A. Munch og C. R. Unger), 1848
  • Olafs Saga hins helga (red. sm.m. C. R. Unger), 1849
  • Strengleikar eða Lioðabok (red. sm.m. C. R. Unger), 1850
  • Barlaams ok Josaphats Saga (red. sm.m. C. R. Unger), 1851
  • Den norske Kirkes Historie under Katholicismen, 2 bd., 1856–58
  • Norges Historie, utg. av Selskabet for Folkeoplysningens Fremme, 2 bd., (posthumt) 1866–70
  • Efterladte Skrifter, 2 bd., 1866–67

    Etterlatte papirer

  • Noen av Keysers forelesningsmanuskripter o.a. vitenskapelige arbeider (MS 702–708 8°) og studentreferater av hans forelesninger (MS 114–116, 270, 360 og 790) finnes i Håndskriftsamlingen, NBO
  • en del brev fra Keyser til C. C. A. Lange (1835–50) finnes i Brevsamlingen, NBO

Kilder og litteratur

  • P. Botten-Hansen: Norske historikere, I: Rudolf Keyser, i Ill.Nyh. nr.6/1857, s. 28–30
  • biografi i NFL, bd. 3, 1892
  • H. Koht: Rudolf Keyser og Sophus Bugge, i SogS 1903, s. 5–14
  • Det Kgl. Frederiks Universitet 1811–1911, 1911, s. 224–234, 308–310 og 332–335
  • H. Koht: biografi i NBL1, bd. 7, 1936
  • A. O. Johnsen: minnetale i DKNVS Forh., bd. 32, Trondheim 1959
  • P. Sveaas Andersen: Rudolf Keyser. Embetsmann og historiker, 1961
  • E. Mundal: Sagadebatt, 1977, s. 49–81
  • O. Dahl: Norsk historieforskning i 19. og 20. århundre, 4. utg., 1990, kap. 3
  • O. A. Storsveen: “Historiens lys, nasjonens glans”, i E. B. Johnsen og T. Berg Eriksen (red.): Norsk litteraturhistorie. Sakprosa fra 1750 til 1995, bd. 1, 1998, s. 359–369
  • Ø. Sørensen: Kampen om Norges sjel, bd. 3 i d.s. og T. Berg Eriksen (red.): Norsk idéhistorie, 2001, s. 171–189

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Xylografi av A. N., u.å.; gjengitt i Ill.Nyh. nr. 16/1860
  • Litografi av ukjent kunstner (antakelig etter daguerreotypi, se nedenfor), 1857; gjengitt på innerbladet i R. Keyser: Norges Historie, bd. 1, 1866

    Fotografiske portretter

  • Daguerreotypi av ukjent fotograf, 1850-årene

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.