Per Ung

Billedhugger. Foreldre: Murmester Per Ohlsen (1907–85) og Randi Tangen (1905–89). Gift 1) 15.6.1953 i Conway, Wales med Valerie Lyndall Dick (29.5.1932–), datter av konsulent Thomas Pattinson Dick (1903–77) og Joyce Frances Booth (1908–90), ekteskapet oppløst 1987; 2) 31.12.1987 i Oslo med billedhugger Elena Engelsen-Wisse f. Engelsen (6.9.1952–), datter av treskjærer Henning Engelsen (1918–) og Ingrid Gullerud (1920–). Navneendring til Ung etter oldefaren ca. 1950.

Per Ung ble tidlig knyttet til en gruppe kunstnere som tok avstand fra modernismen og dyrket gammelmesterlige forbilder. Han anså modernismen som ubrukelig til å uttrykke det han ønsket, nemlig å gi de menneskelige følelser form. Dette standpunkt førte til at Ung ble uglesett i det etablerte og toneangivende kunstmiljøet.

Ung tilhørte en av de siste generasjoner som fikk sin billedhuggerutdannelse under den innflytelsesrike Per Palle Storm på Statens kunstakademi i Oslo. Her mottok han en grundig innføring i den figurative skulpturtradisjonen. Men Ung unngikk ikke helt modernismen da han 1960 ble elev av Anthony Caro ved St. Martin's School of Art i London.

Caro fikk ingen betydning for Ungs utvikling, men påvirkning fra andre samtidige billedhuggere som Marino Marini er tydelig i hans tidligste arbeider. Ungs portrettbyste Claude fra 1955 bærer påfallende likhet med Marinis portrett av Igor Stravinskij. Ungs første store offentlige oppdrag, Johanne Dybwad-monumentet ved Nationaltheatret i Oslo, er det eneste av hans større arbeider som avslører en innflytelse fra samtidig skulptur. Portrettstatuen har den karakteristiske forenklingen av formen som hadde vært dominerende i den figurative skulpturen siden begynnelsen av 1900-tallet.

Det store sementrelieffet Diende mor til Blakstad sykehus i Asker har fortsatt noe av den rått tilhugne forenkling i formen, men motivmessig var Ung her på vei mot en mer romantisk betoning enn tidligere. Det patosfylte slo ut i full blomst i Korsfestet, som gjengir kunstneren som martyr. Skulpturen bekreftet for alvor at Ung ønsket å følge den figurative linjen etter Per Palle Storm og en annen betydelig inspirator, Joseph Grimeland.

Rundt midten av 1970-årene skapte Ung en serie interessante skulpturer, der han kombinerte sin figurative form med stiliserte og konstruktive elementer. Det første av disse, fonteneanlegget Kvinne og måker, viser en stående, lett drømmende kvinne omgitt av tre flygende måker festet på stålrør. Skulpturen gir et romantisk, men samtidig noe surrealistisk inntrykk gjennom sin bortgjemte og upassende plassering i en skolegård.

Ung fortsatte sin eksperimentering med svevende figurer gjennom Svømmepiken (Nereide), utført i tre forskjellige utgaver. I Ankerskogen svømmehall i Hamar henger hun fra taket, utenfor Sentralsykehuset i Harstad svever kvinnefiguren på stilisert tang og tare, og ved Horten svømmehall er hun montert ute mellom metallstenger. Med disse figurene opphever kunstneren tyngdekraften, som ellers begrenser en skulptørs virkefelt.

Rundt 1980 inntraff det en dreining i Ungs kunst mot flere mytologiske motiver og en friere, mer personlig modellering. Allmennmenneskelige følelser og særlig forholdet mellom mann og kvinne ble mer fremtredende motiver. Eros og Psyke ved Veterinærhøgskolen i Oslo er en kjærlighetens balansekunst omkring en forsiktig barokk spiralkomposisjon. At Ungs kunst likevel ikke er helt fri for modernistiske elementer, er Verdens Gang et bevis på. En svevende manns- og kvinnefigur er innskrevet i to sammenfiltrede stålsirkler og danner således en sterkt geometrisk og nonfigurativ komposisjon, der figurene bokstavelig talt er underlagt verdens gang. Atskillig mer jordnær og realistisk på grensen til hyperrealisme er Ved kafébordet på Aker Brygge, et portrett av kunstneren og hans kone.

Størstedelen av Ungs verk er viet den tidløse streben etter å formidle følelser gjennom form, enten det er glede, sorg, kjærlighet eller erotikk. Kunstneren utmerker seg særlig med sine kjærlighetsgrupper og erotiske enkeltfigurer, som f.eks. Omfavnelsen og Venus. Disse formidler en erotisk lidenskap som er ytterst realistisk og helt i tråd med det som var Ungs mål som kunstner, nemlig å gjengi mennesker i maksimal indre spenning.

Ung utførte en rekke offentlige portrettstatuer og monumenter, de fleste etter private oppdrag. Blant hans beste portrettstatuer er Sonja Henie ved Frogner Stadion og Fridtjof Nansen ved Framhuset på Bygdøy. Henies ynde og idrettsglede og Nansens ukuelige viljestyrke har i disse arbeidene fått en vellykket skulptural form.

Per Ung ble utnevnt til ridder 1. klasse av St. Olavs Orden i 2007.

Verker

Et utvalg

  • Claude (byste, gips), 1955, p.e.
  • Johanne Dybwad (statue, bronse), 1961, utenfor Nationaltheatret, Oslo
  • Diende mor (relieff, sement), 1968, Blakstad sykehus, Asker
  • Korsfestet (krusifiks, bronse), 1970, Tasta kirke, Stavanger
  • Kvinne og måker (fonteneanlegg, bronse), 1974, Etterstad videregående skole, Oslo
  • Svømmepiken (Nereide) (statue, bronse), 1976, Ankerskogen svømmehall, Hamar, Harstad Sentralsykehus, Horten svømmehall
  • Omfavnelse (statue, bronse), 1979, Høgskolesenteret i Rogaland, Stavanger, deponert i Oslo Konserthus
  • Eros og Psyke (bronse), 1982, Veterinærhøgskolen, Oslo
  • Sonja Henie (statue, bronse), 1985, Frogner Stadion, Oslo
  • Venus (bronse), 1990, p.e
  • Fridtjof Nansen (portrettstatue, bronse), 1993, Framhuset, Bygdøy, Oslo og Vardø
  • Verdens Gang (gruppe, bronse og børstet stål), 1994, VG-Huset, Oslo
  • Ved kafébordet (“Bare bli sittende ...”) (gruppe, bronse), 1996, Aker Brygge, Oslo
  • Fiskerkone (bronse, helfigur), 1999, Svolvær
  • Otto Sverdrup (bronse, helfigur), 1999, Sandvika, Bærum
  • Johan Halvorsen (bronse, helfigur), 2002, Nationaltheatret, Oslo
  • Fru Fortuna (bronse), 2005, Europarådets plass, Oslo

Kilder og litteratur

  • F. Røed: “Samtale med tre billedhoggere, Skule Waksvik, Per Ung, Arne Vinje Gunnerud”, i Kunsten i dag nr. 4/1965, s. 20–41
  • H. Flor: Norges Kunsthistorie, bd. 7, 1983, s. 301–303
  • H.-J. Brun: Norske Billedhuggere i dag, 1983, s. 19 og 160
  • E. Mørstad: biografi i NKL, bd. 4, 1986
  • H. Koefoed: Eros i norsk kunst 1880–1980-årene, 1986, s.163f.
  • A. Møller: Per Ung. Arvid Møller i samtale med Per Ung, 1991
  • A. Bringaker (red.): Skulptur i Norge, 1997, s. 318–319
  • J. Kokkin: “Kitsch-skulptøren”, i Dagens Næringsliv 6.1.2001
  • L. Sandberg: “Kraftfull kroppskunst”, i Aftenp. 27.5.2004
  • B. Li: Per Ung, 2004

Portretter m.m.

  • Selvportrett (byste, bronse), 1965; gjengitt i Li 2004 (se ovenfor, avsnittet Kilder), s. 47
  • Selvportrett (byste, gips), 1980; gjengitt sst., forsiden

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 2 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.