Per Hansson ble en av den nye dokumentarlitteraturens pionerer i Norge i 1960-årene. Hans bøker, de fleste med bakgrunn i norsk okkupasjonshistorie, ble alle bestselgere og nådde opplag på opp mot 50 000 eksemplarer.
Etter examen artium i hjembyen Kragerø begynte Hansson som journalist i distriktets lokalavis, Vestmar. Lokalaviser skulle bli hans arbeidsplass og viktigste forum i flere år, på så forskjellige steder som Svolvær, Sandefjord og Kristiansund. 1949 ble han redaktør i venstreavisen Sør-Trøndelag på Orkanger og fem år senere redaktør for Akershus Folkeblad på Lillestrøm. Dette var aviser med små ressurser og få arbeidende journalister; redaktøren måtte selv gjøre hovedarbeidet. Avisene han overtok, fikk straks et mer markert, meningsfylt innhold og personlig preg. Redaktørens artikler og ledere var både engasjerende og kontroversielle. Hansson hadde også en stor sans for “human touch”. Politisk var han forankret i den sosialradikale fløyen i Venstre. Han maktet å gjøre redaksjonskontorene også til et muntlig diskusjonsforum for dem som hadde noe på hjertet om småbysamfunnets problemer og skjevheter.
Det konkrete målet for hans journalistiske ambisjoner var Dagbladet, hvor han ble fast ansatt 1958. Dagbladet og Per Hansson tiltrakk og utfylte hverandre, særlig fordi journalisten hadde et rikt register å spille på, fra den mer svart-hvite kampanjejournalistikken til avispetiten med poeng. Dette var egenskaper som også kom klart til uttrykk i hans bøker.
Mange hadde inntrykk av at Per Hansson levde med en sterk skyldfølelse fordi han selv hadde sluppet billig fra krigen. Som han selv sa, han måtte bare skrive boken – og tok de enn vårt liv (1963), som ble hans første og kanskje beste i hans spesielle sjanger. Det var sagaen om Morset-familien i Selbu i Trøndelag, som i særlig grad ble utsatt for krigens redsler, men som reiste seg mot tyranniet, som ikke lot seg kue, men som også måtte betale det det kostet.
Per Hansson ble av noen beskyldt for heltedyrking og krigsglorifisering. Selv om det fantes mange navnløse helter og mennesker i hans forfatterskap, var det nok enkeltmenneskets skjebne, valg og ansvar som opptok han. Objektene kunne skifte – fra historien om sørlendingen Gunvald Tomstad (Det største spillet), som gjennom et farlig dobbeltspill tjente motstandskampens sak, til Hvem var Henry Rinnan?, om taperen som tok hevn ved tortur.
Mange hevdet etter krigen at Norge hadde vendt krigsseilerne i handelsflåten ryggen. De livsvarig invalidiserte hadde fått en helt utilstrekkelig og utilfredsstillende pensjonering. Som journalist gjorde Hansson dette forholdet til en av sine fremste kampsaker i Dagbladet. Kampen for krigsseilerne ble hans krig i fredens tid. Hans tredje bok, Hver tiende mann måtte dø, kom da også til å handle om denne gruppen av tunge menneskeskjebner.
Boken var resultatet av bl.a. et halvt hundre intervjuer, skrevet sammen til en beretning om et fiktivt skip og et fiktivt mannskap, M/S Anna, i konvoi fra USA til Storbritannia lastet med ammunisjon og nitroglyserin. Konvoien blir angrepet av tyske ubåter, og det ene skipet etter det andre forsvinner i dypet. Den knugende angsten, den nerveslitende håpløsheten og trettheten er skildret med innlevelse. Per Hansson viste gode evner til å gjenskape krigens atmosfære, dynamikk og tragedie uten altfor mye patos og sentimentalitet. Det var ikke lett å få smeltet sammen en lang rekke menneskeskjebner til et mannskap på et skip; det litterært episke var ikke Per Hanssons styrke. “Men dette var en bok min bror Nordahl ville likt,” pleide Hanssons forlegger, Harald Grieg, å si.
Hanssons mangeårige aviskampanje for krigsseilerne, og ikke minst boken Hver tiende mann måtte dø, gjorde at saken ble satt på politikernes dagsorden. Det er hevet over tvil at da den nye pensjonsloven for krigsseilerne kom 1967, kan mye av æren tilskrives Per Hansson. Han ble hedret med Hirschfeld-prisen (1968), Krigsinvalideforbundets statuett og Krigsseilerforbundets plakett. Han fikk også en gate oppkalt etter seg i krigsseilernes boligområde Konvoibyen i Risør.
Hanssons bøker om Mamma Karasjok, samekvinnen som hjalp jugoslaviske krigsfanger, og hans skildring i Oktober 1941 av den tyske massakren av byen Kragujevac, gjorde ham til en av de mest leste nyere norske forfattere i Jugoslavia, og han ble utnevnt til kommandør med stjerne av den jugoslaviske Flaggorden.
Per Hanssons bøker ble oversatt til en lang rekke språk. Hans grundige journalistiske opplæring hadde innprentet ham hvor viktig forarbeid i enhver forstand måtte være for dokumentarlitteraturen, samtidig som det gjaldt å finne fortellingene som kunne fenge. Han kom i den grad til å leve seg inn i dem, sammen med menneskets angst og lidelser, at han selv ble delvis utslitt og invalidisert for kortere perioder.
Hansson sluttet for godt i Dagbladet 1972, etter flere lengre permisjonsperioder. Han kunne leve av sitt forfatterskap, og han hadde opplegget ferdig for nye bøker da han døde av kreft, knapt 60 år gammel. Den siste menneskelige håndsrekning fra hans forfatterskap var boken Den siste veien (1978), om den 22-årige studenten Ola Smedsgaards kreftsykdom og død. Her utleverte han samtidig mye av sitt eget liv.