Faktaboks

Rolf Andvord
Rolf Otto Andvord
Født
31. oktober 1890, Sør-Aurdal, Oppland
Død
8. mars 1976, Málaga, Spania
Virke
Diplomat
Familie
Foreldre: Overlege Kristian Feyer Andvord (1855–1934) og Ebba Josephine Wilhelmine Blomstedt (1860–1953). Gift 1930 med Ingrid Anna Kristina Sten, datter av bankdirektør Ola Kristian Helmer Sten og Dagmar Helena Södermark, ekteskapet oppløst 1936.

Rolf Andvord var Norges ambassadør i Moskva (1942–46), Paris (1948–58) og Madrid (1958–61), men huskes kanskje best for sin rolle i Svalbard-forhandlingene 1944–45.

Andvord levde sine første år ved Tonsåsen sanatorium i Valdres, hvor hans far var lege. 1896 flyttet familien til Kristiania, men somrene ble fortsatt tilbrakt til fjells, ved Gausdal sanatorium. Angivelig var det omgangen med det mangeartede klientellet fra inn- og utland som inspirerte den unge Rolf Andvord til å bli diplomat. Høsten 1910 begynte han å studere jus, “som dengang var den normale vei for en som ville inn i utenrikstjenesten”. Andvord ble cand.jur. våren 1915, og tiltrådte deretter en stilling som sekretær i Utenriksdepartementet.

Etter et kort mellomspill som chargé d'affaires ved den norske legasjonen i København, ble Andvord 1921 utnevnt til legasjonssekretær ved legasjonen i Paris. Norges sendemann i Paris var den legendariske F. H. H. («Fritz») Wedel Jarlsberg. Noen diplomatisk virksomhet av betydning drev Andvord neppe i Paris – den slags tok sendemannen og legasjonsråden selv seg av. Andvords neste stilling var som byråsjef og leder for departementets nyopprettede folkeforbundskontor. Etter en kort periode som legasjonsråd i London, ble Andvord 1935 utnevnt til norsk sendemann til Argentina med sideakkreditering til flere søramerikanske stater.

Andvords opphold i Argentina ble avbrutt da han i august 1941 ble utnevnt til den norske regjerings sendemann i Sovjetunionen. Fra sommeren 1942 hadde han rang av ambassadør. De første årene var sendemannen for en stor del overlatt til seg selv. Imidlertid kan Andvord gjennom sin stadig mer optimistiske rapportering ha bidratt til å legge forholdene til rette for fremveksten av “brobyggingspolitikken” som den norske regjerings utenrikspolitiske doktrine. Tidlig i 1944 så han for seg at krigen ville føre til “et lykkelig og sterkt Sovjetsamveldets definitive inntreden i åpent og tillitsfullt samarbeid med de andre land som vil skape en bedre fremtid for menneskeheten”.

I slutten av oktober 1944 besluttet utenriksminister Trygve Lie å fly til Moskva for å sluttføre forhandlingene om norsk-sovjetisk militært samarbeid i nord. Der fikk Lie en ubehagelig overraskelse: Under et møte natten til den 12. november erklærte Molotov at den sovjetiske regjeringen ønsket en revisjon av Svalbard-traktaten av 1920. Spitsbergen-øygruppen skulle bestyres som et sovjetisk-norsk condominium, mens Bjørnøya skulle overføres til sovjetisk suverenitet. Det sovjetiske utspillet utløste en hektisk aktivitet på norsk regjeringshold i London, og Andvord hadde flere møter med Molotov. Saken kulminerte den 9. april 1945, da Andvord overleverte til Molotov et forslag til norsk-sovjetisk avtale som tok utgangspunkt i at forsvaret av Svalbard skulle være “et fellesanliggende for Norge og Sovjetsamveldet”.

I Andvords rapporter fremstår Molotov som initiativtaker til tanken om norsk-sovjetisk fellesforsvar av Svalbard. Etter alt å dømme var det imidlertid den norske ambassadøren selv som foreslo et norsk-sovjetisk fellesforsvar som en løsning, uten at han hadde mottatt instruks om dette fra London. Det var imidlertid bred enighet i London om at det var nødvendig å komme den sovjetiske regjeringen i møte, for derved å unngå enda mer omfattende krav. Til alt hell for den norske regjering kom det ingen sovjetisk reaksjon på det norske avtaleutkastet av 9. april 1945. Etter at Molotov omsider hadde vendt tilbake til saken høsten 1946, kunne utenriksminister Halvard Lange i februar 1947 med støtte i et stortingsvedtak avvise videre forhandlinger på grunnlag av 9. april-utkastet.

Andvord forble ambassadør i Moskva frem til november 1946, da han overtok stillingen som utenriksråd. Allerede våren 1948 ble han imidlertid utnevnt til ambassadør i Paris, en stilling han beholdt til han 1958 ble forflyttet til Madrid. Andvord avsluttet sin karriere i norsk utenrikstjeneste som norsk ambassadør i Spania 1961.

Rolf Andvords ettermæle som diplomat er først og fremst knyttet til hans rolle i Svalbard-forhandlingene 1944–45. Trygve Lie gav senere uttrykk for sin store beundring for Andvords innsats, som han mente var “på høyde med det beste noen norsk diplomat har vist”. En slik vurdering lar seg vanskelig opprettholde uten videre. Om Molotov hadde fulgt opp avtaleutkastet av 9. april 1945, ville den norske regjering ha stått overfor en svært alvorlig utenriks- og sikkerhetspolitisk utfordring. Lies etterfølger Halvard Lange var blant dem som hadde liten forståelse for regjeringens ettergivenhet overfor Molotovs krav under forhandlingene 1944–45. Andvord fikk 1946 storkorset av St. Olavs Orden for “fortjenstfullt virke under krigen”. Han hadde også storkors av Dannebrogordenen, den franske Æreslegionen og den spanske Isabella den katolskes orden samt en rekke andre utenlandske ordener.

Ettertiden har i noen grad stilt spørsmål ved Andvords dømmekraft i enkelte situasjoner. I sin selvbiografi forteller han selv hvordan han som ambassadør i USSR innledet et samarbeid med NKVD, angivelig med tanke på å “styrke sovjetregjeringens tro på de vestalliertes ærlige vilje både til å holde ut og til å gi Russland sin fulle støtte”.

Verker

  • “Håb det beste, men vær forberedt på alt”. Dr. Kr. F. Andvords liv, levnet og 1ære, 1955
  • Med hånden på hjertet (memoarer), 1964

Kilder og litteratur

  • Andvords memoarer (se ovenfor)
  • HEH 1973
  • O. Riste: “London-regjeringa”. Norge i krigsalliansen 1940–1945, bd. 2, 1979
  • S. G. Holtsmark: A Soviet Grab for the High North? USSR, Svalbard and Northern Norway 1920–1953, Forsvarsstudier nr. 7, 1993
  • R. Berg: Norge på egen hånd 1905–1920, bd. 3 i Norsk utenrikspolitikks historie, 1995
  • J. Sverdrup: Inn i storpolitikken 1940–1949, bd. 4 i Norsk utenrikspolitikks historie, 1996
  • T. Bergh og K. E. Eriksen: Den hemmelige krigen. Overvåking i Norge 1914–1997, bd. 2, 1998