Povel Huitfeldt

Stattholder. Foreldre: Otte Clausen Huitfeldt til Krumstrup, Skibelundgaard og Lørup (død mellom 1517 og 1529) og Barbara Eriksdatter Blaa (død tidligst 1558). Gift 4.2.1554 med Margrethe Breide, datter av Hans Breide og Thale Emmiksdatter. Bror av Christoffer Huitfeldt (ca. 1501–1559) og Peder Huitfeldt (død 1584; se NBL1, bd. 6).

Povel Huitfeldt var 1572–77 den første i en lang rekke fremmede stattholdere i Norge, men verken regjeringen i København eller Huitfeldt klarte å virkeliggjøre målene for embetet.

Huitfeldt var yngst av de fire Huitfeldt-brødre som etter hvert kom til Norge, og omkring 1548 var han husfogd hos sin bror Christoffer på Bergenhus. Somrene 1552–54 og vinteren 1554-55 var han kongens representant på Island, der han med soldatmakt fullførte undertvingelsen av islendingene etter at den siste katolske biskopen, Jon Arason, var henrettet 1550. Huitfeldts kone hadde vært ved hoffet hos Christian 3s dronning Dorothea, og 1556–59 var han lensmann på København slott. Enkedronning Dorothea forlente ham 1559–63 med Koldinghus, som hun hadde i livgeding (dvs. til underhold som enke). Under sjuårskrigen var han befalingsmann i Halmstad, der han høsten 1563 holdt stand mot en sterk svensk beleiringshær.

Etter krigen ble Huitfeldt sendt til Norge, der han 1570 fikk Brunla len (til 1574). April 1572 ble han dessuten forlent med Akershus len og Tromsø len. 10. mai 1572 ble det utstedt en instruks til ham om at han skulle være stattholder over hele Norge. Han ble pålagt å delta som dommer på lagtingene i Oslo, Bergen og Trondheim. Han skulle ta seg av klager på lensherrer og fogder og føre nøye kontroll med fogdene, sørge for at kongens inntekter kom inn i rett tid, undersøke om krongods hadde kommet på urette hender og føre tilsyn med forvaltningen av kirken. Huitfeldt har trolig medvirket til avsettelsen av den norske kansleren Johan Venstermand samme høst; etter dette var det bare stattholderen som hadde en koordinerende oppgave i den norske rettsvesenet.

Huitfeldt reiste til lagtingsmøter i Bergen og Trondheim i de første par årene, men 1575 fikk han kongens fritak for å reise til Bergen. Han kom ikke til å bli en kontrollør av embetsverket; et belegg for det er at Ludvig Munk i disse årene uforstyrret kunne gjennomføre undertrykkelsen av bondemotstanden i Trøndelag, og Munk ble Huitfeldts etterfølger som stattholder 1577.

Huitfeldts virksomhet innen kirkeforvaltningen gav visse resultater. På hans initiativ ble det 1574 utnevnt et ukjent antall stiftsskrivere som skulle føre tilsyn med innkrevingen av tienden og av kirkenes økonomi; dessuten skulle det utarbeides jordebøker for alt kirkelig gods i Norge. Dette arbeidet ble fullført av stiftsskriveren i Oslo bispedømme 1575 og i Hamar bispedømme av stiftsskriveren der 1577. Jordeboken ble kalt Povel Huitfeldts stiftsbok; originalen er gått tapt, men det er bevart en avskrift fra 1601, med rettelser tilføyd frem til og med 1600. Også i Stavanger stift fikk den første stiftsskriveren i stand en jordebok, men den gikk tapt. I de andre stiftene ble det ikke utarbeidet noen stiftsbok, og hele ordningen med stiftsskrivere ble avskaffet, trolig alt 1578, i Akershus stift senest 1581. Dermed gikk kontrollen med kirkeøkonomien tilbake til lensherrer og fogder.

Huitfeldt ledet 1576 et møte i Skien mellom utsendinger fra de geistlige og bøndene i Stavanger len om hvordan man skulle løse en konflikt om tienden, og etterpå kunngjorde han en avtale om hvordan den skulle deles der: Bøndene skulle beholde den fjerdedel som de fra gammelt hadde brukt til de fattige (bondeluten), men i stedet skulle de yte korn til underhold av elevene ved Stavanger katedralskole; i resten av bispedømmet fortsatte striden, men ordningen i det som ble kalt Povel Huitfeldts recess ble stadfestet av kongen og ble retningsgivende.

Povel Huitfeldt oppgav helsegrunner da han 1575 søkte og fikk fritak for å reise til Bergen. Han fikk avskjed 1577 fra alle norske stillinger på grunn av helseproblemer og fordi “der udi Norge skal falde megen ond vei og slemme reiser både over onde broer og klipper”. Etter den tid oppholdt han seg mest i Halland, der han hadde et par forleninger, samtidig som han fra 1581 til sin død igjen hadde Tromsø len. Han døde 1592 under et opphold hos brorsønnen, rikskansleren og historieforfatteren Arild Huitfeldt, på godset Tryggevælde sør for Køge.

Kilder og litteratur

  • NRR, bd. 1–2, 1861–63
  • S. Kolsrud (red.): Oslo og Hamar bispedømmes jordebok 1574–77, 1929
  • O. A. Johnsen: biografi i NBL1, bd. 6, 1934
  • H. Larsen: Povel Huitfeldt, norsk stattholder 1572–77, h.oppg. UiO, 1936
  • P. Colding: Studier i Danmarks politiske historie i slutningen af Christian IIs og begyndelsen af Frederik IIs tid, København 1939
  • S. Supphellen: “Opprettinga av ein norsk statthaldarinstitusjon i 1572”, i HT, bd. 58, 1979, s. 159–175
  • Ø. Rian: Den aristokratiske fyrstestaten, bd. 2 i Danmark-Norge 1380–1814, 1997

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Relieff av ukjent kunstner; på Huitfeldts likstein i Halmstad kyrka, Sverige

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.