Rolf Lunder var landets første professor i biavl; han innførte vandrebirøkten og moderne driftsformer og utgav en rekke faglige publikasjoner.
Faren hadde grossistforretning og drev bl.a. med biavl. 1915 skrev han et innlegg i Tidsskrift for Bieskjødsel om de “milelange lyngheier” i indre Telemark som “aldrig rekkes av nogen civiliceret bi”. I disse lyngheiene gjorde sønnen 20 år senere sin første og kanskje største pionerinnsats som “vandrebirøktens far”. (Vandring er flytting av bikuber for å utnytte trekkmuligheter i andre områder.) Rolf Lunder tok middelskolen i Skien, deretter gikk han på Gjerpen Småbruksskole 1926–27 og på Statens Småbrukslærerskole 1928–29.
Lunder så snart at mye var ugjort i norsk birøkt. Han fikk stipend fra Selskapet for Norges Vel 1932 og benyttet pengene bl.a. til å sykle rundt i Europa og besøke biforskningsinstitutter. Han var deretter stipendiat i birøkt ved Småbrukslærerskolen 1934–37. De første forsøk med vandring ble startet 1934 i Ådalen og Meheia. Forsøkene møtte motstand innen næringen, og i Birøkteren fra disse årene kan man lese om “Det vandrende sirkus på Sem” og “En farlig mann”. Men Lunder lot seg ikke stoppe. I dag er lønnsom birøkt uten vandring utenkelig i de fleste strøk av landet.
Lunder ble lærer i birøkt og botanikk ved Småbrukslærerskolen 1938, og hans kompendier derfra ble grunnlaget for Håndbok i birøkt, som kom 1943 – samtidig med at han måtte flykte til Sverige på grunn av motstandsarbeid. Håndboken kom i flere nye utgaver og ble populært kalt “Birøkterbibelen”. 1949 tok Lunder initiativ til Nordisk bitidsskrift; han var hovedredaktør i seks år og deretter medredaktør i åtte.
Av forskningsmessig innsats må nevnes undersøkelse og bekjempelse av bisykdommer, spesielt nosema (Nosema apis) og lukket yngelråte (Paenibacillus larvae). Takket være Lunders innsats ble nosema et langt mindre problem i Norge enn i mange andre land. Etter at forskere i USA påviste virkningen av sulfatiasol mot yngelråte, tok enkelte land ukritisk i bruk sulfapreparater som “forebyggende” middel. 1962 lanserte Lunder en kombinasjonsmetode med ombygging av vokstavler og sulfafôring som viste seg meget effektiv.
Allerede som stipendiat satte Lunder i gang grundige undersøkelser av trekkforholdene rundt i landet. 1941 startet han etter sveitsisk mønster kontrollstasjoner i birøkt. Deres hovedformål var å kartlegge trekkmulighetene ved hjelp av veiekuber i ulike distrikt. Nektarproduksjon, særlig hos røsslyng, opptok Lunder, fordi røsslyng er vår viktigste trekkplante. Under krigen utførte han grunnleggende forsøk sammen med sin bror Fritjof. Flere av Lunders medarbeidere på Sem hjalp senere til med å føre dette arbeidet videre.
Ved siden av røsslyngundersøkelsene var det Lunders omfattende sammenligning av birasene 1948–52 som gjorde ham mest kjent i utlandet. De siste 20 årene av sin karriere hadde han nær kontakt med den østerrikske professor Friedrich Ruttner og hans bror Hans, som ledet avlsarbeidet med carnica-bier. Etter at Lunder startet med renavlsområder 1974, utviklet samarbeidet seg videre. Han stod ellers for en rekke nordiske og internasjonale konferanser og symposier og ordnet forskerstipend med besøk fra en rekke land.
Da Statens Småbrukslærerskole 1963 ble samordnet med Norges Landbrukshøgskole, ble Lunder utnevnt til dosent, og 1973 ble han den første professor i biavl i de nordiske land. Han var ikke enig i samordningen av den høyere landbruksundervisningen, men tok likevel på seg viktige verv i NLHs organer.
Ved siden av at han bygde opp en lærestol og et forskningsinstitutt, var han aktivt med i faglige utvalg, bl.a. som formann i Statens kontrollutvalg for honning, Bisjukdomsnemnda og birøktorganisasjonene Norges Birøkterlag og Honningcentralen. Han var Nordens representant i Bee Research Association og hadde en rekke oppdrag under Apimondias verdenskongresser. Han var også medlem av Norges Landbruksvitenskapelige Forskningsråd. 1959 ble Lunder tildelt Norges Birøkterlags gullmedalje, og 1974 ble han utnevnt til organisasjonens æresmedlem.