Per Kofstad var forsker ved Sentralinstitutt for industriell forskning (SI) 1954–74 og professor i kjemi ved Universitetet i Oslo (UiO) fra 1975. Han arbeidet med defekter og transportegenskaper i materialer ved høy temperatur. Han var en dyktig formidler og anerkjent forfatter av lærebøker innen uorganisk kjemi, defektkjemi og høytemperaturkorrosjon.
Kofstad vokste opp i Bergen og Oslo. Som gymnasiast fikk han 1947 tilbud om stipend for å ta universitetsutdannelse i USA. Dette krevde at han ble ferdig med over et års pensum på gymnaset på bare noen få vårmåneder. Han klarte det og tok B.A.-graden ved Pomona College i California 1950 og deretter en Ph.D.-grad i kjernekjemi ved University of California 1953, 24 år gammel.
1954 ble Kofstad forsker ved SI, der han ledet studier av høytemperaturkorrosjon på metaller og superlegeringer for gassturbiner og jetmotorer. Den tyske fageksperten Karl Hauffe var hyppig gjest og læremester ved SI i denne tiden. Snart var Kofstad selv en internasjonal kapasitet på området, og han tok doktorgraden ved UiO 1964 og publiserte en internasjonal lærebok i høytemperaturoksidasjon av metaller 1967, samtidig som han ble forskningssjef ved SI. 1972 utgav han Nonstoichiometry, Diffusion, and Electrical Conductivity in Binary Metal Oxides, der han behandler teori for defektkjemi og transportprosesser og gir en oversikt over eksisterende data for alle binære oksider – et enormt arbeid samlet mellom to permer for første og trolig siste gang i historien. Det at Kofstad under dette arbeidet også var forskningssjef, understreker hans arbeidskapasitet og disiplin. 1975 ble han professor i kjemi ved UiO. Her markerte han seg særlig i undervisningen i uorganisk kjemi, og skrev tidlig en norsk lærebok som i revidert form har vært i bruk ved UiO og andre norske og skandinaviske universiteter i over 20 år.
Kofstad hadde verv som instituttbestyrer og prodekanus ved UiO. Han etablerte og ledet en egen forskningsgruppe der hovedvekten har vært lagt på studier av defektkjemi, og der anvendelser innen fastoksid brenselceller og høytemperaturkorrosjon har stått sentralt. Han arbeidet tidlig for at Norge skulle bygge opp materialvitenskapelig forskning og ta i bruk nye avanserte keramiske materialer, og han var derfor med på å opprette universitetets Senter for Materialforskning i Forskningsparken i Oslo 1990.
Kofstad utgav 1988 en ny internasjonal lærebok i høytemperaturkorrosjon av metaller og arbeidet ved sin død med en ny utgave av læreboken i defektkjemi. Det er utgitt flere fagbøker (artikkelsamlinger) internasjonalt tilegnet ham både før og etter hans død, og det ble arrangert et internasjonalt symposium til hans minne 1999. Han døde av kreft 1997.
Kofstad ble æresdoktor ved Pomona College 1965, fikk H. H. Uhlig Award 1985 og U. R. Evans Award 1987 for sine arbeider innen høytemperaturkorrosjon.
Som forsker og veileder drev Kofstad seg selv hardt og inspirerte sine medarbeidere og studenter med sitt forbilde, sin nysgjerrighet og ved sin tillit til deres resultater og dømmekraft. Han hadde en verdighet og “gentlemanship” som gjorde at han ikke trengte å sette seg i respekt for å nyte respekt. Han hadde dog ikke alltid tålmodighet med universitetets og forsknings-Norges byråkrati, og hans bakgrunn fra USA og fra anvendt forskning i et industrielt forskningsinstitutt førte nok til at han i blant kunne oppfattes som kontroversiell.