Med en lang karriere i utenrikstjenesten og til sammen 25 år som sjef for flere av Norges viktigste ambassader ble Paul Koht en av våre mest innflytelsesrike diplomater på 1900-tallet.
Koht vokste opp i Bærum og tok examen artium på Stabekk gymnas 1932. Deretter studerte hans jus ved Universitetet i Oslo og ble cand.jur. 1938. Han tok sikte på en fremtid i shipping, men da faren 1935 ble utenriksminister, fikk sønnen oppleve det utenrikspolitiske miljø og tok videreutdanning ved London School of Economics og språkstudier i Paris. 1938 begynte han som midlertidig sekretær i Utenriksdepartementet (UD). Etter bare et par måneder ble han sendt til Bucureşti. Her satt han med ansvaret for legasjonen i kaoset etter verdenskrigens utbrudd frem til november 1939, da han vendte tilbake til UD.
Mens Koht var på familiebesøk i Lofoten april 1940, kom angrepet på Narvik. Fylkesmannen oppnevnte Koht til liaison med de fransktalende allierte, inntil han ble beordret til London for å skaffe forsyninger til det ennå ikke okkuperte Nord-Norge. Men krigen i Norge gikk mot slutten, og Koht ble holdt tilbake ved legasjonen inntil regjeringen kom til London og han kunne gå inn i UD der. 1941 ble han beordret som legasjonssekretær til Tokyo, men nådde frem først en måned før angrepet på Pearl Harbor. For å få de nordmenn som bodde i landet utvist (og i sikkerhet) sammen med de øvrige allierte, brøt Norge de diplomatiske forbindelsene med Japan. Koht kom seg til USA 1942. Med norske skip og mannskaper i kamp ble de norske konsulatene satt på prøve. Koht arbeidet som sekretær og visekonsul ved generalkonsulatet i New York under resten av krigen og vendte først tilbake til UD etter å ha bistått med repatrieringen fra Amerika 1945–46.
1947 ble han konstituert byråsjef, og 1950–51 var han chargé d'affaires i Lisboa. Mye av det mellomfolkelige samarbeid ble nå konsentrert i de internasjonale organisasjoner. Koht var handelsråd ved OEEC (forløperen for OECD) i Paris 1951–52 og ambassaderåd ved NATO- og OEEC-delegasjonen 1952–53. Han møtte også som Norges representant i Europarådet i Strasbourg og i Det europeiske kull- og stålfellesskap i Luxembourg. 1953 ble han ekspedisjonssjef i UDs handelspolitiske avdeling. Selv om man arbeidet for en friere verdenshandel, var mye av handelen stadig basert på bilaterale varebytteavtaler inngått etter harde forhandlinger. Her kom Kohts erfaring og interesser til sin rett.
Koht var chargé d'affaires i København 1956–57, og deretter var han ambassadør i Washington 1958–62 etter Wilhelm Morgenstierne. Å få vår viktigste ambassade som første ambassadørpost var et nærmest skremmende tilbud, og Koht spurte utenriksministeren hva alternativet var. “FN-ambassadør,” svarte Halvard Lange. I Washington engasjerte Koht seg i samarbeidet med næringslivet, det politiske og det norskamerikanske miljø. Han fikk også ansvar bl.a. for forhandlingene om Antarktistraktaten.
1963–68 var Koht ambassadør i Bonn og sjef for den norske militærmisjon i Berlin. Forholdet mellom Norge og Vest-Tyskland var stort sett normalisert etter krigen, og Tyskland var på vei til å bli vår viktigste handelspartner. Koht fant seg godt til rette og engasjerte seg igjen i næringspolitikken. 1968 ble han beordret til London som sjef for Norges den gang største ambassade. Han sa selv at hans hovedoppgave var å holde kontakt med britene på høyest mulig nivå. Det lyktes også på en måte som var av vesentlig verdi for norske interesser. Kohts siste ambassadørpost var i København fra 1975 til han gikk av med pensjon 1982.