Peder Furubotn

Politiker. Foreldre: Farger, senere møllearbeider Jørgen Furubotn (1864–1938?) og Valgjerd Miljeteig (1870–1943). Gift 1912 med sekretær Gina Dorthea Sandal (1892–1973), datter av stallmester Albrigt Andersen Sandal (1863–1932) og Elisabeth Indre-Arne (1863–1937).

Peder Furubotn gikk i sin grav som kanskje Norges mest kontroversielle politiker på 1900-tallet. Han spilte en fremtredende rolle på venstrefløyen i arbeiderbevegelsen i årene rundt 1920 og ble generalsekretær i Norges Kommunistiske Parti ved partisplittelsen 1923. Som partiformann 1925–30 og medlem av Kominterns ledende organer frem til 1935 kom han etter hvert til å fremstå som en mer og mer avvikende kommunistleder. Under den annen verdenskrig drev han aktiv motstandskamp, til dels i direkte strid med egne partifeller. Etter krigen forfektet han en ideologisk begrunnet “nasjonalkommunisme” i NKP til han ble ekskludert fra partiet 1949.

Furubotn vokste opp i Bergen og tok svennebrev som møbelsnekker der 1907. Han organiserte seg tidlig faglig, og ble 1909 valgt til sekretær i Bergen Møbelsnedkerforening, der han senere var formann. 1913 sluttet han seg til Fagopposisjonen av 1911 og var fagforeningstillitsmann på venstre fløy i arbeiderbevegelsen. Under den første verdenskrig var han medlem av en organisasjon (ledet av Kyrre Grepp) som smuglet russiske revolusjonære emigranter tilbake til Russland via norskekysten.

1918 deltok Furubotn for første gang på et landsmøte i Det norske Arbeiderparti og stemte for “den nye retning” i partiet, som seiret. Han var fra starten av tilhenger av at partiet skulle søke medlemskap i Den kommunistiske internasjonale (Komintern), men vakte først nasjonal oppmerksomhet da han på LO-kongressen 1920 gikk i spissen for å danne en ny fagopposisjon, denne gang mot den tidligere så radikale Martin Tranmæl. Sammen med en del andre LO-representanter ville han forberede “ordensvern” med tanke på at revolusjonen kunne bryte ut i Norge. Tranmæl gikk imot.

1920 ble Furubotn valgt som den første betalte sekretær i Bergen faglige samorganisasjon og fikk ledelsen over den svært radikale fagbevegelsen i byen. Han satte i verk flere ulovlige aksjoner og ble idømt fengselsstraffer. Én aksjon dreide seg om boliger for de husløse etter den store bybrannen 1916; saken endte med seier for akseptable boliger i stedet for brakker. Innad i DNA i Bergen var Furubotn leder for den såkalte Kommunistklubben, som hadde sterk innflytelse over arbeiderbevegelsen i byen. Han gjorde seg også gjeldende som en radikal pådriver i LOs sekretariat i Kristiania og var viden kjent som en karismatisk og temperamentsfull folketaler.

Furubotn gikk inn for de såkalte “Moskvatesene” på DNA-landsmøtet i februar 1923. Under de avgjørende valgene til partiets topptillitsverv var det nokså jevnt løp mellom de to hovedfraksjonene, bortsett fra i spørsmålet om partisekretæren. Her ble det kampvotering, der Einar Gerhardsen seiret over Furubotn med to stemmers overvekt. I DNAs ungdomsforbund seiret Furubotn derimot med stor margin i kampen om ledervervet og den politiske linje. Følgelig kom han automatisk inn i sentralstyret for DNA.

Ved partisplittelsen i november 1923 ble Furubotn valgt til det nydannede Norges Kommunistiske Partis første generalsekretær, et verv han innehadde inntil 1925; deretter var han partiformann frem til 1930. 1926 ble han valgt inn i Kominterns presidium i Moskva. 1928 fratrådte han som fullverdig medlem av presidiet, og ble med i eksekutivkomiteen for Komintern, fremdeles som varamedlem til presidiet. Disse vervene innehadde han til 1935.

Etter en viss, men forbigående suksess ved stortingsvalgene 1924 kom NKP inn i en vedvarende nedgangsprosess, både i medlemstall og stemmer. Fra 1929 var NKP ute av Stortinget, og Furubotns personlige lederstil ble gjort ansvarlig for nedgangen. Han fratrådte frivillig som formann og ble invitert til Kominterns hovedkvarter i Moskva. NKPs nedgang viste seg likevel å fortsette helt til siste valg før krigen.

Det var ikke tilfeldig at Furubotn ble kalt til Moskva 1930. På denne tiden hadde Stalin for alvor begynt ensrettingen av den internasjonale kommunistbevegelsen. Da Furubotn viste avvik i forhold til Stalins ambisjoner, ble han fratatt flere verv i Komintern og sin stilling ved Leninskolen i Moskva fra 1931. For øvrig var straffen mild i forhold til det mange andre av Stalins utrenskningsofre ble utsatt for – ett års arbeid på møbelfabrikk.

Da Stalin 1934 bestemte seg for og året etter lanserte den såkalte “folkefront”-politikken, ble Furubotn hentet inn igjen i politisk arbeid i Profintern, Den røde faglige internasjonale. Men allerede 1937 falt han igjen i unåde, da han kritiserte Komintern-ledelsens politikk overfor Norge, dvs. indirekte Stalin. Han ble fordømt som fraksjonist og anklaget for å være “hemmelig imperialistisk agent”. Ryktene om Furubotns vansker i Moskva ble lekket til norsk presse; det het at han skulle henrettes i Moskva. Denne lekkasjen berget muligens livet hans. Til tross for gjentatte forespørsler om å få vende hjem til Norge, lyktes det ham først 1938. Han fikk da vende hjem under den hemmelige forutsetning av at NKP-ledelsen skulle holde kontroll med ham.

Furubotn kom til Norge som en degradert kommunistleder og ble plassert på en uriaspost i Bergen, hvor NKP var i sterk nedgang. I løpet av kort tid greide han å snu denne tendensen og skaffet seg nye nettverk, særlig blant de unge kommunistene og i tverrpolitiske aksjoner. Det var hans fortjeneste at Bergen som den eneste norske by maktet å få arbeiderbevegelsen tilbake til 17.-mai-feiringen under parolen “Vi vil verge vårt land mot fascismen”.

Fra høsten 1939 ble den antifascistiske folkefrontpolitikken vraket til fordel for den såkalte paktpolitikken. Furubotn kom da i vanskeligheter og ble, etter eget utsagn, kritisert av landsledelsen. Da tyskerne angrep Norge i april 1940, satte Furubotn snart i gang med forberedelsen av motstandsarbeid, til tross for at NKP-ledelsen førte en tilnærmingslinje overfor tyskerne, ikke så mye ulik de andre partienes politikk. Han stod som arrangør av den omstridte Vestlandskonferansen i juli 1940, hvor det sentrale vedtaket oppfordret til motstand mot tyskerne.

Sammen med NKP-ledere landet over ble Furubotn arrestert da partiet ble forbudt 16. august 1940, men slapp ut etter forhør og gikk umiddelbart under jorden. Allerede 24. august var han ettersøkt for “ulovlig politisk virksomhet”. Nyere dokumenter har vist at Furubotns motstandsarbeid sensommeren 1940 var i samsvar med direktiver fra Moskva i juni samme år: Direktivene gjaldt en type hemmelig motstand som ikke skulle identifisere NKP som motstandsaktør, ettersom Sovjetunionen hadde inngått en ikke-angrepspakt med Tyskland.

NKP-ledelsen var engstelig for å følge denne skjulte motstandslinjen, og da Furubotn gikk under jorden, ble han refset for brudd på partilinjen. Direkte illegalitet var også i strid med Moskvas linje. Han føyde seg likevel ikke etter krav om å bli legal igjen, men bygde ut sitt eget motstandsapparat. Oslo-ledelsen forsøkte å isolere ham, men våren 1941 hadde han lyktes i å sikre seg tillit i NKP-kretser på Vestlandet, samt skaffe seg et regulært samarbeid med ledende DNA-folk på Vestlandet, som Nils Langhelle og Samuel Titlestad.

Høsten 1941 kalte restledelsen i NKP Furubotn til Oslo og foreslo ham som ny generalsekretær i NKP, en stilling han tiltrådte ved årsskiftet 1941/42. Fra da av lanserte Furubotn det han kalte “Norges nasjonale krigspolitikk”, som bl.a. skulle ha som mål å utløse geriljakrig i Norge. Dette viste seg snart å være urealistisk, bl.a. på grunn av indre motsetninger i NKP og overfor Moskva. Stalin godkjente ham ikke som NKP-leder, og forlangte at han ble forflyttet til Sverige. Furubotn ignorerte påbudet.

Siden Norge var “britisk interessesfære”, var NKPs primære rolle i Stalins øyne å holde en lav profil i motstandsbevegelsen, for ikke å provosere britene. I den grad NKP-folk skulle være aktive, var det for å skaffe etterretninger til russerne. NKP-folk i Norge skulle holdes i beredskap til krigen var slutt. Denne passive rollen i krigen aksepterte ikke Furubotn. Da han prøvde å få nasjonal kontroll med den sovjetkontrollerte sabotøren Asbjørn Sunde, førte det til brudd mellom de to.

Til tross for store, gjentatte tyske aksjoner for å fange Furubotn og hans hovedforlegning, kom Furubotn seg alltid unna. Han stod i spissen for en omfattende hemmelig motstandsvirksomhet – spredning av illegal presse i titusenvis landet over, sabotasjevirksomhet og flyktningetransporter til Sverige. Da krigen var over, ble han hyllet som en folkehelt og kalt “Norges Tito”.

Ved valgene høsten 1945 fremstod NKP som et av Norges store partier, med en gjennomsnittlig oppslutning på 17 prosent i byene. Furubotn avslo tilbud om statsrådspost i samlingsregjeringen sommeren 1945 (og sikker stortingsplass), noe som vakte oppmerksomhet og mistenksomhet i Moskva. Furubotn hadde i begynnelsen kontrollen med partiet, men mistet flertallet i ledelsen under landsmøtet 1946. Til tross for at han hadde bygd opp et nytt ledernettverk, basert på tidligere AUF-ungdom og partiløse, greide Stalin gjennom utvalgte agenter å utmanøvrere ham på landsmøtet. Furubotn fortsatte likevel som valgt generalsekretær og forfektet uforferdet det han mente burde være partiets norskorienterte politikk.

Hans linje i bondepolitikken virket utfordrende både på førkrigskommunister og på DNA. Han ville likestille bøndenes lønninger med industriarbeidernes og gikk inn for at det skulle investeres én milliard kroner i jordbruket. Mot eget sentralstyre trumfet han denne linjen igjennom i kommunevalgkampen 1947. Hans vektlegging av nasjonale verdier og talemåter irriterte også mellomkrigstidsgenerasjonen. En indre partistrid var i ferd med å slå ut i full blomst.

Da den kalde krigen begynte, drog Furubotn 1947 til Moskva for å avklare sin egen og NKPs rolle i forhold til sovjetledelsen. Da han skjønte at han var uønsket, la han umiddelbart ned ledervervet sitt i NKP – i Moskva. Dette vakte sterke reaksjoner både hos hans motstandere i NKP og i sovjetledelsen: Det var kun Stalin som anbefalte og avsatte ledere i kommunistbevegelsen.

Til tross for Furubotns selvvalgte avgang fortsatte han en iherdig politisk virksomhet. Han tilpasset seg sovjetisk utenrikspolitikk og la sin egen politikk over i en klassekamporientert retning, med en prosovjetisk retorikk som fikk observatører til å tro at han var den som var mest Moskva-lojal i NKP. Samtiden forstod ikke at dette bl.a. var ledd i en kamp for å overleve politisk med Stalin som hovedmotstander. Samtidig med denne sovjetretorikken opprettholdt han synet på nasjonale verdier og en bondevennlig linje, noe som nå var helt uakseptabelt for Stalin.

Da Furubotns motstandere hadde flertall i NKPs ledende organer, forberedte de landsmøtet i februar 1949 med sikte på å knekke Furubotn-fløyen i NKP. Fra sovjetiske dokumenter november/desember 1948 vet vi sikkert at Stalin var involvert i NKP-saken. Til tross for stort oppbud av utenlandske kommunistledere som fordømte Furubotn, støttet 2/3 av landsmøtet hans linje og besatte de ledende organer i partiet. Fra sovjetiske dokumenter vet vi at sovjeterne fra da av fulgte NKP-ledelsen nøye og drev frem splittelsen i oktober 1949. Furubotn og (senere) hans medarbeidere ble ekskludert fra partiet og fordømt som titoister, borgerlige nasjonalister osv. Underhånden ble det satt ut rykter om at Furubotn hadde vært Gestapo-agent under krigen, at han hadde forårsaket drap på en rekke NKP-ledere og etter krigen var gått i britisk-amerikansk tjeneste.

Etter eksklusjonen fra NKP gjenopptok Furubotn sin politiske virksomhet sammen med sine nærmeste medarbeidere. De protesterte mot anklagene og prøvde å vinne innflytelse gjennom flere tverrpolitiske aksjoner hvor de spilte en fremtredende rolle, som i kampen om Nortraships hemmelige fond, tysklandserstatninger og den første kampen mot EEC 1962. Furubotn utviklet en såkalt produktivitetspolitikk, som fikk betydelig tilslutning på en rekke større industriarbeidsplasser rundt om i landet. Ved hjelp av økt produksjon og kvalitetsinnsats skulle arbeiderne sikre seg større innflytelse over egen lønn og bedrift. Dette, mente han, ville sikre økt politisk engasjement og samfunnsinnflytelse hos arbeidstakerne.

Denne “sivilsamfunnslinjen” representerte for Furubotn muligheten til en demokratisk og særegen norsk vei til sosialismen. En rekke fremtredende tillitsmenn støttet ham – noe som også innebar nært samarbeid med bedriftseierne. Flere av tillitsmennene hans fikk ledende posisjoner i LO og DNA, som Lars Skytøen, Torbjørn Berntsen, Leif Rambjør og Tor Halvorsen. Furubotn avviste en ny partidannelse og støttet fra 1957 DNA i valg. Ved den sovjetiske invasjonen i Ungarn 1956 tok han avstand fra innmarsjen og holdt et meget sterkt selvkritisk politisk oppgjør med det han kalte egen venstresekterisk dogmatikk og tidligere sovjetbinding.

Selv om Furubotn gjennom sin utenomparlamentariske virksomhet tidvis brøt den isolasjon han var utsatt for både på høyre og venstre side i politikken under den kalde krigen, smuldret den såkalte Furubotn-grupperingen gradvis opp utover i 1960-årene, inntil han selv sluttet med møtevirksomhet omkring 1969. Fordi han ikke hørte hjemme i én politisk bås, ble han ikke akseptert som troverdig i den kalde krigens Norge. Mange av hans tidligere tilhengere hadde vanskelig for å godta at han offentlig sa ja til EU-medlemskap 1972. Dessuten utsatte Politiets overvåkingstjeneste ham for en systematisk bakvaskelseskampanje, som gikk ut på å holde fast inntrykket av at han, til tross for fordømmelsen fra NKP, fortsatt var en hemmelig Moskva-agent.

På grunn av talløse rykter om hans person og forbindelser har det vært vanskelig å danne seg et bilde av Peder Furubotns rolle i norsk historie. Hans egenartede ideologiske profil har vakt interesse utenfor Norge, bl.a. hos kommunismeforskeren Stéphane Courtois, som mener at Furubotn var en utpreget sosial tenker og fornyer av kommunismen innenfor kommunismens rammer. Per Selle har karakterisert ham som en uvanlig kombinasjon av ideologi- og prosessorientert politiker.

Peder Furubotn publiserte bare noen få bøker og pamfletter i løpet av sin lange politiske karriere, men hans dramatiske livsbane har inspirert flere av nåtidens skjønnlitterære forfattere, som Dag Solstad, Gunnar Staalesen, Willy Ustad, Jan Jakob Tønseth o.a., som har tatt ham med som bifigur i sine romaner opp til flere ganger.

Verker

  • Vårt partis politikk under krigen, 1945
  • Vårt partis politikk etter krigen. Fredspolitikken, 1945
  • Kampen for Norges suverenitet. Brev til Undersøkelseskommisjonen av 1945, 1948
  • Vi må våkne, alle som vil tjene livet – sannheten og freden, 1951
  • Norge og utviklingen i Sovjet, 1956
  • Hva jeg mente, hva jeg mener, 1960
  • Norges politiske kraftverk, 1961
  • Det sanne, det skapende industrielle demokrati, 1962
  • Alt for mennesket (sm.m. R. Kalheim og M. Thorsen), 1963
  • Selvmordselementet i verdenspolitikken. Norge i automasjonsalderen, 1969

    Etterlatte papirer

  • Peder Furubotns krigs- og etterkrigsarkiv finnes i Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek, Oslo

Kilder og litteratur

  • T. Titlestad: Peder Furubotn, 3 bd., 1977
  • E. Lorenz: Det er ingen sak å få partiet lite. NKP 1923–1931, 1983
  • P. Selle: Norges kommunistiske parti 1945–1950, Bergen 1983
  • T. Titlestad og A. Helliesen (red.): Hvem var Peder Furubotn?, Stavanger 1989
  • H. I. Kleven: Parti i flammer. Dokumentasjon og betraktninger omkring “oppgjøret” i Norges kommunistiske parti 1949–50, 2 bd., 1994
  • T. Halvorsen: Mellom Moskva og Berlin. NKP under ikke-angrepspakten mellom Sovjetunionen og Tyskland 23. august 1939–22. juni 1941, 1996
  • L. Borgersrud: Nødvendig innsats. Sabotørene som skapte den aktive motstanden, 1997
  • T. Titlestad: Fortielsen. Den kalde krigen og Peder Furubotn, Stavanger 1997
  • d.s.: I Stalins skygge. Om korleis ein politisk leiar byggjer og taper makt: Peder Furubotn, NKP og SUKP 1945–49, Bergen 1997
  • T. Bergh og K. E. Eriksen: Den hemmelige krigen. Overvåking i Norge 1914–1997, 2 bd., 1998

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Maleri av Per Guldbrandsen, 1965; p.e

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 0 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.