Per Kviberg var overlærer ved Lilleborg skole i Oslo 1920–51. Han var en dyktig administrator og en elsket lærer. Som pedagog og skolepolitiker var han på en rekke områder forut for sin tid. I sine mange år som kommunepolitiker kom han til å representere tre ulike partier i bystyret.
Som fireåring flyttet Per Kviberg med foreldrene til Kristiania. Faren var uten arbeid, og det ble en vanskelig tid. Da Kviberg mange år senere ble spurt om hva som hadde betydd mest for hans utvikling, svarte han: “At jeg i min barndom har gjennemlevet den sociale nød.” Det må likevel ha vært en ressurssterk familie. To av hans eldre søstre ble lærere, og selv ble han uteksaminert fra Holmestrand seminar 1902.
I årene som fulgte, arbeidet Kviberg ved forskjellige skoler i Kristiania. Selv sa han at han hadde vært “ved alle skolene langs Akerselva”. Han hadde retorikk som et av sine spesialfag og gjorde seg tidlig bemerket som en dyktig taler og skribent. 1911 ble han bestyrer for Den socialdemokratiske Aftenskole, der han hadde vært lærer fra skolen ble opprettet 1909. Han var den drivende kraft i skolens virksomhet helt frem til 1921.
1908 meldte Kviberg seg inn i Kristiania Arbeiderparti, og året etter ble han valgt inn i bystyret. Der representerte han Arbeiderpartiet frem til splittelsen 1921, Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti til samlingen 1927 og igjen Arbeiderpartiet til 1934. De 10 første årene i bystyret var han medlem av formannskapet. 1924–27 var han formann i Oslo Socialdemokratiske Arbeiderparti og 1927–29 medlem av styret i Oslo Arbeiderparti. Han var stifter av Socialdemokratisk Lærerlag og dets formann 1922–28. Under krigen var Lilleborg skole rekvirert av tyskerne som kaserne, hvilket ikke hindret Kvibergs sønn Kjell sammen med Hans Luihn å trykke illegale aviser på loftet. Per Kviberg sluttet seg til kommunistenes motstandskamp; han ble arrestert og satt de siste månedene av krigen på Grini. 1945–51 representerte han Norges Kommunistiske Parti i bystyret.
For Kviberg som for andre av Arbeiderpartiets tidlige skolepolitikere stod folkeskolen, arbeiderklassens skole, i sentrum. Å styrke folkeskolen var en måte å minske klasseskillene på. I brosjyren Folkeskolen i Kristiania (1913) tok han opp viktige punkter i partiets skolepolitikk. “Alle barn fra fattig og rik maa samles i en eneste barneskole, hvor deres forskjellige evner og anlæg kan faa utfolde sig,” skrev Kviberg. Alt skolemateriell burde være gratis, slik at ingen barn skulle lide under “det saarende og uretfærdige fattigstempel”.
1920 ble Kviberg overlærer ved Lilleborg skole, der han hadde sitt virke i mer enn 30 år. Som en av de første pedagoger her i landet introduserte han arbeidsskoleprinsippet i undervisningen og oppmuntret elevene til egenaktivitet og selvstendig tenkning. Han la sterk vekt på å skape et tillitsforhold mellom lærere og elever, skolen og hjemmene. Under Kvibergs ledelse ble Lilleborg skole noe av en mønsterskole for byen.
Kviberg var i alle år opptatt av kunst- og kulturformidling. Han var en foregangsmann når det gjaldt bruk av film i undervisningen. 1920–27 ledet han et kommunalt prøveprosjekt og ble 1928 formann i den nyopprettede skolefilmkomiteen. Han var bl.a. formann i Oslo Kunstforening, medlem av Styret for norsk grafisk kunst og satt i styret for Institutt for sammenlignende kulturforskning. For sitt arbeid for filmen i opplysningens tjeneste ble han utnevnt til æresmedlem i Svenska kulturfilmens vänner.