Rolf Kirkvaag va r Norges første og største mediekjendis, kjent og elsket over hele landet utelukkende gjennom sitt nærvær i radio og fjernsyn.
Kirkvaag vokste opp på Majorstua i Oslo, dit familien flyttet 1929. Talemålet ble nok også preget av barneårene i Drammen, slik at han aldri kom til å formidle noen egentlig “Oslo-tone”, snarere et modifisert østlandsk, i sitt radiospråk. Tidlig siktet han mot avislivet og sikret seg så vel grafisk som journalistisk praksis. Under den annen verdenskrig deltok han i illegal avisvirksomhet. Gjennom faren, som var med i planlegging og etablering av den nye avisen som skulle etterfølge Tidens Tegn, fikk han stilling i Verdens Gang fra frigjøringen. Reportasjene ble lagt merke til på Marienlyst, og han ble sporadisk engasjert til reportasjeoppdrag også for Aktuelt i NRK. Fra høsten 1946 fikk han fast ansettelse i nyhetsavdelingen der, og i de følgende 7 år arbeidet han med ulike, til dels fantasifulle reportasjeoppdrag, hvorav noen er skildret i boken Bak mikrofonen (1953), den første mediekjendis-bok i norsk litteratur. Han ble også en habil idrettsreporter med ski som spesialitet, noe som ikke minst kom lytterne til gode under OL i Oslo 1952.
1953 gikk Kirkvaag over i Underholdningsavdelingen, der han tidligere hadde hjulpet til med suksessposten Rundtomkring. Nå søkte han egne programformater, inspirert av tonen fra de kjappe og lette replikkvekslingene han hørte på populær-stasjonen American Forces Network. Posten Vi ringer – De svarer, basert på oppringning til tilfeldige lyttere, med småprat, plateønske og enkle spørsmål (“Kan De huske på hvilken side av dressjakken brystlommen Deres sitter?”), vakte imidlertid kritikk i pressen. Kirkvaag forstod at han måtte ty til mer substansielle spørsmål, selv om han fortsatt ønsket å basere dialogen på spontan konversasjon med helt vanlige folk. Slik ble formatet Det spørs til, en spørrelek fra studio med enkle kunnskapsspørsmål premiert progressivt fra 5–10–20–40–80 kroner, og basert på vibrerende munter kontakt med objektet.
Kirkvaag utviklet en enestående evne til å dyrke øyeblikkets replikkunst og nyttet hver mulighet i objektets svar til å gå videre med en elskverdig, men aldri ondartet, frekkhet, i et samspill som drev dialogen opp i til dels store høyder av komikk. Latteren runget både i studio og i stuene. “Det spørs” måtte flytte fra Studio 19 til Store Studio og derfra til Marienlyst skoles aula, for å kunne ta imot de busslaster av husmorlag, pensjonister, bedrifter og syklubber som meldte seg på leken. Med Kirkvaag ved mikrofonen, Alf Blyverket ved trekkspillet og kassaapparatet “Jonatan” som faste ingredienser, ble “Det spørs” en av radioens aller største suksesser i årene før fjernsynet kom.
Kirkvaag nyttet sin muntlige umiddelbarhet også i mange andre formater, skjønt ikke alltid med like stort hell. 1955, under en rundreise arrangert av Norsk-Sovjetisk Vennskapssamband, tok han mikrofon og opptaker med til Sovjetunionen. Hans reportasjer, holdt i lett og bekymringsløs tone, vakte sterk forargelse i høyrepressen for sin skjønnmaling av kommuniststaten og ble, for sine opplysninger om vareutvalg og lønnsnivå i landet, avskrevet av Torolf Elster i Arbeiderbladet som “tøv”. Slike politiske overtoner var imidlertid sjeldne i Kirkvaags forhold til lyttere flest, som sluttet opp om hans programmer med stor hengivenhet. At Kirkvaag var blant passasjerene i et Heron-fly som nødlandet på Hommelfjell høsten 1956, og hvor han og de andre ble sittende i vraket halvannet døgn i snøvær før Kirkvaag og en annen passasjer kom seg frem til folk for å hente hjelp, vakte en enorm oppmerksomhet i samtiden og ble den helt overskyggende side ved ulykken.
1959 tok Kirkvaag helt overraskende avskjed med NRK for å gå over i el-bransjens Dypfrysningskontor, der han drev PR for den nye husholdningsartikkelen fryseboksen. Beslutningen vakte på ny enorm oppmerksomhet om hans person, selv om den ble begrunnet med at livet i mediesuksessens rampelys representerte en slitasje han ville ut av. Etter 9 år kom han imidlertid tilbake i NRK, kalt inn av underholdningsavdelingens leder Leif Rustad, som på denne tid lette etter sin etterfølger. 1973 overtok Kirkvaag hans plass. I mellomtiden hadde han i samarbeid med dukkekunstneren Birgit Strøm utviklet dialogparet Titten Tei og sjonkel Rolf, som fra 1971 opptrådte i fjernsynet med stor suksess, og som gav spillerom for den modne Kirkvaags mer underfundige livserfaringer.
Tiden som programredaktør ble ingen ubetinget suksess. Den kirkvaagske replikk nøt ikke samme gjenklang som før. Nye stilarter i underholdningen, med satireprogrammer, du-formens gjennombrudd og en tiltakende pop-tone, gjorde det vanskelig for underholdningssjefen å føle seg hjemme. 1985 tok han avskjed, sterkt hyllet for sin innsats i radiomediets glanstid, men med en følelse av at tiden nok var løpt fra ham og hans form. I mellomtiden hadde hans sønn Trond Kirkvaag (1946–2007), sammen med skuespillerne Knut Lystad (1946–) og Lars Mjøen (1945–), markert seg som noen av de mest populære underholderne i NRK Fjernsynet, bl.a. med seriene om Brødrene Dal.
Rolf Kirkvaag satt i flere år som styreformann i Skisportens venner. Han var i 1960-årene president i Norges Ishockeyforbund og i flere år formann i Idrettsforbundets trim-komité. 1984 fikk han Norsk Lytterforenings ærespris.