Petter Dass

Prest, jekteskipper, proprietær og forfatter. Foreldre: Hansdelsmann og bergensborger Petter Petterssøn Dass (også skrevet Peiter Pittersen Don Dass) (ca. 1600–ca. 1653/54) og Maren Pedersdatter Falch (1629–1709; hun gift 2) 1655 med sogneprest i Hadsel Mogens Pederssøn Thilemann, 1599–1664, og 3) 1670 med fogd i Helgeland Peder Christopherssøn Broch, ca. 1641–1709). Gift ca. 1672 med Margrethe Andersdatter (1650–1733 (begr. 29.7.1733), datter av residerende pastor i Vefsn Anders Sørensen (død 1654) og Elisabeth Lauritsdatter (død 1701). Grandonkel (farfars bror) til Benjamin Dass (1706–75).

Da Petter Dass 1689 flyttet inn i sogneprestens gård på Alstahaug i det frodige kulturlandskapet på helgelandskysten, kunne han overta et av de mest innbringende sognekall i hele det vidstrakte Trondhjems stift. Frem til denne tid hadde han i om lag 17 år virket som huskapellan og residerende kapellan i Nesna. Dass skulle etter hvert bli kjent for sin religiøse og topografiske kunstdiktning, som gjorde ham til en nybrottsmann innen norsk litteratur. Det meste han skrev, kom imidlertid ikke ut før en god stund etter hans død og er stort sett kjent gjennom ulike avskrifter; Nordlands Trompet, som er hans mest kjente skriftstykke, kom først ut 1739. Dass har fått et godt ettermæle, og i Nord-Norge er han blitt et slags ikon for identitet, tilhørighet og selvfølelse. Et panel sammensatt av fagfolk i landsdelens største avis, Nordlys, kåret den folkekjære nordlandspresten til årtusenets nordlending ved utgangen av 1999.

Ettertidens kunnskaper om Petter Dass' liv har først og fremst vært basert på sønnesønnen Albert Christian Dass' biografi i forordet til Nordlands Trompet-utgaven som han publiserte i København 1763 sammen med sin nevø, Petter Dass' oldebarn Hans Morten Sommer. Enkeltheter ved de biografiske opplysningene, både når det gjelder Petter Dass selv og slektshistorien, er siden blitt korrigert, men i det store og hele gir sønnesønnens beretning et unikt, tidlig bilde av Petter Dass' livsløpe. Ellers er det sparsomt med kildeopplysninger, og en rekke av dem som finnes, baserer seg på senere overleveringer, som ikke alltid er pålitelige.

I dag kjenner man ikke alle deler av Petter Dass' litterære produksjon. En fortegnelse i Det Kongelige Bibliotek over hans dikt fra 1700-tallet viser at enkelte av dem nå er ukjente. Også noen av de diktene som den første tekstkritiske utgiveren av Petter Dass' samlede skrifter, Andreas Emil Erichsen, fant og publiserte, er senere tapt. Bare ett av diktmanuskriptene, Alle gamle lappaliers begrafvelse, stammer fra forfatterens egen hånd, resten er avskrifter foretatt av andre, ofte etter forfatterens levetid. Man kan ikke utelukke at nye manuskripter kan bli funnet. I så fall vil dette naturligvis bidra til å endre bildet av forfatterskapet.

I det hele tatt byr både presten og dikteren Petter Dass på interessante utfordringer for forskerne, så vel for historikere, teologer, religionsvitere som for litteraturforskere og filologer, og ved begynnelsen av 2000-tallet er forskningsinteressen for ham større enn noensinne. Gradvis blir bildet av hans liv og forfatterskap revidert.

På morssiden har Petter Dass aner som går tilbake til norsk embetsslekt. Moren Maren Pettersdatter Falch var datter av Anne Jonsdatter fra Tjøtta og Petter Jacobssøn Falch, som hadde vært fogd over Helgeland 1619–40 og som dessuten eide et stort antall gårder på Helgeland. Maren vokste opp i en stor barneflokk på Herøy i skjærgården utenfor dagens Sandnessjøen. 1646 giftet hun seg der med den skotskættede bergensborgeren og handelsmannen Petter Petterssøn Don Dass, som på denne tiden drev handel i Åkvik på Dønna. På farssiden har altså Petter Dass skotske aner.

Faren ser ut til å stamme fra Dundee på østkysten av Skottland. Han ble trolig født tidlig på 1600-tallet og kom sammen med sin eldre søster Maria til Norge i begynnelsen av 1630-årene. April 1635 tok han borgerskap i Bergen. Ingenting er kjent om stamfarens sosiale bakgrunn i Skottland. Det har vært antydet at han kom til Bergen som flyktning fra religiøse stridigheter mellom England og Skottland. I Bergen kom han i kontakt med helgelandsfamilien Falch, og han etablerte seg som handelsmann på helgelandskysten i begynnelsen av 1640-årene. Don Dass døde mens sønnen ennå var i barneårene. Petter var eldst i en søskenflokk på fem, to piker og tre gutter. Maren Pettersdatter Falch var gift ytterligere to ganger, og i det siste ekteskapet fødte hun en datter 1671. Maren døde på Herøy 1709, noen måneder etter sin siste ektemann, om lag 80 år gammel. Hun overlevde med andre ord sin sønn med nesten to år.

Både det nøyaktige fødselsåret og fødestedet til Petter Dass er beheftet med en viss usikkerhet. Det vanlige er å henvise til relativt tidlig på året 1647 for hans fødsel og den avdøde morfarens embetsgård på Nord-Herøy som fødested. I dag står det en bauta like ved gården. Han kan være imidlertid være født i Åkvik helt sør på Dønna, der faren drev handel. Et tredje, sannsynlig alternativ er storgården Tjøtta i Alstahaug, hvor mormoren holdt til. Uenigheten om hans fødested har mest lokalhistorisk interesse gjennom å knytte hans navn til ett av tre steder som alle ligger geografisk nært hverandre på kysten av Midt-Helgeland – Alstahaug, Dønna og Herøy er nabokommuner. Uansett hvor Maren fødte sitt første barn, tilbrakte han de tidligste barneårene i Åkvik.

Da faren døde, ble Petter Dass satt bort til nære slektninger. Han kom til en tante på morssiden, Anna Pettersdatter Falch, som var gift med Niels Mikkelsen Arctander, sogneprest i Nærøy i Nord-Trøndelag. Under oppholdet hos fosterforeldrene på Nærøy prestegård fikk Petter skoleundervisning og arbeidet som gårdsgutt. 13 år gammel drog han 1660 til Bergen, hvor han ble elev ved byens latinskole. Her fikk han sin første, men viktige opplæring i retorikk og det latinske språk generelt. I skoleårene bodde han hos sin avdøde fars søster Maria, som var blitt gift med den velstående kjøpmannen Fasmer i Bergen. Inntrykkene fra datidens største norske by og årene ved skolen ble bestemmende for Petter Dass' veivalg og har satt dype spor etter seg i hans diktning.

20. juli 1666 skrev han seg inn som student ved universitetet i København under det latiniserte navnet Petrus Petri Dassius. Han studerte ved det teologiske fakultet, avla den nødvendige presteeksamen (“teologisk attestas”) og fikk dermed opplæring i det unge eneveldets lutherske ortodoksi, som kom til å utgjøre rammene for hans religiøse diktning og virke. Studieoppholdet i Kongens by ser ut til å ha vart i to år. Etter studiene vendte han 1668 hjem til Helgeland, hvor han i første omgang fikk en post som huslærer i Vefsn hos kapellan ved Dolstad kirke (i dagens Mosjøen), Jacob J. Wirtmand. Her underviste han prestens sønn Steen, som senere kom til å bli en nær venn og medarbeider: Etter endt presteutdannelse ble Steen Wirtmand kapellan hos Petter Dass, og etter Dass' død utgav han flere av sin gamle lærers religiøse skrifter. Det var mens han var huslærer i Vefsn Petter Dass så smått begynte å skrive på de diktverk som skulle gi ham et solid ettermæle.

Av stor betydning under oppholdet i Vefsn ble det kjærlige møtet med kapellankonens datter fra hennes første ekteskap, Margrethe Andersdatter. I begynnelsen av 1670-årene forlovet de seg, og Margrethe ble gravid før de hadde giftet seg. Dermed hadde Petter Dass gjort seg skyldig i lovbruddet “leiermål”, det vil si samleie mellom ugifte. Selv om straffen vanligvis var bøter, var forseelsen meget alvorlig for en mann med geistlige ambisjoner. Det straffbare leiermålet kom like etter at Petter Dass 1671 hadde søkt enevoldskongen om å få assistere og etterfølge Hendrich Hendrichsøn Dingklaug (Dinclow) som residerende kapellan til kirkene i Nesna, Rana og Dønnes. Søknaden ble innvilget og “ekspektansen” formalisert fra 28. januar 1672, og Petter fungerte deretter som Dingklaugs medtjener.

Etter en reise til København for å be om tilgivelse for sin leiermålssynd, trolig kombinert med visitt hos biskopen i Trondheim for å avlegge en praktisk-teologisk prøve, var han kvalifisert til et egentlig prestekall. Benådningsbrevet, som “tilgir og forlater” hans leiermål med Margrethe, er datert i København 17. september 1673. Petter fungerte som personellkapellan i Nesna frem til han fikk sitt første skikkelige kall og formelle presteembete ved Dingklaugs bortgang 1682. Deretter var han residerende kapellan i Nesna med bopel på prestegården i bygda frem til 1689. 1675 hadde han for øvrig kjøpt egen gård i området. Det var i denne tiden at familien slo seg opp økonomisk. Petter Dass bygde opp et større sjøbruk og eide bl.a. flere jekter som brakte fisk til Bergen. Under en storstorm på Stadhavet 1692 forliste en av jektene på vei til Bergen, og han led et betydelig økonomisk tap.

Etter ny søknad om å få det ledige kallet som sogneprest i Alstahaug etter Peder Meyer, nådde Petter Dass høydepunktet i sin geistlige karriere. Søknaden ble innvilget, og fra 18. mai 1689 innehadde Petter Dass sognepresteembetet i et av de rikeste prestegjeld nord for Trondheim. Prestegjeldet var meget stort i utstrekning og omfattet frem til 1738 de nåværende kommunene Grane, Hattfjelldal, Vevelstad, Leirfjord, Vefsn, Alstahaug, Herøy, Dønna, Nesna, Hemnes og Rana. Fra dette området kunne han innkassere prestetiende fra mer enn 1300 leilendinger, og han hadde krav på inntekter fra mer enn 100 bruk. “Petter Dass hadde et inntektspotensiale som var dobbelt så stort som for sognepresten i det nest største prestegjeldet i hele Trondheim stift,” skriver lokalhistorikeren Kåre Hansen i sitt historiske tilbakeblikk omkring Alstahaug kirke og kirkested. I manntallet som Petter Dass selv førte til folketellingen 1701, lister han opp 9 mannlige tjenere og forteller for øvrig at han selv er 54 år.

Margrethe Andersdatter og Petter Dass ser ut til å ha giftet seg 1672. De fikk to barn sammen. Den eldste sønnen Lars var sannsynligvis født i Vefsn 1672, kanskje før ekteskapsinngåelsen. Han døde 1691 som latinskoleelev i Bergen. Yngstesønnen Anders Dass ble født i Nesna 1675, fulgte i farens geistlige fotspor og døde 1736 i Alstahaug. Magister Anders Dass fikk 1703 ekspektanse på kallet etter sin far. Herr Anders' svigersønn Hans Sommer overtok embetet etter svigerfaren 1736, og med Sommers død 1765 var Dass-dynastiets tid i Alstahaug prestegjeld over.

Petter Dass satt i sitt embete inntil sin død 1707. De siste leveårene var han ille plaget med smerter av nyresten og generelt dårlig helsetilstand. Petter Dass var 60 år gammel da han døde på prestegården i Alstahaug, angivelig 17. august 1707; begravelsen fant sted der 18. september samme år. I ettertid er den noe yngre prestegården på Alstahaug blitt knyttet til dikterprestens navn. På denne prestegården, som ble reist flere tiår etter Petter Dass' død, er det bygd opp et Petter Dass-museum, som blir innviet som Nordland fylkes tusenårssted 2007.

Som vi ser, hadde Petter Dass røtter og familiebånd i det øvre sjiktet av nordnorsk handels- og embetsstand – en tradisjon han selv førte videre. Ved inngangen til 1700-tallet ble han fra København regnet som en av de mest bemidlede menn i Nord-Norge. Som prest, dikter og næringsdrivende fremstår Petter Dass som en utpreget standsbevisst representant for det geistlige og verdslige makthierarkiet. Han står solid plantet i datidens embetskultur og er i langt sterkere grad en varm talsmann for sin stand og sine egne forretningsmessige interesser enn for den fattige fiskerallmuen. Et sentralt tema i hans større diktverk er vernet om egen prestelønn og sikring av embetets inntekter.

Da Andreas Emil Erichsen 1874–77 gav ut Petter Dass' Samlede Skrifter, kunne han i den første delen av verket presentere et tresnitt eller xylografi av dikteren. Portrettet var laget på bakgrunn av et maleri i Melhus kirke like sør for Trondheim. Dermed fikk dikterpresten både ansikt og kropp. Prestemaleriet fra Sør-Trøndelag har siden 1874 stått som modell for det meste av senere malerier, tegninger, skulpturer, bautaer og utallige illustrasjoner av Petter Dass. Bildet er dessuten blitt bestemmende ikke bare for ettertidens forestilling om hans utseende, men også for hans karakter og personlighet. “Ingen andre enn Petter Dass kan gjøre krav på et slikt ansikt,” skrev eksempelvis trubaduren Ola Bremnes i innledningen til en visebok med Petter Dass' dikt fra 1997.

Etter at presteportrettet fra Melhus ble tillagt Petter Dass, har ettertidens forskning lagt ned stor energi og oppfinnsomhet i å forklare hvordan et kostbart portrett av en helgelandsprest kunne havne i en kirke i Sør-Trøndelag. Få har stilt spørsmål om maleriet virkelig forestiller Petter Dass. I et par artikler fra begynnelsen av 2000-tallet har imidlertid Kåre Hansen argumentert meget overbevisende for at maleriet, som fortsatt henger i Melhus kirke, umulig kan forestille Petter Dass. Hansen sannsynliggjør at maleriet forestiller Oluf Mentzen Darre, som var prest i Melhus 1665–93.

Ifølge en familietradisjon har det på gården Skei i Alstahaug en gang eksistert et portrett av Petter Dass. Tidligere eiere av gården hadde imidlertid brukt maleriet som vindusramme, og det ble beskrevet som “aldeles ødelagt”. Et portrett av hans kone Margrethe var i en ynkelig forfatning, men er blitt bevart og restaurert for ettertiden. At et maleri av dikterpresten på midten av 1800-tallet ble brukt som vindusramme, “sier ikke så rent lite om den posisjonen Petter Dass må ha hatt, både innenfor familien og i folks bevissthet fram til rundt 1850”, kommenterer Kåre Hansen. Riktignok var Petter Dass' salmer fortsatt flittig i bruk på denne tiden, men man har tydeligvis ikke vært spesielt interessert i forfatterens person. I dag eksisterer det med andre ord ikke noe maleri av Petter Dass. Og vi har ingen holdepunkter for å si noe om hans vesen ut fra malte ansiktstrekk. Hans sønnesønn, A. C. Dass, skrev i forbindelse med utgivelsen av Nordlands Trompet 1763 at Petter var noe lav av vekst, “men haardfør af Lemmer; af Gemyts Beskaffenhed var Han noget hastig i Svar og Udtale, dog ey fremfusende”. Dette er hva man har å støtte seg til angående utseende og personlighetstrekk, hvis vi velger å stole på en slektning som aldri fikk oppleve sin farfar i levende live.

I flere av sine leilighetsdikt og i en del andre sammenhenger har Petter Dass skildret bruddstykker fra sitt livsløp. Her er noen eksempler:

Om barndomsårene:

Sex aar omtrent at regne

Ifra min Fødsels Tiid

Tog lykken til at blegne

Og blev mig saa ubliid.

Min Fader fra mig faldt,

Min Moder sad en Enke,

Paa Venner det da galdt.

Om studieårene i København:

Altiid var tomt i lommen,

Og Sorg var i min hu;

En skilling var kjærkommen

Ja som en daler nu!

Jeg skifted selv mit boe,

Paa ryggen bar min kappe,

Paa fødder reven skoe.

Mot livets slutt:

En Krop, opfylt med gruus og steen,

Har tusind gange breck og meen;

Jeg troer den ey med Pen og Fier

Udskrives kand saa som den er.

Petter Dass' forfatterskap er skrevet i poetisk form. Det har sitt utgangspunkt i de klassisk-retoriske normene som ble innlært via datidens latinskole og universitet og som dannet grunnlaget for litteraturen frem til slutten av 1700-tallet. I tråd med disse normene ble de klassiske greske og romerske forfatterne imitert, og man brukte klassikernes skrifter som et forrådskammer, et repertoar for litterære sitater, motiver og temaer. Etter reformasjonen, som i Norden faller sammen med interessen for renessansehumanismen, fikk retorikken – og dermed også litteraturen – i tillegg en kristen, forkynnende og formanende hensikt. Nå fungerte også Bibelen og andre religiøse skrifter som en del av repertoaret. På 1600-tallet økte interessen for utviklingen av et nasjonalt språk og en nasjonal kultur etter klassisk mønster. Dette gjør at vi også i Petter Dass' verdslige litterære produksjon finner elementer, mønstre og motiver fra klassisk så vel som kristen og norrøn litteratur.

En samling av hele Petter Dass' litterære produksjon, utgitt av Sverre Inge Apenes og Kjell Heggelund i tre bind 1980 (ny utgave 1997), teller ca. 1230 sider. I likhet med de fleste av 1600-tallets geistlige forfattere fikk ikke Petter Dass trykt det han skrev. Unntaket er Den Nordske Dale-Viise, som ble publisert i form av enkle visetrykk i hans levetid.

Dette betyr ikke at Petter Dass' diktning ikke ble spredd; som det var vanlig på denne tiden, ble tekstene sirkulert i avskrifter, en praksis som fortsatte også etter at de trykte utgavene kom. Det meste av Petter Dass' diktning ble trykt på 1700-tallet. I de siste to hundreårene har det med ujevne mellomrom dukket opp nye Petter Dass-manuskripter (avskrifter i annen hånd). 2002 fant man en avskrift av Katekismesangene fra 1698; den er ekstra betydningsfull siden den stammer fra forfatterens levetid. Det kan hende at både hittil ukjente manuskripter og utgaver av Petter Dass' diktning kan skjule seg i biblioteker, private samlinger og arkiver i Danmark og Norge.

Tekstsituasjonen for Petter Dass' forfatterskap er altså komplisert, siden vi har bare ett verk (Dalevisen) utgitt i forfatterens levetid, mens man ellers må forholde seg til overleveringer i form av avskrifter, foretatt av andre enn forfatteren selv og som regel etter hans levetid. Det eksisterer imidlertid noen egenhendige brev også, slik at man kan danne seg et visst inntrykk av Dass' rettskrivning. Derfor er tekstkritiske studier og nye tekstkritiske utgaver av hans litterære produksjon en viktig oppgave for fremtiden. Litteraturforskeren Hanne Lauvstad, som 2006 var den første som disputerte på en avhandling om Petter Dass' diktning, foretok der bl.a. en analyse av tekstsituasjonen for Nordlands Trompet, basert på moderne tekstkritisk metode, og litteraturforskeren Jon Haarberg har beskrevet utgivelsesfilologiske problemer knyttet til Katekismesangene.

Tradisjonelt har forfatterskapet vært karakterisert med betegnelsen “barokk”, en term som imidlertid kan vise til både en bestemt periode (siste halvdel av 1600-tallet), en spesiell, svulstig stil preget av antiteser og dramatiske metaforer, og en spesiell mentalitet. Barokk-termen er derfor problematisk. Stilistisk er ikke Petter Dass' diktning spesielt “barokk”, med unntak av enkelte leilighetsdikt og den salmen som i dag er kjent under tittelen Herre Gud, ditt dyre navn og ære.

Dass' litterære produksjon kan deles inn i to hovedkategorier:

1) Verdslig diktning: a) Et topografisk hyllestdikt til Nordland, Nordlands Trompet. Dette er i ettertid blitt oppfattet som Petter Dass' hovedverk og har gjennom oversettelse til flere språk gjort ham kjent utenfor den dansk-norske språkkrets. – b) Viser og rim, som Den Nordske Dale-Viise og Sølvbergrimet. – c) Leilighetsdikt, dvs. dikt til ulike anledninger som bryllup, dåp og begravelser innenfor forfatterens slekt og vennekrets samt til offisielle begivenheter. Leilighetsdikt hadde stor prestisje på Petter Dass' tid, og denne delen av forfatterskapet har nok dikteren selv verdsatt høyt. Ettertidens skjønnlitterære tekstsyn har imidlertid ofte medført en anakronistisk nedvurdering av leilighetsdiktene.

2) Religiøse sanger og salmer. Det er innenfor denne kategorien vi finner brorparten av Petter Dass' produksjon. Den forekommer hovedsakelig i fire bøker: Aandelige Tids-Fordriv eller Bibelske Viise-Bog, D. Mort. Luthers Lille Catechismus forfatted i beqvemme Sange under føyelige Melodier (Katekismesangene), Episteler og Evangelier Sangviis Forfattet (Evangeliesangene) og Trende Bibelske Bøger. Frem til siste halvdel av 1800-tallet var det denne delen av Petter Dass' diktning som nådde ut til et allment publikum.

Nordlands Trompet er en poetisk utformet lovtale til det som på Petter Dass' tid utgjorde Nordlandenes amt, dvs. de nåværende Nordland og Troms fylker. Etter en dedikasjon til Kanselliets oversekretær Ditlev Vibe og to introduksjonsdikt, Fortale til Bogen og Erindring til Læseren, følger det som kan betegnes som tekstens hoveddel, beskrivelsen av Nordland. Denne delen innledes av det berømte hilsningsavsnittet, som begynner med ordene “Vær hilset I Nordlands bebyggende Mænd”. Deretter skildres Nordlands beliggenhet, områdets astronomiske og meteorologiske forhold, fuglelivet, dyrene i havet, landbruk, markedene hvor handel foregår og til slutt samene. Så omtales amtets ulike områder, sørfra og nordover: Helgeland, Salten, Lofoten, Vesterålen, Senja og Troms. Beskrivelsen følger en ordning som er vanlig i tidens topografiske litteratur, en “naturlig rekkefølge” (ordo naturalis), hvor man går fra himmelen og ned på jorda, deretter inn i landet. Den første delen av Nordlands Trompet følger også, som religionshistorikeren Roald E. Kristiansen har påpekt, nesten nøyaktig den bibelske skapelsesberetningens struktur.

Hensikten med diktet er å lovprise Guds allmakt og hans skaperverk, representert ved Nordland. Roald E. Kristiansen har treffende betegnet det som “et stykke sakral topografi”. I Nordlands Trompet fungerer både klassisk og hjemlig historisk litteratur (især Snorre-Edda og Snorres kongesagaer i Peder Claussøn Friis' oversettelse) og Bibelen som dikterens repertoar. Vi finner referanser til alle disse delene av repertoaret i Nordlands Trompet. Bl.a. dette viser at teksten er beregnet på et lærd publikum. Især bør det påpekes at Nordlands Trompet, som tradisjonelt har vært regnet som et verdslig verk, inneholder kristelige formaninger og har et forkynnende preg. Skillet mellom verdslig og religiøs diktning er altså ikke absolutt på 1600-tallet.

Som det siste av forfatterens større verker ble Nordlands Trompet først trykt 1739, men da i to ulike utgaver, utgitt i henholdsvis Bergen og København. Først etter Welhavens skjønnlitterære “gjenoppdagelse” av Petter Dass i en artikkel fra 1856 (Digteren fra Alstadhoug; Peder Dass) ble forfatterskapet plassert inn i en skjønnlitterær kanon, noe som førte til at det “dannede” publikum begynte å se med interesse på Nordlands Trompet som et startpunkt for en norsk nasjonallitteratur. Med A. E. Erichsens tekstkritiske utgave fra 1874 ble teksten ytterligere kjent og tilgjengelig.

Vi vet at Dass arbeidet med utformingen av Nordlands Trompet allerede fra 1670-årene (et rimbrev om en manuskriptversjon fra Ole Hansen Nysted til Petter Dass fra 1678 viser at det vi nå kjenner som den første delen av verket, var ferdig på dette tidspunkt) og til etter 1692 (idet skipsforlisene på Stadhavet dette året, der Petter Dass mistet last for store verdier og mange mennesker omkom, er omtalt). Et manuskript datert 1721, som bygger på et fra 1706, opplyser at verket er “componeret” 1696, noe som muligens betyr at det – i den form vi kjenner det som Nordlands Trompet – var fullført på denne tiden.

Det er kjent 20 manuskriptversjoner av Nordlands Trompet, fordelt på 18 manuskripter. Bare ett manuskript (NBO 1084 fol.) inneholder hele den teksten vi i dag kjenner som verket Nordlands Trompet, bortsett fra dedikasjonen. De fleste manuskriptene slutter midt i Helgelands Beskrivelse. Typisk for datidens tekstsituasjon, med overlevering i avskrifter, varierer tittelen mellom de ulike tekstvitnene (manuskriptene og primærutgavene). Dels har vi den billedlige tittelen Nordlands Trompet, dels dens latinske motstykke, “Buccina Polaris” el.l., dels den mer saksorienterte tittelen “Nordlands Beskrivelse”.

Som nevnt viser den lærde formen at verket opprinnelig var beregnet på lærde menn i det dansk-norske eneveldet. Beskrivelsen av allmuen (også tiltalen i hilsningsavsnittet) er et retorisk grep i fremvisende øyemed. En av Petter Dass' hensikter med Nordlands Trompet har nok vært å imøtekomme det unge eneveldets behov for å utrede, kartlegge og utnytte statens næringsressurser. Eneveldet og helstatens merkantilistiske bestrebelser på uniformering og søking etter fast form gjennom kjennskap til statsdelenes regionale egenart var en bevist politikk etter 1660. I så måte var topografiske beskrivelser av regimets ulike landsdeler viktige, og vi ser at det ofte er prester som står bak slike skrifter. Den folkelighet som ofte blir tillagt diktverket, tilhører en senere fortolkningstradisjon, og ettertidens kanonisering av verket som heimstaddiktning har løsrevet det fra sin historiske sammenheng.

Det kan være flere grunner til at Petter Dass ikke fikk gitt ut Nordlands Trompet i sin egen levetid. Hovedårsaken er antakelig økonomien; det var svært dyrt å publisere bøker, ikke minst var papirkostnadene høye. At verket skulle vekke anstøt hos sensorene, er mindre trolig. Petter Dass fant muligens ikke en beskytter (patron), en “sponsor” som kunne finansiere trykkingen. Dessuten er overgangen fra 1600-tallet til 1700-tallet i dansk-norsk sammenheng preget av kong Christian 5s død med påfølgende kostbart tronskifte og en ressurskrevende opprustning i forbindelse med den nye kongens inntreden i Store nordiske krig. Derfor ble det i denne perioden en nedgang i antall trykte bøker.

Den Nordske Dale-Viise ble trykt som et billig visetrykk flere ganger i Petter Dass' levetid (først 1683 i København – nå bare kjent i ett, ufullstendig eksemplar; deretter 1696 visstnok i København – nå ingen kjente eksemplarer; dessuten 1705 uten angitt trykkested). I visen gir forfatteren et komisk og burlesk bilde av nordnorsk allmue. Mønsteret er en vise med tittelen “Bonden hand acter paa Tiden”, kjent fra Danmark og Sverige. Dalevisen har et generelt innhold, med enkelte motiver hentet fra bøndenes kår i det indre Nordland. Derfor har man ment at bondelivsskildringen på 29 strofer er blitt til under Dass' virke som huslærer i Vefsn.

I leilighetsdiktene kommer Petter Dass inn på hendelser og handlinger i sitt liv. Disse diktene, som er skrevet til ulike anledninger i dikterprestens krets av slekt og venner eller til offisielle begivenheter i den dansk-norske enevoldsstaten, gir oss et bilde av samtidige forhold og er knyttet til den sammenhengen hvor de er blitt til. Blant leilighetsdiktene finner vi liktaler, dåps- og bryllupsdikt, minnedikt ved kong Christian 5s død 1699 og tre dikt i forbindelse med den store bybrannen i Bergen 1702. I diktet Petter Dass til sine sognefolk får vi en beskrivelse av Petter Dass' egen situasjon sent i livet, sett i et kristent perspektiv.

Aandelige Tidsfordriv eller Bibelske Viise-Bog beskriver gjennom 17 dikt stort sett hendelser og personligheter fra Det gamle testamente. Førsteutgaven utkom 1711; viseboken er dessuten kjent i 18 utgaver fra 1700-tallet og 10 utgaver på 1800-tallet. – Katekismesangene ser ut til å ha blitt til i løpet av 1680-årene. De 48 diktene er inndelt i fem hoveddeler og er skrevet som en versifisering av Martin Luthers lille katekisme, med pedagogisk siktemål og med sterk vekt på trosbekjennelsen, budene og sakramentene. Sangene kom ut første gang i København 1715 og er senere kjent i 26 trykte utgaver fra 1700- og 1800-tallet – hele 21 av dem fra 1700-tallet. Det er for øvrig i Katekismesangene at vi finner Petter Dass' overdådige lovtale til Gud – Herre Gud, ditt dyre navn og ære, som fortsatt synges flittig i Den norske kirke og i dag er en av forfatterens mest kjente tekster. – Trende Bibelske Bøger, utgitt første gang 1723, gjengir i poetisk form historiene til de tre kvinnene Rut, Ester og Judit i Det gamle testamente. Dette er Dass' minst utbredte tekster vurdert i forhold til antall utgitte trykk. – Evangeliesangene ble utgitt av Petter Dass' svoger Steen Wirtmand i Christiania 1722 sammen med Wirtmands egne epistler. Evangeliesangene er kjent i hele 21 utgaver fra 1700-tallet og noen få fra 1800-tallet. Sangene henter sine bibelske motiver fra Det nye testamente og behandler kirkeårets prekentekster, fra advent til 27. søndag etter pinse. De mer enn 70 diktene som samlingen består av, ble trolig nedtegnet i Nesna i årene 1674–81.

Det har vært forsket forholdsvis lite på Petter Dass' forfatterskap. En forskningshistorikk bør derfor ikke bare ta utgangspunkt i monografier og artikler, men også i litteraturhistoriske fremstillinger. Når det gjelder Nordlands Trompet, finner vi på 1700-tallet en vektlegging av faktaopplysningene. I begynnelsen av 1800-tallet var Petter Dass slett ikke glemt av litteraturhistorikerne, slik det vanligvis har vært fremstilt; han nevnes f.eks. av K. L. Rahbek og R. Nyerup i 1805 og R. Nyerup og J. E. Kraft i 1818.

Fokuset på faktaaspektene ved et verk som Nordlands Trompet kom i bakgrunnen utover på 1800-tallet. Etter Welhavens omtalte artikkel om Petter Dass' forfatterskap fra 1856 ble dikterpresten oppfattet som vår første skjønnlitterære forfatter og hans forfatterskap som innledningen til en nasjonal, norsk litterær kanon. Dette, som vi kan kalle den nasjonsbyggende tendensen innenfor forskningen, holdt seg til slutten av 1900-tallet.

På samme tid vokste det også frem en regionsbyggende fortolkningsretning, hvor Petter Dass og hans forfatterskap ble benyttet til å bygge opp nordlendingenes regionale identitet. Særlig ble dikterpresten fra Nordland en kjær og velkommen symbolfigur i den første fasen av det historikeren Einar Niemi har kalt det nordnorske regiondanningsprosjektet fra 1860 til 1914. Som den første innflytterforening i Christiania ble Nordlændingenes Forening stiftet 1862. Foreningen kalte sitt månedsskrift for Nordlands Trompet, og betegnelsen Nord-Norge ble lansert som navn på landsdelen i nord. Utover på 1900-tallet ble Petter Dass stadig vekk trukket frem som nordlendingen over alle. Han ble sett på som den modige helgelendingen og helten som stod frem for folket under 400-årsnatten. Denne oppfatningen har også spilt en viktig rolle i de siste tiårene. Kåre Hansen søker i sin bok Petter Dass: Mennesket, makten og mytene (2006) å korrigere en rekke tidligere lokalhistoriske forestillinger.

Vi finner videre forsøk på å plassere Petter Dass' forfatterskap i en sakprosasammenheng. Også sagnene som dikterpresten Petter Dass har trukket til seg, har spilt en viss rolle i det som er skrevet om forfatterskapet, både innenfor den nasjonsbyggende og den regionsbyggende retningen. Etter 1980 finner vi hos flere litteraturforskere en vektlegging av fortelletekniske og retoriske aspekter ved Petter Dass' forfatterskap. En strukturalistisk analyse av Jephta-visen finner vi hos P. T. Andersen. Av dem som har en historisk og retorisk tilnærming til Petter Dass' forfatterskap, kan nevnes L. Akslen, S. H. Bruland, H. Lauvstad og J. M. Sejersted. Tekstkritiske vurderinger av Petter Dass' forfatterskap er foretatt av J. Haarberg (Katekismesangene) og H. Lauvstad (Nordlands Trompet). Også idé- eller religionshistoriske, teologiske eller historiske resepsjonsmåter finner vi i nyere forskning. I Hanne Lauvstads doktoravhandling Helicons Bierge og Helgelands schiær. Nordlands Trompets tekst, repertoar og retorikk blir Nordlands Trompet analysert i lys av samtidens litterære og retoriske konvensjoner og verkets tekstsituasjon gjennomgått.

Hovedinteressen for Petter Dass har siden annen halvdel av 1800-tallet vært knyttet til Nordlands Trompet. Fremfor alt er det dette verket som tradisjonelt er blitt innlemmet i en norsk litterær kanon. Hilsningsavsnittet er, ved siden av salmen Herre Gud, ditt dyre navn og ære (eg. tittel: Den anden Sang. [dvs. av Fadervår] Helligt vorde dit Navn), nok den mest kjente av Dass' tekster. Nordlands Trompet er, også i de siste tiårene, blitt lest som virkelighetsnær “heimstaddiktning” om kystkulturen på Helgeland. Historikere henter fortsatt faktainformasjon fra teksten, og rimene blir ofte sitert i bygdebøkene. Hilsningsavsnittet i begynnelsen av verkets hoveddel er blitt tatt til inntekt for at diktet henvendte seg til både leg og lærd:

Vær hilset I Nordlands bebyggende Mænd/

Fra Værten i Huuset/ til trællende Svend/

Vær hilset I Kofte-klæd Bønder;

Ja samtlig/ saavel ud til Fiære som Field/

Saa vel den der bruger med Fisken paa Gield/

Som salter Graa-Torsken i Tønder.

Vær hilset i Geistligheds hæderlig Lius/

Prælater og Orden i Helligdoms Huus/

Hver i sin Bestilling hin gieve;

Tillige du velbetroed' Øvrigheds Mand/

Som bør bære Sverdet og Rætten i Land/

Fra Vold og U-noder handthæve.

Hil være Leilændingen/ Huusmanden og/

Hver Odelsmand med den Strandsiddende Flok/

Af hvad for slags Middel og Evne;

Udliggere/ Kremmere/ hvad Navn de har/

Samt fleere som jeg her udtydelig klar/

For Mangel paa Tiid ey kand nævne.

Hil være det elskelig Qvindelig Kiøn/

Matroner og ægtegift Hustruer skiøn/

Madamer med ugifte Piger;

Dog synderlig dydig' Gemytter i sær/

Min Hilsen jeg samtlig tilbyder en hver/

Og redebon Tienest' tilsiger.

(Sitert etter bergensutg., 1739.)

Denne henvendelsen er imidlertid et retorisk grep for å vise frem de ulike gruppene i den nordlandske befolkningen. De mange referansene til klassisk litteratur, nyere danskspråklig litteratur (herunder Snorre-oversettelsene) og Bibelen, og sjangertilhørigheten (det lærde hyllestdiktet, enkomiet) viser at Nordlands Trompet er beregnet på et lærd publikum. Beskrivelsen av 1600-tallets Nordland inneholder riktignok en del faktaopplysninger, men er samtidig en poetisk, fiksjonalisert fremstilling som følger både litterære og sjangermessige konvensjoner.

Nordlands Trompet er uløselig forbundet med 1600-tallets latinkultur med klassisk retorikk og protestantisme. Tekstsynet frem til slutten av 1700-tallet var svært ulikt det man finner senere. Imitasjon, tilblivelsessammenhengen og en tydelig retorisk hensikt kjennetegnet litteraturen. Petter Dass' forfatterskap kan derfor, i likhet med annen lærd litteratur på hans tid, karakteriseres som kunstlitteratur, i motsetningen til den skjønnlitteratur som utvikler seg senere, og som har sakprosa som sitt motstykke. I kunstlitteraturen var det ikke noe slikt skarpt skille mellom fiksjons- og ikke-fiksjonslitteratur. Det er derfor anakronistisk å betegne Petter Dass' tekster som “sakprosa”. I Nordlands Trompet er det embetsmannen som taler, og en av hensiktene med verket er å vise andre embetsmenn hvordan den jevne nordlending lever og hvordan man skal forkynne for allmuen og formane den når den opptrer umoralsk og i strid med kirkens lære. I henhold til tidens krav om at stilen skal tilpasses motivet og tekstens mottaker (adressat), skildres allmuen hovedsakelig i mellomstil, men også i enkelte passasjer i lavstil, det vil si som komisk og bondsk. Petter Dass var en dikterisk mester som suverent boltret seg innenfor tidens faste litterære normsystem. Han hadde en sjelden evne til å kombinere de litterære referansene med sine egen refleksjoner i et fyndig språk. Disse evnene skiller ham fra 1600-tallets rekke av middelmådige imitatorer.

1983 startet Alstahaug kommune, i samarbeid med Høgskolen i Nesna, Petter Dass-seminaret med arrangementer hvert annet år. Forskningsresultater og foredrag fra flere av disse seminarene er publisert i en skriftserie fra Høgskolen i Nesna. Disse publikasjonene har, sammen med større faglig interesse fra forskjellig hold i begynnelsen av 2000-tallet, frembrakt ny kunnskap av biografisk, litterær, teologisk og kulturhistorisk art, hovedsakelig holdt i en populær form.

Mens Petter Dass i den nasjons- og regionsbyggende forskningstradisjonen ble sett på som en faderlig heimstaddikter, en lokal og nasjonal dikterhøvding med et sosialt prosjekt, er man nå mer opptatt av hans rolle som dikter i en europeisk kultursammenheng, som ortodoks teolog og som embetsmannsrepresentant for enevoldsstaten.

Petter Dass' religiøse verk var som nevnt ganske utbredt på 1700-tallet i en rekke utgaver. Selv om de ulike utgavene kom i små opplag og var kostbare, har mange av dem, ikke minst Katekismesangene, utvilsomt vært beregnet på og hatt et betydelig nedslagsfelt blant et bredt publikum. Stikkprøver fra 1700-tallets skifter viser at Petter Dass på denne tiden først og fremst var kjent for sine religiøse dikt. En bevisst lettfattelig pedagogisk form, med enderim og gjenkjennelig rytme, har gitt diktene stor utbredelse, ikke minst i kjølvannet av 1730-årenes innføring av konfirmasjon og obligatorisk skolegang. Petter Dass skrev ikke selv melodier til sine tekster, men de er blitt sunget til iørefallende og kjente folketoner, noe som nok har hatt stor betydning for oppfatningen av presten som en folkelig rimsmed.

Petter Dass' status som religiøs dikter har gått i bølgedaler. Av forfatterskapet var det hans religiøse sanger og salmer som fant størst utbredelse i befolkningen på 1700-tallet og frem til midten av 1800-tallet; dette ser man bl.a. av stikkprøver i materiale fra 1700-tallets arveskifter, slik lesningshistorikeren Jostein Fet har påvist. Salmene hadde både en oppbyggelig og en pedagogisk hensikt. De er holdt i en lettfattelig form og var beregnet på å synges til kjente melodier i samtiden, både religiøse og verdslige. Det er i denne forstand Petter Dass' diktning kan betegnes som folkelig.

Med M. B. Landstads salmebok fra 1869 ble Petter Dass for første gang representert i den offisielle kirkesangskatten, i første omgang med 7 salmer. Fra lokalt kirkelig hold har det ofte vært hevdet at dikterpresten har vært noe stemoderlig behandlet i Den norske kirke. Landstads utvalg var minimalt og ble utsatt for språklig og innholdsmessig revisjon, og ennå i dag har ikke Petter Dass' salmer og religiøse sanger helt slått igjennom i norsk kirkesang. Med sin ortodokse teologi har de vært problematiske i en moderne teologisk sammenheng.

Typisk nok har den salmen som i dag er kjent under tittelen Herre Gud, ditt dyre navn og ære, blitt drastisk modernisert – ja, man kan si gjendiktet – i de ulike utgavene av salmeboken. Den ble først kjent som monumental salme i Den norske kirke da den 1926 ble tatt inn i Landstads reviderte salmebok; daværende stiftsprost i Oslo, Gustav Jensen, redigerte revisjonen og stod selv for gjendiktningen av salmen. Dagens versjon, som er kortet ned til kun tre moderniserte strofer, avviker i høy grad fra de 16 opprinnelige strofene vi finner i de første utgavene av Katekismesangene. Slik lyder salmens åpningsstrofe i Erichsens utgave fra 1875:

Herre Gud, dit dyre Navn og Ære

Over Verden høit i Savn maa være,

Og alle Siæle, Og alle Træle,

Og hver Geselle De skal fortælle

Din Ære.

En rekke fortellinger og sagn om Petter Dass har siden midten av 1800-tallet hatt stor betydning i virkningshistorien. Særlig populære er vandrehistoriene om hans forhold til djevelen. Dette sagnmateriale har et viktig motiv til felles: Satan og hans utallige smådjevler fremstilles som lettlurte, komiske spottfigurer, og Petter Dass er alltid djevelens overmann. Han kan tvinge djevelen til å arbeide for seg, mane ham vekk og lure ham på forskjellige måter. En gang drog herr Petter til København på djevelryggen for å holde preken, heter det i en historie fra folkedypet. Disse forestillingene er udødeliggjort gjennom Gustav Vigelands tresnitt fra 1915 av rittet på djevelens rygg og gjennom monumentet fra 1902–06, der dikterpresten betvinger sjødemonene.

Ifølge sagn fra Helgeland har presten i tillegg benyttet seg av lokale trollkvinners kunststykker. Man får unektelig et inntrykk av at Petter Dass selv er litt av en trollmann. I folkloren rundt hans person er han sågar en kjenner og flittig bruker av svarteboken. Han tilhører gruppen av norske svartebokprester, skal vi tro den rikholdige rykteflommen. Ja, svarteboken oppbevarte han til og med under alterduken i sognekirken.

Fortellingene som i flere hundre år har gått på folkemunne om presten fra Helgeland, står frem som vrengebilder av Petter Dass' kristne, ortodokse tro. Fortellingene om aktiv omgang med den skinnbarlige Satan, skumle hekser og svarteboken er ironiserende og grovt krenkende, sett i forhold til hans ståsted som ortodoks luthersk prest. Folkloren har bidratt til å ufarliggjøre presten og hans virke blant sine sognebarn. Ved å latterliggjøre og ufarliggjøre sogneprestens egentlige hensikter gir kystfolket uttrykk for motmakt. Folkelig motmakt og religiøsitet har, ifølge Nils Gilje og Tarald Rasmussen (i Norsk idéhistorie, 2002), fungert som en viktig bremsekloss på hardhendt disiplinering og mot de brutale og ortodokse lutherske ideene. I en slik sammenheng kan vi nærmere bestemme den folkloristiske utgaven av sognepresten som en karnevalspreget, omvendt og parodierende versjon.

I boken Under fremmed styre (1997) skriver forfatteren Karsten Alnæs at Petter Dass fikk oppleve mange heksebål. Påstanden er tatt ut av løse luften. Det finnes ikke kildebelegg for hekseforfølgelse og heksebrenning på Helgeland etter 1670. Fra området vet vi til at tre personer måtte på bålet 1641 for å ha bedrevet hekseri. Kildesituasjonen er dessverre lite tilfredsstillende, men alt tyder på at heksebrenning på Helgeland har hatt et beskjedent omfang – og at heksebål aldri flammet opp mens Petter Dass utøvde sin prestegjerning i distriktet.

Selv om de fleste heksebålene var slukket på Petter Dass' tid, kom imidlertid det moralske korstoget mot hekseri og hedenskap til å fortsette. Fra prekestolen bombarderte Petter Dass trolig menigheten med djevel- og helvetesskremsler. Dikterpresten fra Helgeland står godt plantet innenfor en tradisjon der det religiøse domsaspektet er sentralt. Frykten for at umoral skal bringe den store Guds vrede og fortørnelse over land og folk, er fundamentet for presteskapets forkynnelse på 1600-tallet. Fokuseringen på dette religiøse domsaspektet kom til å ramme sentrale trekk ved de kulturelle ytringsformene blant bygdefolket. De enfoldige skulle siviliseres ved å fravristes tradisjonsrike og hverdagslige praksisuttrykk. Når det gjelder Petter Dass spesielt, er det gode grunner for å hevde at han var en konservativ representant for sin samtid. Både blant geistligheten og blant jurister i Danmark-Norge finner vi tendenser til nye tanker på slutten av 1600-tallet – tanker som bidrog til et oppgjør med de forrige generasjoners trolldomstro. Det finnes ikke antydninger til slik nytenkning hos Dass – han er ingen foregriper av opplysningstidens ideer.

Det særegne med den protestantiske heksebekjempelsen er det fordømmende synet på den hvite, helbredende magien. Petter Dass går svært langt i fordømmelsen av lokale representanter for de helbredende kunstartene. Dikterpresten er fullt på høyde med sine danske læremestere når det gjelder å knytte det teologiske begrepet om overtro til viktige deler av den folkelige kulturen i Nordland. Lokalbefolkningens oppfatning og bruk av magi fremstod som en svært alvorlig teologisk utfordring for Alstahaug-presten. I flere av sine sentrale dikt gikk han til angrep på overtroen og ville vise at det hvite hekseri var like demonisk som det svarte. Her møter vi en dikterkunst som må ha bidratt til å gjøre hverdagen for fiskerallmuen vanskeligere. Presten Petter Dass dikter ikke makt – men avmakt – til folket. Hans skarpe fordømmelse av kloke folk kommer først og fremst til uttrykk i Katekismesangene (men forekommer også andre steder, f.eks. i Nordlands Trompet):

Du skal og uden al Forskjel

Udrydde slet af Land

All' Signe-Folk og Satans Træl

Og hver en Spaadoms Aand

Samt alle dem, der Fugle-Skrig

Og Dages Val forstaar,

Og alle dem, der hemmelig

Med Trolddoms Konst omgaar.

Han fortsetter med å advare folk mot å søke råd hos slike folk ved sykdom, fordi det er til Guds misbehag og er en “vederstyglig daad”. Petter Dass formaner sine sognebarn til ikke å la seg friste av “Fandens list”, verken når det gjelder å hjelpe eller å skade sine naboer:

Faar din Grande Melk og Smør,

Da gjør ei, som mange gjør,

Og hans Ko fortrylle

Med en lønlig Trolddoms Konst,

Saa din Grande maa omsonst

Melk i Kjernen fylde.

Som det fremgår av eksemplene nedenfor, betviler ikke Dass heksekunstens effekt, men påpeker at det er en kraft som utgår fra Satan – en Satan som har kjennskap til planter og urters iboende egenskaper:

Men at en Hex er vis og klog

I Læge-Konst og Cur,

Det har hun af den sorte Bog,

Det vantro Kreatur.

Thi Satan Kappen ved at sno,

Hvor Veiret føie vil,

At gjøgle for dem, paa ham tro,

Det er hans daglig' Spil.

Jeg negter ei, han jo Forstand

Paa Jordens Urter har,

Hvorved en Sygdom hjælpes kan,

Som synes tung og svar.

Lokalsamfunnets gode hjelpere omtales som farlige hekser i forkledning. Deres store synd ble forsøkt kamuflert ved gode intensjoner. For Petter Dass og andre norske prester som hadde sitt virke i bygdesamfunnene mot slutten av 1600-tallet, betydde kampen mot heksekunsten trusler og formaninger fra prekestolen. Truslene kom frem i svovelprekener og handlet om evig pine i helvete. Imidlertid førte det moralske korstoget mot bygdekulturen svært sjelden til verdslig straffeforfølgelse med ild og bål.

Den allmenne forestillingen under nytiden om at urfolket på Nordkalotten var gjennomsyret av all slags ondskapsfull magi og avgudsdyrkelse, har ikke gått upåaktet hen hos Alstahaug-presten, som levde i nær kontakt med samekulturen. Midt i Nordlands Trompet finner vi et avsnitt som dikterpresten har kalt Om Lapperne og Finderne. Av alle steder i Petter Dass' samlede verker er det her vi finner hans mest konsentrerte omtale av trolldom. Både norske og samiske trollkyndige ses på som hedenske folk som bør omvendes ved hjelp av kristen formaning. I forhold til andre egenskaper som Dass finner interessante ved samekulturen, får deres trolldomskyndighet svært stor plass.

Selv om Dass ikke personlig hadde vært nord for Helgeland, hadde han stiftet bekjentskap med både norske sørsamer og svenske fjellsamer mens han var huslærer i Vefsn og kapellan i Nesna. I disse områdene hadde flyttsamer markeder rundt jonsoktider. Her møttes nordmenn, norske samer og østsamer fra Sverige. Flere av samene søkte til kirkene i Rana om sommeren. Petter Dass skriver selv at han bygger på egne erfaringer – ja, han har faktisk med egne øyne sett at samene har omgang med djevelen. Allikevel tyder tekstsammenligninger på at Dass støtter seg til allerede foreliggende beretninger. Hans beskrivelse av samenes mange trolldomskunster har klare fellestrekk med skildringen i Peder Claussøn Friis' Norriges oc omliggende Øers sandfærdige Bescriffuelse (1632). Flere av Petter Dass' utsagn må nærmest karakteriseres som en rimet gjengivelse av Friis' synspunkter.

Dass fremhever samenes hedenskap, villfarelse og trolldomsdyktighet. Med “ryllen og tryllen og trolddoms forstand” kan samene forgjøre vær og vind. Hvis en motstridende vind holder ditt skip i arrest, kan du – ifølge Petter Dass – ta kontakt med en same for å få kjøpt en god bør. Det ordner samen med sin lønnlige kunnskap. Hele den samiske slekt er med hedensk tåke bedekt, heter det, og dikteren beklager at prestene verken når frem med ord eller med trusler. Trolldomsutøverne har sterke blodsbånd til hverandre. Samene er et folk som elsker sine forfedres vaner. Først når prestene lærer seg samisk, kan de ha et lite håp om å omvende samenes hang til trolldom, mener presten Petter Dass.

I sekundærlitteraturen er det ikke uvanlig å hevde at prestens omtale av samene preges av et ønske om å forstå deres kulturytringer. Denne tolkningen bærer preg av den romantiserende aura av folkelighet som går igjen i mye av det som er skrevet om Petter Dass. Hans nedlatende fremstilling av samene er først og fremst preget av frykt for deres kaoskrefter og av et lidenskapelig ønske om å utrydde deres mange trolldomskunster. Sognepresten fra Alstahaug har, i pakt med tidens lærde mentalitet, en sterkt fordømmende holdning overfor samene og deres naturreligion. Han gir sitt dikteriske bidrag til forestillingen om Satans herjinger blant nomadefolket i nord.

I sin iver etter å stikke hull på sine sognebarns djevelske overtro fremstår Petter Dass som en for sin tid typisk konservativ geistlig innenfor en religiøst ortodoks stat. Det var denne typen tenkning som gjorde at den hvite magien og de kloke menneskene ble gjort til suspekte heksekunster og farlige hekser. Petter Dass var en typisk embetsmann i en enevoldsstat; han formidler myndighetenes synspunkter. Han var selvsagt ingen ond mann. Derimot så han på seg selv som en spydspiss i kampen mot hedenskapen og ondskapen – alt til det beste for den kystbefolkningen han var kallet til å tjene. Ved å advare mot undergravende krefter viste han oppriktig omsorg for sine sognebarns frelse.

Verker

  • Aandelige Tids-Fordriv, eller Bibelske Viise-Bog, d.e. adskillige Bibelske Historier udi Riim forfattet, København 1711
  • D. Mort. Luthers lille Catechismus, forfatted i beqvemme Sange under føyelige Melodier, København 1715 (jubileumsutg. Katechismus Sange, ved H. Beyer, Bergen 1947)
  • Trende Bibelske Bøger Nemlig: Ruth, Esther, og Judiths Udi Riim forfattet, København 1723
  • Epistler og Evangelier Sangviis Forfattet udi beqvemme Melodier Componeret, Epistlerne af Hr. Steen Wirtmand, Medtiener til Alstahoug, Evangelierne af Hr. Peder Dass, Sogne-Præst der, Christiania 1722 (tekstkritisk utg. Alle Evangelia Sangviis forfattet under sine føjelige Toner, ved D. A. Seip, 1960)
  • Nordlands Beskrivelse, Som er Helgelands, Saltens, Lofodens, Westeraalens, Senniens og Tromsens Fogderier med dets Beliggende oc hvorudi enhvers Næring og Brug bestaar ..., Bergen, 1739 (faksimileutg. Oslo 1997, senere, sekundære utg. Bergen 1763, 1776 m.fl.; Nordlands Trompet, i Vers forfattet, København 1739; Beskrivelse over Nordlands Amt i Tronhiems Stift. Først udgivet under Titel Nordlands Trompet, utg. av A. C. Dass og H. M. Sommer, København 1763; Nordlands Trompet, tekstkritisk utg. ved D. A. Seip, 1927 (5. utg. 1982); amer. utg. The trumpet of Nordland by Petter Dass, overs. av T. Jorgenson, Northfield, Minn. 1954; islandsk utg. Norðurlandstrómpet Petter Dass, ved Kristján Eldjárn, Reykjavík 1977)
  • ill. utg.: Petter Dass's Nordlands Trompet, eller Beskrivelse over Nordlands Amt, utg. av A. E. Erichsen, ill. ved T. Holmboe, 1892 (nyere ill. utg.: Nordlands trompet, i gjendiktning ved H. Kristiansen, ill. av H. G. Sørensen, 1962; Lofodens beskrivelse fra Nordlands trompet, med grafiske blad av D. A. Rødsand, kalligrafi ved I. Magnus, Svolvær 1977; Nordlands Trompet, ill. av K. E. Harr, 1989; Nordlands Trompet, ill. av T. Holmboe; forord av N. M. Knutsen, 1994

    Samleutgaver (et utvalg)

  • Petter Dass's Samlede Skrifter, tekstkritisk utg. i 3 bd. ved A. E. Erichsen, 1874–77
  • Petter Dass, i utvalg ved J. Nyhamar, ill. av D. A. Rødsand, 1977
  • Samlede verker, red. av K. Heggelund og S. I. Apenes, 3 bd., 1980 (ny utg. 1997)
  • Nordlands Trompet, Viser og Rim, Evangeliesangene (ettbindsutg. av Seips tekstkritiske utg., men uten variantapparat), 1997

Kilder og litteratur

  • Erichsens og Seips tekstkritiske utg. av Petter Dass' verker (se ovenfor, avsnittet Verker)
  • J. S. Welhaven: “Digteren fra Alstadhoug, Peder Dass”, i Nordisk Universitets-Tidskrift 2:3, 1856, s. 110–140
  • H. Midbøe: Petter Dass, 1947 (faksimileutg. 1997)
  • S. I. Apenes: Rapport om Petter Dass – presten som diktet makt til folket, 1978
  • S. E. Forfang:, Petter Dass – prest og poet, Nesna(?) 1989
  • J. Fet: Lesande bønder. Litterær kultur i norske allmugesamfunn før 1840, 1995
  • K. Alnæs: Historien om Norge, bd. 2: Under fremmed styre, 1997
  • P. T. Andersen: “En kamp mellom guder. Intertekstuelt blikk på Petter Dass' vise Om Jephtæ Løfte”, i d.s.: Fra Petter Dass til Jan Kjærstad. Studier i diktekunst og komposisjon, 1997, s. 12–43
  • O. Bremnes: Jubel og sang. Petter Dass visebok, ill. av K. E. Harr, 1997
  • S. Nesset (red.): Herr Petter 350, Ravnetrykk nr. 13, Tromsø 1997
  • Ø. Angell Røtvold: Ættebok for Petter Peitersen Dass og hans hustru Margrethe Andersdatter, Sarpsborg 1997
  • J. Haarberg: “Filologien som utfordring til litteraturvitenskapen: Momenter til en lesning av Petter Dass' 'Herre Gud, ditt dyre navn og ære'”, i Norsk litteraturvitenskapelig tidsskrift nr. 1/1998, s. 79–92
  • S. E. Forfang (red.): “Som siges at Præsten paa Næsne har gjord”. Søkelys på Petter Dass' liv og verk, Høgskolen i Nesna (HiN) Skr. nr. 41, Nesna 1999
  • d.s. og I. R. Hansen (red.): Petter Dass – prest og dikter. Dikterprest, ibid. nr. 45, Nesna 2000
  • K. Hansen: “Alstahaug prestegård 1737. Har Petter Dass bodd i dagens gamle prestegårdsbygning?”, i Årbok for Helgeland 2000, s. 36–62
  • S. E. Forfang og I. R. Hansen (red.): Petter Dass og Norden, HiN Skr. nr. 48, Nesna 2002
  • N. Gilje og T. Rasmussen: Tankeliv i den lutherske stat, bd. 2 i Norsk idéhistorie, 2002
  • K. Hansen: “Maleriet av Petter Dass i Melhus kirke?”, i Årbok for Helgeland 2002, s. 82–108
  • J. Sejersted: “Petter Dass' ansikt og ideologi”, i P. A. Michelsen og M. Røskeland (red.): Forklaringer. Litterære tekster lest på nytt, Bergen 2002, s. 51–70
  • d.s.: “Petter Dass' “Dend Nordske Dale-Viise” og dens forelegg”, i Forfang og Hansen 2002 (se ovenfor), s. 17–44
  • R. Blix Hagen: “Norsk hekselære på verseføtter”, i Hekser. Fra forfølgelse til fortryllelse, 2003, s. 189–214
  • J. Haarberg: “Jeg fant dem der jeg minst ventet det. Petter Dass' Catechismus-Sange i Drammen”, i Bøygen nr. 1/2003, s. 22–28
  • S. E. Forfang og I. R. Hansen (red.): Petter Dass – omkring Nordlands trompet (med bidrag av bl.a. K. Hansen, Roald E. Kristiansen og H. Lauvstad), HiN Skr. nr. 60, Nesna 2004
  • E. Niemi: “Region, fortidsforestillinger, etnisitet”, i Fortidsforestillinger. Bruk og misbruk av nordnorsk historie, Speculum Boreale nr. 4, Tromsø 2004, s. 175–194
  • K. Hansen: Alstahaug kirke og kirkested – et historisk tilbakeblikk, Alstahaug 2005
  • K. Hasselberg: “En gren av slekten Dass/Dundas i Norge – og spørsmålet om slektens herkomst”, i NST, bd. 49, hf. 2, 2005, s. 146–171
  • J. Haarberg: “Petter Dass – og Idol”, i Norsklæreren nr. 5/2005, s. 5–11
  • J. L. Borgos: “Petter Dass og 1600-tallskrisa”, i Historie nr.1/2006, s. 18–25
  • K. Hansen: Petter Dass: Mennesket, makten og mytene, Sandnessjøen 2006
  • H. Lauvstad: Helicons Bierge og Helgelands schiær. Nordlands Trompets tekst, repertoar og retorikk, dr.avh. UiO, Acta humaniora nr. 255, 2006

    Nettsteder på Internett

  • Petter Dass-museet på Alstahaug (http://www.petterdass.no)
  • Herr Petter 350 år, utstilling fra UBTø (http://www.ub.uit.no/utstilling/petterdass)

Portretter m.m.

    Kunstneriske avbildninger

  • Utkast til monument over dikteren av Gustav Vigeland, 1902–06; Vigelandmuseet, Oslo
  • 1908 Petter Dass-støtten, minnestøtte med byste modellert av Georg Andreas Heggelund, 1908; Alstahaug prestegård
  • Petter Dass på djevelens rygg, tresnitt av Gustav Vigeland, 1915–17; Vigelandmuseet
  • Portrett (etter maleriet i Melhus kirke) på frimerke, 1947
  • Statue (bronse) av Kristofer Leirdal, 1961; på sørveggen av Bodø domkirke
  • Statue (helfigur) av Skule Waksvik, 1987; på torget i Sandnessjøen

Forfattere av denne artikkelen

Det er det gjort 7 endringer i denne artikkelens nettversjon.