Per Winge

Komponist, dirigent, pianist og organist. Foreldre: Børskommissær, konsul Axel Winge (1827–93) og Elisabeth Marie (“Betzy”) Lasson (1832–1918). Ugift. Dattersønn av Peder Carl Lasson (1798–1873); fillenevø (kusines sønn) av Halfdan Kjerulf (1815–68); fetter av Paul Winge (1857–1920), Per Lasson (1859–83), Oda Krohg (1860–1935) og Bokken Lasson (1871–1970).

Per Winge var aktiv i tiårene omkring 1900, og få har gjort seg gjeldende på så mange områder i norsk musikkliv som han. Han var kapellmester ved flere av våre teatre, en meget aktiv kordirigent og akkompagnatør, og han var i mange år lærer ved Musikkonservatoriet i Kristiania.

Winge vokste opp i Christiania i et musikalsk hjem; faren spilte cello og var en meget aktiv musikkamatør, moren var en kusine av Halfdan Kjerulf. Etter skolegang på Christiania katedralskole og examen artium 1875 begynte Winge å studere jus ved universitetet, men studietiden ble først og fremst tilbrakt som aktiv amatørmusiker i studentmiljøet. Han mottok klaverundervisning av Otto Winter-Hjelm og Edmund Neupert og studerte musikkteori hos Johan Svendsen. I begynnelsen av 1880-årene bestemte han seg for å satse på musikken og studerte i Leipzig 1883–84 og i Berlin 1884–86.

Winge debuterte 1886 i Kristiania med en konsert hvor flere av hans egne verker ble oppført. Hans første kapellmesterstilling var i Bergen, hvor han dirigerte Musikselskabet Harmoniens orkester 1886–88. Da Harmonien av økonomiske grunner måtte innstille sine konserter, flyttet Winge til Drammen, hvor han ble organist ved Bragernes kirke og musikklærer ved byens høyere skole. 1893–94 vikarierte han for Iver Holter som dirigent for Musikforeningen i Kristiania, og 1894–99 var han kapellmester ved Christiania Theater. Det var her han, som eneste norske kapellmester i historien, ble beskutt under en forestilling 1897. Årsaken var den britiske komponisten Frederick Delius' musikk til Gunnar Heibergs skuespill Folkeraadet. Delius hadde bl.a. brukt melodien til “Ja vi elsker” i en mollvariant. Dette vakte stor bestyrtelse, og en 25 år gammel maler, Albert Tønnesen, kjøpte seg en revolver, ladde den med løst krutt og fyrte av tre eller fire skudd mot Winge. Deretter kastet han revolveren mot kapellmesteren. Tønnesen fikk 200 kroner i bot for sin opptreden, men valgte å sone den med fengselsopphold.

Da kapellmesterstillingen ved det nye Nationaltheatret skulle besettes, ble Johan Halvorsen foretrukket. Winge flyttet til Centralteatret, hvor han var kapellmester 1899–1902, men han kom tilbake til Nationaltheatret i stillingen som sekretær 1902–07. Fra 1895 til 1920 var Winge lærer ved Musikkonservatoriet i Kristiania, og han underviste i sang ved flere av byens høyere skoler frem til 1931. Han var dirigent for flere kor, bl.a. Den norske Studentersangforening (1916–19) og Kvinnelige studenters sangforening (1912–28), og han var organist i Grønland kirke 1908–27.

Winge har en betydelig produksjon som komponist. Hans musikk til Barbra Rings eventyrkomedie Kongens hjerte (1910) har vært mye spilt. Av annen scenemusikk kan nevnes musikken til Hans Wiers-Jenssens Nr. 333 (etter Picard og Radet), Kong Ødipus av Sofokles og Ludvig Müllers Den nye Lensmanden. Hans musikk til Holger Drachmanns Tusind og en Nat og Vilhelm Krags Livet en Leg er fortsatt (2004) uoppført.

Betydeligst er Winge som romansekomponist. Hans ca. 60 romanser inntar en viktig plass i vår sangproduksjon, og sammen med Christian Sinding og Eyvind Alnæs står han som vår ledende komponist på dette felt i tiden rundt 1900. Han komponerte også en rekke sanger for mannskor og for damekor. Av hans øvrige produksjon kan nevnes en klavertrio, en sonatine for fiolin og piano, fire duetter for to fioliner og piano, Norsk klaverskole for børn og en rekke klaverstykker.

Winge beundret Wagner som komponist, men hans egen musikalske stil er verken berørt av Wagners musikk eller av de nye trekk (impresjonismen og ekspresjonismen) som gjorde seg gjeldende i musikklivet omkring 1900. Stilistisk sett er hans komposisjoner fast forankret i 1800-tallets stil. Romantikkens siste fase kan spores i enkelte raske modulasjoner og av og til parallellføring av akkorder. På sine egne premisser har han skapt fine verker som er en viktig del av vår musikalske arv. Mest kjent er hans sanger for barn. Sangene Kjære lille gutten min og Jeg synger for min lille venn han vært flittig brukt i norske hjem.

Per Winge ble tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull 1920, og han var innehaver av Oscar 2s fortjenstmedalje Litteris et artibus.

Verker

    Komposisjoner (et utvalg)

  • Trio F-dur for piano, fiolin og cello, op. 3, 1884
  • Norsk klaverskole for børn, 1912
  • Sonatine G-dur for fiolin og piano, 1920
  • 4 duettini pour 2 violons et piano, 1905

Kilder og litteratur

  • Stud. 1875, 1900, 1925
  • HEH, flere utg. 1912–34
  • D. Monrad Johansen i Norsk Musikerblad nr. 8/1918, Tonekunst 1933, s. 148, ibid. 1935, s. 149
  • Rosenkrantz Johnsen i Tonekunst 1928, s. 98
  • K. Lange: biografi i CMH, bd. 6, 1980
  • Ø. Gaukstad: biografi i NBL1, bd. 19, 1983
  • I. Holmås: Per Winges sanger belyst ved fem sentrale verker, h.oppg. UiO, 1990
  • N. Grinde: Norsk musikkhistorie, 4. utg., 1993, s. 190–191
  • NMH, bd. 3, 1999, s. 332–336

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.