Rakel Seweriin representerte Oslo Arbeiderparti på Stortinget fra 1945 til 1969. Da hun sa fra seg gjenvalg etter 24 år på Løvebakken, hadde hun sittet lenger på Stortinget enn noen annen kvinne. Som leder av Sosialkomiteen 1950–53 og deretter sosialminister i to år hadde hun stor innflytelse på utformingen av etterkrigstidens velferdslovgivning og ble ansett som en av Norges fremste kvinnelige politikere.
Rakel Seweriin vokste opp i enkle kår på Eidsfoss i Vestfold. Hun beskrev faren som “en drømmer”, mens moren derimot var en aktiv og handlekraftig kvinne, datter av en radikal venstremann. Moren hadde hele livet sin egen inntekt ved å drive jernbanehotell i stasjonsbygningen på Eidsfoss, der Rakels far var stasjonsmester, og hun fikk døtrene til å forstå behovet for en skikkelig utdannelse: “Vi måtte ikke tenke på å gifte oss før vi hadde skaffet oss den,” mintes Seweriin mange år senere. Hun var en av relativt få unge jenter som tok examen artium i 1920-årene. Etter eksamen 1926 drog hun til Oslo for å utdanne seg som stortingsstenograf. Studiene ble betalt gjennom hushjelpjobb til 100 kroner i måneden. Samtidig var hun aktiv i AUFs studiearbeid og utviklet seg til å bli en skarpskodd debattant med radikale synspunkter. Rakel Seweriin mintes denne tiden som en “herlig periode”, med heftige diskusjoner om aktuelle spørsmål, men innrømmet at “miljøet var også preget av en ovenfra og nedad-holdning”.
Det var en holdning den unge politikeren snart la av seg. Hun arbeidet seg frem til et konsekvent reformistisk politisk syn, hvor praktisk arbeid for å endre folks sosiale og økonomiske virkelighet stod sentralt. Ved kommunevalget 1937 ble hun fast representant i Oslo bystyre, noe som ifølge henne selv førte til at det ble “knurret blant enkelte: ikke var jeg gammel nok, og ikke hadde jeg vært lenge nok med i bevegelsen”. Men, som Dagbladets Anton Beinset senere bemerket, satte hun seg snart i respekt gjennom sine solide kunnskaper og uredde dyktighet, “som mange den gangen vanskelig kunne forbinde med en så ung og charmerende dame”.
Etter krigsutbruddet 1940 kom Rakel Seweriin og hennes mann, legen Alf Seweriin, tidlig med i motstandsarbeid og startet blant annet undergrunnsavisen Fri Fagbevegelse. 1942 flyktet de til Storbritannia, hvor Rakel arbeidet for det norske Forsvarets overkommando i London. Hun var i disse årene også medlem av Norsk Rikskringkastings programråd og av Den norske Regjerings Kvinnekomité.
Rakel Seweriins rikspolitiske karriere tok av da Oslo Arbeiderparti 1945 nominerte henne på fjerdeplass på partiets stortingsliste. Etter valget fire år senere ble hun leder av Sosialkomiteen, den første kvinnelige komitéleder i partiets historie. En av de store sakene hun senere loste gjennom komiteen, var innstillingen om folketrygden i 1960-årene.
Da Aaslaug Aasland forlot regjeringen 1953, bad statsminister Oscar Torp om at Rakel Seweriin tok over som sosialminister. Hun ble sittende i to år, først under Torp og så noen måneder i Einar Gerhardsens tredje regjering. “Jeg satt som gissel der et halvt års tid, ja,” var hennes knappe kommentar til statsrådperioden under Gerhardsen. Hun hevdet at hun ikke fikk gjennomslag for en eneste viktig sak i denne tiden, og kulden mellom henne og regjeringssjefen var velkjent i det politiske miljøet. “Einar Gerhardsen brydde seg ikke om kvinnesaker,” sa Seweriin og mente at hun som feminist og pluralist virket provoserende i et mannsmiljø.
Rakel Seweriin var leder av Arbeiderpartiets Kvinnesekretariat i 10 år, fra 1953 til 1963, og en viktig banebryter i arbeidet for kvinners økonomiske uavhengighet, gifte kvinners innpass i arbeidslivet og støtte til enslige mødre. Som redaktør av Arbeiderkvinnen skrev hun hver måned i et tiår sin poengterte spalte der hun tok opp aktuelle kvinnepolitiske spørsmål. Hun deltok også aktivt i internasjonale sosial- og arbeidskonferanser og var utsending til Nordisk Råd, Europarådet og FNs generalforsamling.