Peder Søiland

Søiland ble født i Nærbø på Jæren i en stor familie med sterke kooperative tradisjoner. Faren, som var ansatt i telegrafverket, flyttet i 1926 med familien til Stavanger og tre år senere til Oslo, til en stilling ved Lambertseter kringkaster. Det aktive politiske miljøet på Lambertseter kom til å få stor betydning for den unge Peders videre utvikling. Han ble med i Arbeidernes Ungdomsfylking (AUF), først som medlem av arbeiderungdomslaget på Østre Nordstrand. Senere fikk han mange tillitsverv sentralt. I perioden 1934–1939 var han formann i Akers krets av AUF, og i årene 1937–1946 satt han i AUFs sentralstyre.

I en tid med stor arbeidsløshet var Peder Søiland heldig. Han ble ansatt ved Televerkets anleggskontor og var med på å montere radiomaster rundt om i landet. Sin første kontorjobb fikk han i 1931 ved Hoffs felleskontor for grossister og fabrikker, der han var frem til 1936. Kveldene brukte han til mer skolegang. Våren 1938 ble han ansatt som assistent i NKLs bokholderi. Det ble innledningen på en lang karriere i kooperasjonen.

Like etter angrepet på Norge under andre verdenskrig i 1940 meldte Søiland seg til tjeneste og deltok aktivt i kampene inntil kapitulasjonen. Sist i mai 1940 var han tilbake på NKLs hovedkontor i Oslo. Der tok han initiativet til den illegale avisen London-nytt, og etter hvert ble hovedkontoret et sentralt sted for produksjon og distribusjon av avisen. I februar 1943 ble Søiland arrestert og havnet på Grini. Derfra ble han sendt til den tyske konsentrasjonsleiren Sachsenhausen.

Søiland kom tilbake til Norge i slutten av mai 1945 og begynte umiddelbart i NKL, nå i organisasjonsavdelingen. Der var det god bruk for hans arbeidskraft de første travle etterkrigsårene. Han startet og redigerte bladet Forbrukeren, reiste land og strand rundt, agiterte, organiserte og etablerte nye samvirkelag. I 1948 ble han valgt sekretær i NKLs styre og sjef for organisasjonsavdelingen.

Hans forsøk på å omorganisere og effektivisere organisasjonen ble ikke like godt mottatt på alle hold. Søiland ønsket blant annet planmessig samspill mellom kooperasjonens ulike virksomheter. For å muliggjøre utbygging og vekst ville han ha et sentralisert fagstyre i ledelsen som kunne samordne utnyttelsen av kooperasjonens ressurser. Han ønsket også å satse sterkere på opplysnings- og organisasjonsarbeid.

I kampens hete oppstod det motsetninger som kunne vanskeliggjøre samarbeidet i styret, og på kongressen i 1958 trakk Søiland seg og ble isteden direktør for forsikringsselskapet Samvirke. Det skulle likevel bare gå et par år før han var tilbake i NKL. På kongressen i 1960 ble han valgt til styreformann med overveldende flertall. Han satt i dette vervet til han gikk av for aldersgrensen i 1980.

Gjennom årene hadde Søiland en lang rekke tillitsverv, også utenfor Norges grenser. En betydelig innsats gjorde han i Den Internasjonale Kooperative Allianse (ICA), der han fra 1975 var visepresident. Særlig var han opptatt av forholdene i afrikanske land. Som pensjonist arbeidet han aktivt med utviklingshjelp, blant annet som president i hjelpeorganisasjonen Care.

Søiland har vært beskrevet som en mann med enorm arbeidskapasitet, impulsiv og krevende, men også snill og sjenerøs. Under sin formannsperiode var han med på å gjøre NKL til en moderne bedrift og startet omstruktureringen fra mange små lag til færre og større lag. I denne vanskelige prosessen kom hans talegaver og vinnende vesen til god nytte. Han var heller ikke redd for å ta upopulære beslutninger, som da hans dobbeltstemme i bedriftsforsamlingen i Viking Dekk ble avgjørende for å få igjennom nedleggelsen.

I løpet av hans år i NKL fikk forbrukerkooperasjonen i Norge en kraftig vekst. Mye av denne skyldtes Søilands utrettelige engasjement og evne til å inspirere sine medarbeidere.

I 1980 ble Peder Søiland utnevnt til ridder 1. klasse av St. Olavs Orden.

• Coop
• ICA

• Bjørnsen, Bjørn: Vår historie, 1998
• Jensen, Lill-Ann: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2)
• Aakvaag, Gunnar C.: Forbrukersamvirket og medlemmene 1970–2004. Mellom sosialdemokratisk modernisering og nyliberal individualisering, 2004