Per Egil Hegge

Journalist. Foreldre: Lærer Ole Hegge (1904–96) og lærer Mary Braa (1908–). Gift 22.6.1963 med småbarnspedagog Birgit Wedege (3.8.1938–), datter av snekker Carl Johan Wedege (1906–94) og bankfullmektig Elinor Madsen (1914–2000).

Per Egil Hegge har vært en av de mest markante medarbeidere i Aftenposten siden begynnelsen av 1960-årene. Han har vært utenrikskorrespondent, redaktør av A-magasinet, kulturredaktør, kommentator og frittgående redaktør. Han har lagt seg ut med vel ansette leger, historikere og siviløkonomer, og han har kjempet mot marxist-leninister som har glemt sin revolusjonære fortid.

Etter læretid i NTB kom Hegge 1962 til Aftenposten, hvor han raskt gjorde seg bemerket. Året etter ble han korrespondent i London, 23 år gammel. Han var ung av alder og liten av vekst, men gled naturlig inn i det eksklusive korrespondentmiljøet. Etter et par år i utenriksredaksjonen hjemme gikk turen 1969 til Moskva som korrespondent.

Aleksandr Solsjenitsyn var favoritt til Nobelprisen i litteratur 1970, og Hegge holdt seg orientert gjennom hjemlige kontakter. Han kunne over telefon fortelle Solsjenitsyn om tildelingen 10 minutter etter at det ble gjort kjent i Stockholm. Prisvinneren var litt tvilende, men bekreftelsen kom ikke så lenge etter, og Hegge fikk hans første uttalelse. Kontakten førte til nærmere samarbeid, og bl.a. gikk mye av korrespondansen mellom Solsjenitsyn og Svenska Akademien gjennom Hegge. Nært samarbeid også med andre opposisjonelle førte til at Hegge ble utvist fra Sovjetunionen 1971. Solsjenitsyn ble utvist tre år senere, og Norge var et land han kunne tenke seg å slå seg ned i. Da han kom til Norge, reiste Per Egil Hegge sammen med ham til aktuelle steder, bl.a. Sigrid Undsets Bjerkebæk. Den opposisjonelle forfatteren likte Norge, men følte seg tryggere i USA, hvor han ble i 20 år før han vendte tilbake til et annerledes Russland.

Per Egil Hegge kom også til USA. 1977–81 var han Aftenpostens korrespondent i Washington D.C. Etter å ha vært redaksjonssekretær i hovedavisen og senere redaktør i A-magasinet, vendte han 1988 igjen tilbake til stillingen i Washington. En av årsakene var hans innbitte kamp mot store deler av Norges medisinske elitemiljø, som han beskyldte for en sjokkerende uvitenhet når det gjaldt sykdommen hypothyreose. I USA var sykdommen, som hadde rammet Hegges kone, vel kjent og inkludert i medisinsk utdannelse. Han sanket mer utfyllende opplysninger og skrev detaljert om hvordan sykdommen virket og om det han oppfattet som enkelte legers arrogante avvisning av rammede kvinner. Gradvis vant han frem, og han ble invitert til sykehus og universiteter som foredragsholder eller paneldebattant, og Den norske lægeforening arrangerte opplysningsseminarer.

Kampen mot legeekspertisen er en liten del av Hegges journalistiske interesser. Han liker å være i skuddlinjen og har gjennom sitt lange yrkesliv tatt opp en serie samfunnsproblemer som har ført til hissige, men også ofte opplysende debatter. Han kunne virke frydefull enkelte ganger når han gikk til angrep på marxist-leninistiske forfattere, som etter hans mening hadde fått en altfor dominerende posisjon i Gyldendal. Hans spydigheter i forbindelse med deres hukommelsestap når det gjelder fortidens hyllest til Maos politiske ideer, var giftige, men pakket inn i velformede vendinger. Med årene ble det noe av hans stil i debatter, ikke alltid like vellykket. Hans kunnskapsnivå og allsidige interesser imponerer, men enkelte synes han blander seg borti for mye. Men de fleste synes at han skriver glitrende, særlig når han møter like velskrivende debattanter som ham selv. Da kan hans spissformuleringer, harde og ironiske, virke drepende. Ingen er i tvil om hva han mener, han er uredd, og åpenhet har alltid preget ham.

Hegge er tildelt Narvesenprisen, pressens høyeste utmerkelse, og Riksmålsbevegelsens gullpenn. I årene 1985–88 var han formann i P.E.N.-klubbens norske avdeling.

Verker

    Et utvalg

  • Mellommann i Moskva, 1971
  • Nyheter fra Moskva, 1972
  • USA – høyre om?, 1981
  • USAs utenrikspolikk. Makt og moral, 1983
  • Mord. Et politisk våpen, 1983
  • Otto Sverdrup. Aldri rådløs, 1996
  • Og så må du ikke stille spørsmål, 2000

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 0 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.