Reidar Kvammen

Fotballspiller. Foreldre: Skomaker Rasmus Andreas Kvammen (1879–1931) og Janna Kvammen (1877–1940). Gift 11.7.1942 med Anna Martea L. Steen (27.12.1913–21.11.1961).

Reidar Kvammen tilhørte Norges fremste fotballelite i siste del av 1930-årene og i et par sesonger etter frigjøringen. Det er slett ikke få som plasserer ham som den beste av dem alle. Det er i hvert fall hevet over tvil at han var en uforlignelig ballvirtuos, som gjorde livet surt for forsvarsspillerne.

Allerede som 16-åring kom Kvammen på Vikings A-lag, og snaut 18 år gammel fikk han plass på det norske B-landslaget. Allerede året etter, 5. november 1933, debuterte han på A-landslaget i en 2–2 kamp mot Tyskland i Magdeburg. Blant lagets fire debutanter var også Reidar Kvammens bror Arthur, som scoret ett av målene.

I den første landskampen i 1934 var Reidar satt utenfor laget, men så kunne han notere seg for 39 landskamper på rad frem til høsten 1939. Blant disse kampene trer det frem noen av Norges mest legendariske oppgjør. I den siste kampen før troppen reiste til de olympiske leker i Berlin, vant nordmennene 4–3 over Sverige på Stockholm stadion, hvor Reidar Kvammen scoret tre av målene og ble betegnet som banens beste spiller. Da var også hovedstammen klar når det gjaldt OL-laget, og Kvammen ble en av de toneangivende spillerne både da Norge slo Tyskland 2–0 og i den avgjørende bronsekampen mot Polen.

Også da Norge spilte sin VM-match mot Italia i Marseille 1938, ble Reidar Kvammen hyllet for sitt blendende spill. Avisen Marseille Matin utropte ham til en av verdens fire beste indreløpere. Det var nemlig indre høyre-plassen som alltid ble inntatt av Viking-spilleren.

Kvammen var med i Norges siste førkrigskamp, men kom ikke på laget fra starten 1945. Men sommeren 1946, da Norge slo Finland 12–0 i Bergen, var Viking-idolet på plass igjen, og to år senere kunne han som første nordmann jubilere for 50 landskamper. Da spilte Norge mot Danmark og vant 2–1 i Idrætsparken i en kamp hvor jubilanten fikk som spesialoppgave å nøytralisere danskenes store spiller, Knud Lundberg. Denne oppgaven løste Kvammen på en måte som etter pressens mening var hovedårsaken til den norske seieren. Han var ikke bare lagkaptein, men også nøkkelspiller og matchvinner, ble det skrevet.

19. juni 1949 spilte Reidar Kvammen sin 51. og siste landskamp. Den fant sted på Ullevaal i vårt aller første møte med Jugoslavia. Kvammen ble skadet et stykke ut i kampen og erstattet av den 18-årige Per Bredesen, som dermed fikk sin internasjonale debut. Da var det gått nærmere 16 år siden Reidar Kvammen debuterte, og hans usedvanlig elegante spill hadde også resultert i 17 landskampmål.

1961 ble Kvammen tildelt Norges Fotballforbunds gullmerke i tillegg til at han for lengst hadde fått den ettertraktede gullklokken for 25 landskamper.

Gjennom hele sin karriere var Reidar Kvammen en uhyre trofast spiller for stavangerlaget Viking, hvor han bl.a. fikk gleden av å spille cupfinalen 1933. Litt av gleden ble selvfølgelig ødelagt av Mjøndalen, som vant finalen med 3–1. Da Viking kom til finalen mot Skeid 1947, måtte Kvammen melde forfall.

Reidar Kvammen døde høsten 1998, vel 84 år gammel. Han var da den sist gjenlevende av det berømte bronselaget fra Berlin-lekene 1936. Etter fotballkarrieren var han knyttet til Stavanger-politiet gjennom et langt yrkesliv.

Verker

  • 50 ganger på Norges landslag, 1949

Kilder og litteratur

  • Reidar Kvammens egen bok (se ovenfor, avsnittet Verker)
  • SNL,flere utg.
  • forfatterens eget arkiv

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.