Rolf Hofmo

Idrettsleder og politiker. Foreldre: Drogist Ole Jacob Andersen Hofmo (1869–1933) og Julie Antonette Andersen Brubak (1871–1940). Gift 1916 med ekspeditrise Emilie (“Emmy”) Davidsen (14.8.1899–12.1.1964), datter av bygningssnekker Hans Davidsen (1869–1948) og hustru Anna (1868–1941), separert 1917; senere samboer med Camilla Andersen (6.4.1897–15.2.1977). Farbror til Gunvor Hofmo (1921–95).

Rolf Hofmo hadde brede interesser innenfor områdene idrett, politikk og kultur. Det var likevel idrettspolitikk som dominerte hans voksne liv, enten han befant seg som revolusjonær og opposisjonell i arbeideridretten før den annen verdenskrig, eller i posisjonen som statens fremste embetsmann på idrettsfeltet etter krigen. Han etablerte institusjoner og pengekilder (Norsk Tipping) som har vært et fundament for moderne norsk idrett. Tilgangen på idrettsanlegg og svømmehaller over hele Norge er i stor grad Hofmos verk.

Hofmo vokste opp i arbeidermiljø på Oslos østkant, nærmere bestemt Sagene og Grünerløkka. Utdannelse ble det lite av – folkeskole, fortsettelsesskole og den sosialistiske dagskole. Han ble tidlig medlem av Grünerløkka sosialdemokratiske ungdomsforening, og 1920 var han med og stiftet det politiske idrettslaget Spartacus. Han var med i Mot Dag og tilhørte den revolusjonære fløyen i Det Norske Arbeiderparti, uten å følge med inn i Norges Kommunistiske Parti 1923. I stedet ble han sekretær for Oslo-partiet og valgt inn i DNAs sentralstyre. 1925 måtte Hofmo (sammen med Martin Tranmæl, Oscar Torp, Nils Hønsvald og Einar Gerhardsen) sone fengselsstraff for oppfordring til militærstreik. Hans fortsatte Mot Dag-tilknytning førte til eksklusjon fra partiet samme år. Etter hvert ble Mot Dag-tilknytningen lunknere, og 1930 ble han igjen opptatt i Arbeiderpartiet. 1934 ble han innvalgt i Oslo bystyre.

I Arbeidernes Idrettsforbund, der Hofmo var sekretær og daglig leder 1931–40, samarbeidet han med Trygve Lie og utviklet det en kan kalle en idrettsideologi for arbeiderbevegelsen. I bøkene Idrett og politikk og Folkeidrett, borgerlig idrett, arbeideridrett utmeislet han det prinsipielle grunnlaget for hvordan idrettsarbeidet burde drives i et fremtidig Norge. Han fremsatte en rekke forslag, f.eks. opprettelse av et statlig tippeselskap og en statlig idrettshøyskole, samt etablering av et statlig idrettsorgan. Hofmo ville i det hele tatt ha et langt sterkere offentlig engasjement i forhold til idretten, både når det gjaldt pengeoverføringer og anleggsbygging. Hans energiske arbeid var styrt av klare visjoner om idrett som arena for dannelse og sunnhet. Samtidig utviklet hans idrettssyn seg: Idrett var ikke bare et redskap som enten var godt eller dårlig; den var et kulturfenomen det gikk an å påvirke og utvikle slik at idretten selv stod frem som en aktiv kraft i arbeidet for et nytt samfunn.

1940–46 var Hofmo generalsekretær i Norsk Folkehjelp. I tiden før og etter krigsutbruddet rakk han å være en sentral pådriver (ved siden av Olaf Helset) for samlingen av norsk idrett, før han ble arrestert og satt i krigsfangenskap i over fire år. Mesteparten av tiden var han i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen, der han ble en av flere toneangivende nordmenn. Til tross for svekket helse etter krigen påtok Hofmo seg raskt atskillige verv; bl.a. ble han formann i Oslo Arbeidersamfunn og nominert på annenplass til kommunevalget 1945 for Oslo Arbeiderparti. Han var en fargerik, kampvillig og omstridt person, og var en av de kumulerte som opplevde flest strykninger ved valget. Han ble likevel varaordfører i Oslo, og han satt i bystyret frem til 1955.

Hofmo ble valgt til nestformann ved konstitueringen av Norges Idrettsforbund 1946, og samme år ble han ansatt som kontorsjef ved Statens Idrettskontor (fra 1950 Statens ungdoms og idrettskontor, STUI). Da Oslo året etter ble tildelt de olympiske vinterleker for 1952, ble Hofmo visepresident i organisasjonskomiteen, leder for anleggskomiteen og formann i Oslo kommunes komité for lekene.

De dypeste sporene satte Hofmo som sjef for STUI. I denne posisjonen hadde han kontroll over idrettens andel av tippemidlene. Han kunne her virkeliggjøre sine egne visjoner fra AIF-tiden før krigen. Hofmo var dermed både fagmann og politiker, “handlingsideolog” og “kultiveringsagent”. Hans ideer passet godt inn i byggingen av et nytt velferdssamfunn der alle skulle ha lik rett til velferdsgodet idrett. Han satset derfor mye på bygging av idrettsanlegg i utkant-Norge. Svømmehaller og kombinerte fotball- og friidrettsbaner ble prioritert. Det ble også kultiveringsprosjekter som samfunnshus og folkehygieniske tiltak som badstubad. Med dette ble grunnlaget lagt for at Norge i dag har en svært desentralisert idrettsstruktur.

Hofmo var et sammensatt og stridbart menneske. Han var ikke redd for å legge seg ut med verken statsråder, stortingsmenn, sportsjournalister, idrettsledere eller kulturarbeidere. Han kunne slå hardt til mot “åndssnobbene”, samtidig som han satt i styret for Munch-museet og ikke la skjul på sine litterære interesser. Han var en embetsmann som satte spor etter seg, i form av minner, myter og byggverk. Ved hans død ble det fremhevet at det stod minnesmerker over ham i form av idrettsanlegg over hele landet.

Utenom politikken og idretten hadde Hofmo først og fremst ledende verv innenfor film, bl.a. som styreformann i Oslo Kinematografer 1946–55 og Kommunale Kinematografers Landsforbund 1955–62, og som styremedlem i Norsk Film A/S. 1947 var han en av stifterne av Norsk Tjenestemannslag.

Rolf Hofmos stridbare natur kunne ikke hindre at han ble satt pris på. Han fikk en rekke utmerkelser, bl.a. Kongens fortjenstmedalje i gull (1952), Oslos høyeste utmerkelse St. Hallvard-medaljen (1958), Aamot-statuetten (1961), Norges Idrettsforbunds plakett, Finlands Idrettsforbunds fortjenstmedalje i gull, Olympiamedaljen og Norske Sportsjournalisters Forbunds hederstegn. 1966 ble en gate på Ensjø i Oslo oppkalt etter ham.

Verker

  • Idrett og politikk. Arbeidernes idrettsforbunds opgaver og mål, 1933
  • Folkeidrett, borgerlig idrett, arbeideridrett, 1937
  • red. Boka om idrettsanlegg, 1947

    Etterlatte papirer

  • Rolf Hofmos privatarkiv finnes i Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek, Oslo

Kilder og litteratur

  • HEH 1964
  • P. Larsen: Med AIF-stjerna på brystet, 1976
  • S. Tønnesson: Norsk idrettshistorie 1861–1939, bd. 2, 1986
  • F. Olstad: Norsk idrettshistorie 1861–1939, bd. 1, 1987
  • M. Goksøyr: Staten og idretten 1861–1991, 1992
  • M. Goksøyr, E. Andersen og K. Asdal: Kropp, kultur og tippekamp. Statens idrettskontor, STUI og Idrettsavdelingen 1946–1996,1996
  • R. Slagstad: De nasjonale strateger,1998

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter (et utvalg)

  • Byste av Nils Aas, u.å.; Norges Idrettshøgskole o.fl. steder, Oslo
  • Flere tegninger av Gösta Hammarlund; gjengitt i Dagbl.og Arb.bl

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.