Peder Hersleb

Geistlig. Foreldre: Sogneprest og magister Christopher Hersleb (1660–1721) og Sophie Borch (1659–1718). Gift 25.10.1719 med Bolette (Bodil) Hiort (12.4.1690–16.5.1767), datter av sogneprest Hans Gregersen Hiort (1664–1730) og Ellen Poulsdatter Boesen (ca. 1664–1747).

Peder Hersleb var biskop i Akershus stift 1731–37 og innførte konfirmasjonen. Han var en nøktern pietist og deltok med kraft i pietismens mange reformtiltak; han skrev flere prekensamlinger og en bønnebok.

Peder Hersleb var prestesønn fra Stod i Trøndelag. Han viste tidlig gode evner, og tok som 18-åring teologisk eksamen med godt resultat. 1713 ble han tildelt magistergraden. Herslebs teologiske skolering var preget av luthersk ortodoksi, men han ble tidlig påvirket av moderat pietisme. Spenningen mellom disse teologiske retningene kom til å prege hans kirkelige virksomhet.

Våren 1714 ble han ordinert til feltprest og fulgte kronprins Christian (senere Christian 6) til Holstein og Nord-Tyskland. 1718 ble han sogneprest i Gunslev på Falster. Samme år ble han pålagt å preke for Fredrik 4 og deretter utnevnt til slottsprest på Frederiksborg og sogneprest i Hillerød og Herløv på Sjælland. Allerede som sogneprest la han vekt på det som senere skulle komme til å oppta ham: kirketukt og kirkelig orden, fremme av fattigpleie og inderlig fromhetsliv, skole og kristendomsopplæring. Han utviklet blant annet en lokal modell for skole på ryttergodsene som ble mønsterdannende for hele Danmark tidlig i 1720-årene, og han fikk bygd et hospital og et nytt fattighus i Herløv.

Talegaver og administrativ dyktighet gjorde ham populær hos deler av hoffet. Fredrik 4 og Christian 6 var begge personlig aktive i utformingen av Herslebs karriere. 1725 ble han forfremmet til dansk hoffpredikant i København, og to år senere også medlem av misjonskollegiet og meddirektør i vaisenhuset. Som hoffpredikant spilte Hersleb en sentral rolle ved kong Fredrik 4s dødsleie 1730. Denne rollen markerte også at en periode i Herslebs karriere var slutt, og en ny tok til. Christian 6 innledet sin regjering med å ta et oppgjør med sentrale skikkelser i hoff og administrasjon under farens siste år. Blant andre ble Akershus-biskopen Bartholomæus Deichman avsatt og Hersleb utpekt til hans etterfølger.

I Akershus stift – Norges absolutt største – gjorde Hersleb en stor innsats som administrator og strateg. I begynnelsen hadde svært mye av det han foretok seg klar brodd mot Deichmans regime. Det handlet om å rydde opp i finanser og arkivforhold og få oversikt over de kirkelige forholdene. Et viktig instrument ble biskopens mange “hyrdebrev” til prester og proster. I brevene fremførte han teologiske resonnementer, veiledet sine embetsmenn, tolket gjeldende lovverk og bestemmelser og kom med pålegg og instrukser.

Allerede 1732 innførte Hersleb en konfirmasjonsordning i sitt stift. Da konfirmasjonen ble innført som allmenn ordning 1736, støttet han den overfor alle kritikere, blant annet gjennom skriftet Epistola Pastoralis (1737), som ble sendt til alle prester i stiftet. Her forsvarte han kongens rett til å innføre nye ordninger i kirken selv om biskopene ikke var enige. 1735 utarbeidet han et omfattende forslag til revisjon av kirkelovgivning og liturgi.

1734 kom Hersleb i konflikt med sin bispekollega i Trondheim, Eiler Hagerup. Hersleb hadde i et privat brev til Hagerup diskutert skriftemål og absolusjon. Broren Ole Hersleb hadde kort tid før sluttet som prest fordi han og mange pietister mente det var galt å gi syndsforlatelse til mennesker som ikke viste tydelig anger og vilje til forbedring. Peder Hersleb gav i brevet til Hagerup til kjenne sine egne betenkeligheter med samtidens skriftemålspraksis. Hagerup gjorde Herslebs brev og sitt eget svar kjent, og dette førte til en svært tilspisset debatt, som også vakte oppmerksomhet utenlands. Mens Hagerup representerte et ortodokst syn på skriftemålet, viste Hersleb seg igjen som en moderat pietist.

Dette svekket neppe Herslebs stilling i kretsen rundt Christian 6. Da Københavns bispestol ble ledig 1737, ble den tilbudt Hersleb. 1738 tiltrådte han det nyopprettede generalkirkeinspeksjonskollegiet, som var ment å være et viktig organ for den pietistiske reformbevegelse i den dansk-norske kirke. Kollegiet ble imidlertid raskt en stridens arena, og Hersleb led stadig nederlag – kanskje mer som følge av personstrider enn teologisk dissens. Etter Christian 6s død 1746 ønsket Hersleb hele institusjonen nedlagt, særlig fordi han mente at den fratok bispeembetet myndighet. Mer seierrik ble han i forhold til 1740-årenes “separatister” og herrnhutere, som han mente måtte møtes med mild, men bestemt hånd: Religiøs samvittighet skulle ikke krenkes, men Kongens toleranse hadde klare grenser. Herslebs synspunkter ble viktige for utformingen av lover som strengt regulerte disse gruppenes virksomhet.

Herslebs danske prestetid og hans periode som biskop i Christiania må sies å ha vært hans mest betydelige og fremgangsrike. Som biskop i København kom han derimot etter hvert i stor klemme mellom hoffintriger og kirkelig maktkamp. Det første holdt han seg tilsynelatende borte fra, det siste var han en aktiv deltaker i. Denne strategien skapte mange problemer for ham. Og han ble sliten. 1748 fikk han sin svigersønn, Ludvig Harboe, som assistent i embetet, og i 1750-årene gav han uttrykk for at han ikke maktet å forsvare kirkens sak mot den nye tids ånd: fornuftstro og religiøs likegyldighet. Her hjalp det lite med embetsmyndighet og strenghet.

Sitt første og mest varige ry oppnådde Hersleb som en predikant som gjorde inntrykk på tilhørere i alle samfunnslag. Han fikk utgitt flere prekensamlinger. Særlig Guds Børns Daglige Adgang til Naade-Stolen (1748) ble meget utbredt og kom i mange opplag. Historikeren P. F. Suhm skrev 1762 at Hersleb var den største “af alle geistlige Oratores, som dette Land har frembragt”.

Verker

  • Bibliografi i Ehrencron-Müller, bd. 4, 1927, s. 39–46 og i H. Pettersen: Bibliotheca Norvegica, 1908–27

    Utgivelser (et utvalg)

  • En Christens Liv, som en Strid, Forestillet udi en Prædiken, København 1731 (flere oppl. og overs.)
  • Epistola Pastoralis, Eller En venlig og velmeent Erindrings- og Opmuntrings-Skrivelse til det Vel-Ærværdige, Hæderlige og Vel-lærde Præsteskab udi Aggershuus Biskops-Dømme, København 1737
  • Tolv offentlige Taler, holdte ved Kirke-, Bispe- Og Præste-Vielser (5 saml.), København 1740–56
  • Tvende Rigers Høyeste Haab i dybeste Sorg, i tvende Prædikener forestillet, København 1746
  • Guds Børns Daglige Adgang til Naade-Stolen, eller Udvalde Morgen- og Aften-Bønner, København 1748 (et meget stort antall oppl. og overs.)
  • Almagt Midt udi Afmagt, Eller De Tegn og Under som skede ved Christi død, København 1751 (flere oppl. og overs.)

    Etterlatte papirer

  • Brev, avskrifter, beretninger, prekener m.m. i Håndskriftsamlingen i NBO, i Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs arkiv, Trondheim (se R. Nyerup: Catalog over Det Norske Videnskabersselskabs Samlinger, København 1808, s. 512), i Universitetsbiblioteket, København (se A. Krarup: Katalog over Universitetsbibliotekets haandskrifter, 2 bd., København 1929–35) og i Kgl. Bibliotek, København (se E. Gigas: Katalog over det kongelige Bibliotheks Haandskrifter, 4 bd., København 1903–15; C. Behrend: Katalog over Det kongelige Biblioteks haandskrifter vedrørende dansk personalhistorie, København 1925)

Kilder og litteratur

  • A. Faye: “Biskop Peder Herslebs Embedsskrivelser til Akershus Stifts Gejstlighed”, i Theologisk Tidsskrift for den evangelisk-lutherske Kirke i Norge, 1:8, 1865, s. 1–130
  • L. Selmer: biografi i NBL1, bd. 6, 1934
  • P. G. Lindhardt: Peder Hersleb, bd. 1, København 1939
  • B. Kornerup og J. Pedersen: Pietismens tid 1699–1746. Oplysningstiden 1746–1799, bd. 5 i H. Koch og B. Kornerup (red.): Den danske kirkes historie, København 1951
  • E. Hiort: Slægten Hiort i Danmark og Norge, København 1966
  • A. Aarflot: Norsk kirkehistorie, bd. 2, 1967
  • O. Hagesæther: Norsk preken fra Reformasjonen til omlag 1820, 1973
  • B. Kornerup: biografi i DBL3, bd. 6, København 1980
  • H. Bergan:Skriftemål og skriftestol, 1982

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter (et utvalg)

  • Kobberstikk av Christian Fritzsch, 1739
  • Maleri (Hersleb i samarie) av Andreas Brünnich, 1757; Oslo bispegård
  • Maleri (Hersleb i bispekåpe) av Andreas Brünnich, 1757; Frederiksborg slott, Hillerød

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.