Paul Owren er internasjonalt kjent for sine oppdagelser av tidligere ukjente koagulasjonsfaktorer, for sin rolle i behandlingen av hjerteinfarkt og for å ha beskrevet blødersykdommen faktor V-mangel. Han opprettet verdens første institutt for tromboseforskning.
Owren vokste opp i Vingrom. Han tok middelskolen på Gjøvik og examen artium ved Lillehammer gymnas 1924. Hans far ville at han skulle ta Landbrukshøyskolen, men etter noen dager med praksis ved Storhove drog han hjem og trasset seg til å få lov til å studere til tannlege. Imidlertid var ikke hans artium god nok, og han endte ved det medisinske fakultet. Han avla medisinsk embetseksamen 1931 og begynte umiddelbart praksis på Lillehammer, der han ble et kjent og populært syn i sin illrøde, toseters Singer, som han – som den praktiske mann han var – også fraktet lik i til obduksjon.
Etter fem år brøt Owren over tvert og begynte med oppdrett av platinarev. Skinnene var uhyre verdifulle, men reproduksjonsevnen var liten. Etter iherdig forskning lyktes han med kunstig sædoverføring, noe som ikke ble vanlig på rev før 30–40 år senere. Da den annen verdenskrig brøt ut, kollapset imidlertid markedet.
1939 flyttet Owren til Oslo med kone og en liten datter. Han var kandidat ved Aker sykehus, Rikshospitalet og Ullevål før han ble assistentlege ved Rikshospitalets medisinske avdeling A, reservelege samme sted 1947 og overlege fra 1949. På Rikshospitalet fikk han en pasient med en ukjent, alvorlig blødningssykdom, og det ble en besettelse for Owren å finne årsaken. Norge var på den tid isolert på grunn av okkupasjonen, og Owren måtte selv lage apparatur og reagenser, bl.a. omgjorde han en sprøyte til pipette ved å lodde en ring på stempelet slik at den kunne manøvreres med en finger. Owrens system (om enn i helt nye utforminger) er i dag enerådende.
Ved nitide eksperimenter kom han frem til at pasienten manglet en avgjørende faktor for normal levring av blodet. Han fastla også en rekke fysikalsk-kjemiske egenskaper, som gjorde det mulig å identifisere faktoren og bestemme konsentrasjonen. Den ble kalt Faktor V, for fire faktorer var kjent fra før. Funnet ble meddelt i Det Norske Videnskaps-Akademi høsten 1943, men det ble først kjent internasjonalt etter krigen.
1946/47 var Owren i London og la frem sine funn på den internasjonale kongressen i fysiologi i Oxford og i en artikkel i Lancet. De vakte enorm oppsikt. Hele studien ble publisert 1947 i doktoravhandlingen The coagulation of blood. Investigations on a new clotting factor, som fremdeles siteres.
Owren ble professor 1949, men fortsatte forskningen i samme tempo tross undervisning, administrasjon og forelesninger rundt om i verden. Bare et par år senere kunne han legge frem beviser for enda en ny faktor, Faktor VII. Frem til 1957 ble det oppdaget i alt 7 nye faktorer. Det er i dag mulig å definere nøyaktig de ulike blødningssykdommer og dermed gi spesifikk behandling.
I USA hadde forekomsten av hjerteinfarkt, en sykdom som da var sjelden i Norge, økt dramatisk. Men livsstilsutviklingen i Norge økte faren også her. Tidlig i 1940-årene hadde man fått to medikamenter mot hjerteinfarkt og annen trombose – heparin og dikumarol, det siste egnet til langtidsbruk. De var forsøkt i USA, men kunne medføre alvorlige blødningskomplikasjoner. Owren antok at dette skyldtes upresis kontrollmetodikk og gikk inn for å forbedre den. Han satte i gang studier i Norge og ivret for sin kontrollmetode i artikler og forelesninger på begge sider av Atlanteren; bare i januar 1952 holdt han etter invitasjon 16 forelesninger ved 12 forskjellige universiteter i USA.
Kontrollmetoden kom i forskjellige utgaver, den siste under navnet “Trombotest”. Den fikk verdensomspennende anvendelse og gjorde både Owren selv og legemiddelfirmaet Nyco velstående. Men da den amerikanske produsenten av den rådende metoden kom til Oslo for å forhandle om overtagelse av testen, ble de ikke enige om prisen, og Owrens test ble blokkert i USA.
1954 ble Institutt for tromboseforskning opprettet ved Rikshospitalet. Owren var kjent og hadde kontakter og kunne skaffe penger til ominnredning og utrustning av ledige lokaler. Der opprettet han også en poliklinikk for kontroll av trombosebehandling. Han valgte avdelingens beste kandidater til forskere, og “Stall Owren” gjorde seg snart bemerket. Instituttet, som var det første i sitt slag, ble det førende i verden innen koagulasjon, blodplatefysiologi/patologi og generell hemostase.
En rekke viktige forskningsresultater fra instituttet belyste grunnlaget for blødnings- og trombosetendenser. Et enkelt resultat, som ble offentliggjort i begynnelsen av 1960-årene, viste gunstig effekt av linolensyre mot trombose, og det ble satt i gang produksjon og markedsføring av renset linolje som kosttilskudd. Forsøksresultatene kunne imidlertid ikke bekreftes, og markedsføringen ble stoppet. Owren gikk av som bestyrer av Tromboseinstituttet 1963, men han fortsatte som sjef for Medisinsk avdeling A og professor til 1970.
Owren var lysende intelligent, men likevel jordnær, og en unik underviser både ved seng og i auditorium. Som lege var han faktabasert, snakket lite med pasienten og stilte ikke personlige spørsmål. Han var sky og innledet nødig en samtale – gudbrandsdøl som han var – og ble ofte oppfattet som overlegen og kald, noe som ble klart motbevist ved den interesse og hjelpsomhet han møtte sine studenter og forskere med.
Owren mistet sin første kone og deres eneste barn av et medfødt syndrom, men fikk etter hvert gode år med ny kone og stebarn inntil han ble rammet av Parkinsons sykdom. Han døde på sin gamle avdeling og ble bisatt i Haslum krematorium.
Paul Owren var meget benyttet i komiteer, utvalg og organisasjoner både i Norge og utlandet, og han var medlem i mange lærde selskaper. Han mottok Anders Jahres store medisinske pris, ble utnevnt til kommandør med stjerne av St. Olavs Orden 1969 og hadde flere utenlandske utmerkelser. Han var kongefamiliens lege fra 1949 og den som behandlet kronprinsesse Märtha i hennes siste år.