Peder Rosenkilde

Kjøpmann og politiker. Foreldre: Kjøpmann Børre (el. Børge) Henriksen Rosenkilde (1734–1820) og Anna Wilhelmina Nyrop (1755–1827). Gift 18.8.1796 med Charlotte Sophie Winsnæs (23.3.1773–3.3.1848), datter av regimentskvartermester Hans Mogensen Winsnæs (1739–1813) og Elisabeth Sophie Larsdatter Stranger (1738–1804). Svoger til Jens Kraft (1784–1853); svigerfar til Søren Daniel Schiøtz (1796–1863); morfar til Ole Rømer Sandberg (1831–99).

Peder Rosenkilde tilhørte Stavangers rike handelsborgerskap og representerte byen ved Riksforsamlingen på Eidsvoll, der han ble en begeistret tilhenger av selvstendighetslinjen.

Gjennom dyktighet og giftermål hadde faren Børre Rosenkilde slått seg opp til å bli en av Stavangers største kjøpmenn, og både gamle Børre og sønnen Peder prøvde å konkurrere med Kielland-familien om førerskapet i byens økonomiske og politiske elite. Peder ble utdannet innen handelen i Hamburg, fikk borgerskap som kjøpmann i hjembyen 1797 og overtok farens forretning 1805. Han var også overvraker og kaptein i byens borgervæpning, og i krigsårene etter 1807 drev han kaperfart. Fra 1810 bestyrte han kornforsyningen i Stavanger, og da han oppførte sin nye bolig i Nedre Strandgate 1812, var branntaksten svimlende 42 600 riksdaler. Rosenkilde-huset var den største privatboligen i Stavanger. Det staselige Louis-seize-huset innerst i Vågen eies nå av Stavanger håndverks- og industriforening.

Et høydepunkt for den rike handelsmannen var det likevel å bli valgt til Riksforsamlingen 1814, trass i aktiv motstand fra Stavangers lavere borgerskap. På Eidsvoll ble han medlem av finanskomiteen, men han tok aldri ordet i selve forsamlingen. Derimot vakte han oppsikt under debattene med sine klappsalver og tilrop til fordel for selvstendighetspartiet. Henrik Wergeland kaller ham en slags jakobiner «uden Hoved», men innsatsen fikk sin belønning. Sammen med Niels Aall og W. F. K. Christie ble Rosenkilde medlem av den delegasjonen Christian Frederik sendte til Storbritannia for å informere om Norges sak. De tre mislyktes imidlertid helt: Ved ankomsten til London i juli forlangte myndighetene at de forlot landet i løpet av ett døgn.

Rosenkilde møtte for Stavanger på Stortinget 1821 og 1822 og sluttet seg til den radikale opposisjon rundt Flor, Hoel og Pløen som motarbeidet gjeldsoppgjøret med Danmark. Selv la han frem et grunnlovsforslag som forbød representanter å motta embetsutnevnelse i ett år etter at man var valgt, og han foreslo også å demokratisere lokalforvaltningen i byene ved å innføre valg på eligerte menn og forlikskommissærer. Et annet av hans forslag gikk ut på at Stortinget skulle la Grunnloven trykke i 30 000 eksemplarer for salg til publikum.

Når Rosenkilde ikke vant særlig støtte, skyldtes det hans rykte som uvøren og politisk naiv. Dette kom da også klart til uttrykk i den saken han huskes mest for, forslaget om at Stortinget skulle utforme en kunngjøring til det norske folk der man fraskrev seg ethvert ansvar for de vansker som måtte oppstå hvis kongen ikke innrømmet prolongasjon av sesjonen og man ble tvunget til å avbryte arbeidet. Da meldingen om prolongasjon forelå i midten av mai 1821, la Rosenkilde forslaget på is, men bare inntil videre. Karl Johan ble imidlertid rasende på noe han så som et angrep på oppløsningsretten og hele maktfordelingen; han sendte et kgl. reskript til Stortinget, der forslaget ble stemplet som brudd på konstitusjonen og en oppfordring til opprør. Dersom ikke forslaget ble trukket tilbake, forlangte kongen riksrett mot Rosenkilde, som i stortingsmøtet 30. mai valgte å gjøre full retrett.

Karl Johan fortsatte likevel sin forfølgelse, og etter påtrykk på Russland mistet Rosenkilde sin stilling som russisk visekonsul. Press mot Danmark for å ta fra ham Dannebrogordenen, førte derimot ikke frem. Rosenkilde fikk også fortsette som visekonsul for Bremen og Lübeck og som fransk konsularagent. Han var blant grunnleggerne av Stavanger Sparebank 1834.

Kilder og litteratur

  • H. Wergeland: Norges Konstitutions Historie, bd. 1, 1841, i Samlede skrifter, bd. 4:4, 1926, s. 317 og 396
  • Y. Nielsen: Norges Historie efter 1814, bd. 1, 1882, s. 428–429
  • Eidsvold 1814, 1914, s. 344
  • Lindstøl, bd. 1, 1914
  • A. Kielland: Stavanger borgerbok, Stavanger 1935
  • A. Bergsgård: 1814. Unionen, 1945, s. 39–41
  • H. Koht: biografi i NBL1, bd. 11, 1952
  • S. Steen: Krise og avspenning, 1954, fl.st.
  • J. Elgvin: En by i kamp. Stavanger bys historie 1536–1814, Stavanger 1956, fl.st.
  • B. A. Nissen: Vårt folks historie, bd. 6, 1964, s. 221–222
  • A. Haaland: En by tar form, Stavanger 1999, fl.st

Portretter m.m.

  • Maleri (brystbilde) av Hans L. Reusch, 1832; kopi i Stavanger Museum; gjengitt i Elgvin 1956 (se ovenfor, avsnittet Kilder), s. 395

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 0 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.