Ragnvald Hvoslef var, som leder av Norges Samfundsvern, en av krumtappene i det sterkt høyreorienterte miljøet som i 1920- og 1930-årene arbeidet for å beskytte det bestående samfunn mot sosialisme og kommunisme. Han var med på stiftelsen av Nasjonal Samling (NS) 1933, hadde sentrale tillitsverv i partiet i 1930-årene og ble betrodd flere viktige stillinger av NS-regimet under okkupasjonen.
Hvoslef vanket i et høyborgerlig hovedstadsmiljø. Sammen med sin hustru overtok han 1911 storgården Tanberg i Norderhov og drev den til 1935, ved siden av sin karriere som offiser; i hans fravær ble det for det meste hustruen som fikk ansvaret for gårdsdriften. Hvoslef var sjef for H.M. Kongens Garde 1915–17 og militærattaché i Washington 1918–19. Han tok avskjed som offiser 1928; da var han major og bataljonssjef.
Langt større betydning hadde han som sjef, fra høsten 1925, for Norges Samfundsvern, stiftet 1923. Dette var en væpnet organisasjon som skulle bekjempe et eventuelt forsøk på å overta samfunnsmakten fra arbeiderbevegelsens side, enten dette kom i form av et revolusjonsforsøk “nedenfra” eller som et kuppforsøk “ovenfra”, dvs. fra en “ytterliggående” regjering. Vernet var tuftet på dyp mistillit til statsmyndighetene og ble vesentlig ledet av offiserer. Det hadde tette forbindelser til Norges Samfundshjelp, som skulle begrense virkningene av større streiker, og til forsvarsmaktens hemmelige beredskap mot indre fiender. Samfundsvernet drev våpenøvelser og talte trolig mellom 8000 og 12 000 mann.
1928 stod Norges Samfundsvern offentlig frem. Mowinckel-regjeringen forsøkte å bringe det under politisk kontroll, men mislyktes, idet vernet ikke nedla den hemmelige delen av sin virksomhet. Under Hvoslefs ledelse drev organisasjonen en ganske avansert planlegging for en borgerkrigssituasjon og påvirket i betydelig grad generalstabens arbeid med indre sikkerhet tidlig i 1930-årene. Da Vidkun Quisling som forsvarsminister i bondepartiregjeringen 1931–33 arbeidet med konkrete planer for et kupp som skulle hindre Arbeiderpartiet i å gripe makten, spilte Samfundsvernet rollen som en trofast alliert. Hvoslef og Quisling klarte også å få gitt det en formell tilknytning til forsvaret, tross motstand fra kommanderende general Kristian Laake.
Samfundsvernet ble offisielt oppløst av Stortinget 1936; det er uvisst om det fortsatte i illegale former etterpå. Hvoslef selv gikk fra 1938 tilbake til militær stilling. Under Vinterkrigen 1939–40 meldte han seg som frivillig på finsk side, men kom ikke frem til fronten før krigen var over.
Hvoslef var en av Quislings nære venner og rådgivere i 1930-årene. Han var NS' første generalsekretær og fikk, i likhet med føreren selv, medlemsnummer 1 i NS Kamporganisasjon. Da Quisling forsøkte å danne regjering 9. april 1940, ble Hvoslef, som befant seg i Finland, utpekt til forsvarsminister. Imidlertid telegraferte han 11. april at han ikke kunne akseptere vervet og meldte seg i stedet til tjeneste for norske myndigheter. Han deltok i den militære motstanden, bl.a. som ansvarlig for forsvaret av Drevsjø, og ble først dimittert 13. juni.
Bruddet med Quisling i aprildagene 1940 ble likevel ikke langvarig, uten at omstendighetene omkring forsoningen er kjent. Hvoslef var politipresident i Kirkenes 1941–42, deretter sjef for Teknisk Nødhjelp og Bedriftsvern under politidepartementet – en organisasjon som skulle motvirke uro og sabotasje på arbeidsplassene. Han stod sentralt i arbeidet med å bygge opp Nasjonal Samlings Inspeksjons Avdeling, et etterretningsorgan som skulle sikre føreren objektiv informasjon om stemningen i partiet og i det okkuperte Norge, og som Hvoslef ledet fra opprettelsen 1943 til sin død året etter. Han ble bisatt under store æresbevisninger fra NS-regimets og okkupasjonsmyndighetenes side.
Ragnvald Hvoslef var ridder av Dannebrogordenen og den svenske Svärdsorden.