Rolf Gerhardsen

Journalist og politiker. Foreldre: Rodemester i Veivesenet Gerhard Olsen (1867–1949) og Emma Hansen (1872–1949). Gift 21.8.1931 med Aslaug Margrethe Nygård (25.3.1907–5.4.1984), datter av arbeidsformann Anton Nygård og hustru Emilie. Bror av Einar Gerhardsen (1897–1987).

Rolf Gerhardsen var et sentralt navn i det norske pressemiljøet i et par–tre decennier på midten av 1900-tallet.

Gerhardsen vokste opp i et arbeiderhjem i Kristiania. I sine unge år var han nok sterkt preget av sin fem år eldre bror Einar, som siden skulle bli Norges statsminister i hele 17 år. Begge brødrene ble revet med av de revolusjonære stemningene som bølget over de europeiske landegrensene under og etter den første verdenskrig. Og det skulle gå mange år før klassehatet og revolusjonstroen gradvis ebbet ut. Først i midten av 1930-årene dukket det norske flagget opp mellom de røde fanene i 1. mai-togene, og også Rolf og Einar Gerhardsen begynte for alvor å synge om “et folkets fedreland”. Kampen for demokratiet og vår nasjonale frihet brakte Rolf til Stockholm, der han satt ved den norske legasjonen i Stockholm og redigerte “Norges-Nytt”, som hadde sine hemmelige veier over grensen til hjemmefronten på norsk jord. Slik ble avisen det skrevne og trykte bindeleddet mellom nordmenn på begge sider av Kjølen i de skjebnesvangre krigsårene.

Før dette hadde Rolf Gerhardsen gått inn i presseyrket for resten av sitt liv. Han hadde vært redaksjonssekretær i de lokale arbeideravisene i Sarpsborg, Østfold Arbeiderblad (1928–34) og Tønsberg, Vestfold Arbeiderblad (1934–40), og ansvarlig redaktør i avisen 1ste Mai i Stavanger (1940). Over alt satte han spor etter seg ikke bare i avisene, men også i det lokale organisasjonslivet. Med sitt politiske engasjement og sitt medfødte organisasjonstalent ble han ofte et naturlig midtpunkt i miljøet.

Da krigen var over, ville mange at Rolf Gerhardsen skulle bli norsk ambassadør i Sverige, ikke minst fordi han hadde en nær og intim kontakt med ledelsen i det sosialdemokratiske regjeringspartiet. Men han var pressemann med hud og hår, og ville hjem for å være med på å gjenreise en fri og mangfoldig presse i det frigjorte Norge.

Gerhardsen kom til Oslo og ble redaksjonssekretær i Arbeiderbladet 1945, og fra 1952 var han avisens drivende nyhetsredaktør i hele 18 år. Da han gikk av 1970, var Arbeiderpartiets hovedorgan blitt en moderne reportasjeavis og et åpent debattforum for tanker og ideer i tiden, selv om avisen fortsatt hadde en klar politisk meningsprofil.

I hele sin redaktørtid var Rolf Gerhardsen sterkt opptatt av å skape et naturlig og fornuftig samspill i norsk presse – på tvers av alle politiske skillelinjer. Både som et aktivt styremedlem og som mangeårig styreleder i Norsk Telegrambyrå (NTB) var han med på å bygge ut NTB til et nasjonalt pressebyrå, som daglig forsynte hele medie-Norge med sitt allsidige nyhetsstoff. Med sin verbale frodighet og sin lune humor greide han å få politiske motstandere og pressekonkurrenter til å trekke sammen til felles beste.

Rolf Gerhardsen hadde en fin sans for det visuelle artisteri – også i avisspaltene, og han dyrket denne siden av journalistikken som litt av en kunstart. Hans nærmeste venner visste også at han var en habil tegner og maler. Derfor ble han litt av en banebryter på det utstyrsmessige område i norsk arbeiderpresse.

Hans redaktørjobb i Arbeiderbladet var i første rekke av personalpolitisk og administrativ karakter. Derfor var han lite kjent som en skrivende mann, inntil han en vakker dag opptrådte som forfatter. I sin fargerike og underfundige bok om broren Einar avslørte han seg som en original ordkunstner og en fin stilist. Også i sin muntlige form var han poengtert, vittig og slagferdig. Hans årlige taler på generalforsamlingene i NTB ble nærmest legendariske i det norske pressemiljøet.

1958–65 var Gerhardsen formann i Oslo Arbeiderparti. Det var en viktig posisjon. Ellers holdt han seg i bakgrunnen i de politiske kulissene, men det er ingen tvil om at han var en nær og fortrolig støttespiller for broren, som i disse årene både var partileder og regjeringssjef. Under den kalde krigen ble han ofte beskyldt for å bruke Arbeiderbladets nettverk til å overvåke kommunistenes kamp om strategiske posisjoner i fagbevegelsen. I så fall fikk han oppleve de siste restene av et indre slagsmål i arbeiderbevegelsen om de berømmelige Moskva-tesene, og om en rettroende lojalitet mot Kreml.

Hvordan var det så å leve i skyggen av en storebror som nesten ble en epoke? I en samtale med Aftenposten 1970 fortalte Rolf Gerhardsen at han aldri hadde følt seg som en politisk skyggegjenger. Derimot trodde han at Einar ofte var mer plaget av brorens politisk uvørne sleivkjeft.

Verker

  • Arbeide, ikke militærvesen. Arbeidernes ungdomsfylkings stilling til militarismen, 1933
  • En fakkel ble tent. Arbeidernes kveldsskole i Oslo fra 1909 til 1959, 1959
  • Einar Gerhardsen som en bror ser ham, 1967

Kilder og litteratur

  • R. Gerhardsen: Einar Gerhardsen som en bror ser ham, 1967
  • portretter og intervjuer i Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek og fra Dagsavisens (tidligere Arbeiderbladet) arkiv
  • samtaler med Tron Gerhardsen

Portretter m.m.

    Fotografiske portretter

  • En rekke fotografiske portretter i billedarkiver i de største avisene

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.