Faktaboks

Randi Solem
Randi Andersdatter Solem
Født
1775, Klæbu, Sør-Trøndelag
Død
27. februar 1859, Strinda (nå Trondheim), Sør-Trøndelag
Levetid - kommentar
(døpt 1776.2.18
Virke
Haugianer
Familie
Foreldre: Gårdbruker Anders Halvorsen Løvaas (f. ca. 1730) og Maren Larsdatter Forsæt (f. ca. 1744). Gift 1) 25.5.1797 med soldat Haagen Erichsen Nideng (død 1798); 2) 9.7.1805 i Trondheim med Arent Bjørnsen Solem (1777–1857).

Randi Solem var en ledende haugianerkvinne og formidler av Grundtvigs tanker i Norge.

Hun befant seg i sørgeåret etter sin første ektemann Haagen Erichsen Nideng da hun 1799 ble vakt under Hans Nielsen Hauges besøk i Trondheim. Hun var en sterk og begavet kvinne, rask i oppfattelsen og livlig i samtaler og diskusjoner. Hun begynte snart å holde oppbyggelige samvær i hjemtraktene. 1801 hjalp hun Hauge med å binde bøker i Bergen, før han måtte gi opp denne virksomheten på grunn av klager fra de bergenske borgere.

Hauge ble tidlig oppmerksom på hennes lederegenskaper. I 1802 ble hun i et lite skrift av Hauge nevnt som en av fem kvinner blant rundt 30 personer som han gav status som “eldste” eller ledere i de haugianske vennesamfunn. Randi Løvaas var da 26 år gammel. Han begrunnet valget av disse med at det er slike som “iager mest efter Ydmyghed og Kiærlighed, sig selv at forringe og hade, [...] enten de er unge eller gamle, rige eller fattige i verden, Quindekiøn eller Mandkiøn”. Hauges positive syn på kvinners rolle i det religiøse liv var revolusjonerende i samtiden.

1805 giftet Randi Løvaas seg med den ett år yngre Arent Bjørnsen Solem, som etter hvert slo seg opp som foretaksom forretningsmann i Trondheim. Sammen holdt de åpent hus for haugianernes samlinger. Hauge omtaler henne ofte i sine brev. Randi Solem markerte selvstendige tanker og holdninger i religiøse spørsmål. Hun var en tid åpen for herrnhuternes virksomhet, men tok senere avstand fra denne bevegelse. Mest markert var hennes voksende interesse for Grundtvigs skrifter og ideer.

Grundtvig og Hauge omfattet hverandre med gjensidig sympati. 1817 formidlet Hauge en pengegave til Grundtvig på 530 riksdaler, og i sitt Udtog af Kirkehistorien fra 1822 omtalte han i positive vendinger Grundtvigs arbeid. Mange av de ledende haugianere brevvekslet med Grundtvig og abonnerte på hans tidsskrift og kjøpte hans skrifter. Randi Solem ble etter hvert nærmest kommisjonær i Norge for disse skriftene. Særlig da hun etter Hauges død 1824 flyttet til Christiania, hvor Arent Solem etablerte flere vellykkede forretningstiltak, kom hun på avstand fra haugebevegelsen og engasjerte seg stadig sterkere i formidlingen av Grundtvigs tanker. Hun stod i livlig brevveksling med ham, og samlet i hjemmet mange av dem som ble grundtvigianismens bannerførere i Norge, som W. A. Wexels, Olaus Vullum og senere Ole Vig. Hjemmet på Sandaker ble “eit norsk drivhus for Grundtvigs nye kyrkjetankar” (Skrondal).

1838 var Randi Solem sterkt opptatt av muligheten til å få reist en folkehøyskole i Norge og skrev til Grundtvig om Storhamar gård som var til salgs, og som hun mente ville egne seg for formålet. Også sønnen Fredrik Solem var tent for saken og ivret for å få Grundtvig til Norge. Men folkehøyskoletanken etter Grundtvigs ideer måtte ennå vente lenge før den var modnet i Norge.

1840 vendte Solem-familien tilbake til Trøndelag, hvor deres velstående hjem fortsatte å være et senter for den religiøse interesse i området.

Verker

    Upublisert materiale

  • Enkelte brev i samlingen av Haugianerbrev, Norsk Historisk Kjeldeskriftinstitutt, Oslo
  • enkelte brev fra brevvekslingen med Grundtvig i Breve til og fra Grundtvig (se nedenfor, avsnittet Kilder)

Kilder og litteratur

  • A. C. Bang: H. N. Hauge og hans Samtid, 4. utg., 1924
  • O. Christensen og S. Grundtvig (utg.): Breve til og fra Grundtvig, bd. 2, København 1926
  • A. Skrondal: Grundtvig og Noreg, Bergen 1929
  • N. Sivertsen: Hans Nielsen Hauge og venesamfunnet, 1946
  • E. Molland: biografi i NBL1, bd. 14, 1962
  • I. Kvamen (utg.): Brev frå H. N. Hauge, 4 bd., 1971–76

Portretter m.m.

  • Maleri av ukjent kunstner, ca. 1800; gjengitt i H. G. Heggtveit: Den norske Kirke i det nittende Aarhundrede, bd. 1, 1905, s. 253