Otto Tank

Misjonær og immigrantleder. Foreldre: Trelasthandler, skipsreder og godseier Carsten Tank (1766–1832) og Cathrine von Cappelen (1772–1837). Gift 1) 6.11.1838 i Herrnhut, Tyskland med Marianne Dorothea Frühauf (3.7.1804–10.9.1844), datter av lærer og pastor Friedrich Renatus Frühauf; 2) 22.8.1849 i Zeist, Nederland med Caroline Louise Albertina van der Meulen (29.3.1803–1.4.1891), datter av prest og kunstsamler Reinhard Jan van der Meulen og Wilhelmina baronesse van Boetzelaer. Søstersønn av Diderik von Cappelen (1761–1828); fetter av Johannes Carsten Hauch (1790–1872; se NBL1, bd. 5) og Jørgen Wright Cappelen (1805–78); filleonkel (fars fetter) til August Cappelen (1827–52).

Otto Tank var herrnhutisk misjonær i Surinam (tidligere Nederlandsk Guyana) i Sør-Amerika og senere leder for skandinaviske immigranter i Wisconsin i USA.

Tank vokste opp som eneste sønn av Cathrine von Cappelen og Carsten Tank på Rød herregård ved Halden. Hans far, forretningsmannen og statsråden, hadde naturlig nok store forventninger til sønnen, som viste seg å ha gode evner. Etter noen år som elev ved realskolen i Fredrikshald ble Otto som 12-åring satt til videre skolegang hos sognepresten i Asker, Jacob Neumann. Flere brev fra både elev og lærer vitner om en begavet og interessert, men også litt selvrådig ung herre. Selv om hans far gav en stor pengesum til det nye universitetet i Christiania, ble Otto Tank ikke ordinær student der, men studerte helst i det store biblioteket hjemme på Rød. Omgangen med noen av landets lærdeste og mest innflytelsesrike personer, som var hyppige gjester på Rød, var sikkert inspirerende. Tank kastet seg særlig over realstudier, men hadde vide interesser.

Utdannelsen fortsatte på en utenlandsreise 1825–26 sammen med fire venner – matematikeren Niels Henrik Abel, mineralogene Balthazar Mathias Keilhau, senere professor i Christiania, og Nicolaj Benjamin Møller, senere bergmester ved Kongsberg sølvverk, og legen og naturforskeren Christian Peter Bianco Boeck, som senere grunnla veterinærutdannelsen i Christiania. Noe av det som betydde mest for Tank på reisen, var nok et lengre opphold hos Henrich Steffens, som da var professor i Breslau. Etter hjemkomsten til Norge arbeidet han i sin fars store forretningsvirksomhet. Da faren gikk konkurs 1829, fikk Otto Tank mye av arbeidet med avviklingen. Rød ble solgt til hans svoger Peter Martin Anker og ble derfor i familien.

Tank var religiøst sterkt preget av herrnhutismen (også kalt Brødremenigheten). Hans fromme mor kom fra det herrnhutiske miljøet i Skien, og hans far hadde to ganger besøkt herrnhutiske sentrer i utlandet. Farens konkurs var en stor påkjenning for Tank, men for ham personlig hadde nok en ulykkelig kjærlighetshistorie vel så stor betydning for hans religiøse utvikling, noe hans mange brev til vennen og presten Theodor Kielland fra årene 1825–39 vitner om. Tank ble forelsket i en pleiesøster på Rød, men foreldrene satte seg imot ekteskap. De måtte fortelle at hun var hans halvsøster, farens datter utenfor ekteskap.

Tank ble 1830 opptatt i det herrnhutiske societet i Christiania, der Niels Johannes Holm var forstander. 1834 drog han til den herrnhutiske kolonien Christiansfeld i Sønderjylland, og året etter ble han dens forretningsleder. Da han 1836 ble opptatt i menigheten der, fikk han lederansvaret for Brødrehuset, de ugifte menns avdeling i Christiansfeld. 1838 bestemte menigheten at han skulle gifte seg, og samme år fikk han som brud Marianne Dorothea Frühauf, som han hadde blitt kjent med i Christiania 1832. De fikk en sønn, som døde rett etter fødselen 1841, og to år senere en datter.

Tank og hans hustru fikk 1841 kall til å dra som misjonærer til det klimatisk meget krevende feltet Surinam på nordøstkysten av Sør-Amerika, dit de ankom 27. september 1842. Misjonen hadde etablert seg der 1756 og hadde ved Tanks ankomst 13 misjonærer på plass i hovedstaden Paramaribo. Tank hadde store visjoner og tok straks med kraft fatt på arbeidet. Oppgavene var forkynnelse, undervisning og forretningsvirksomhet. Misjonen ble finansiert ved håndverk og handel. Forkynnelse og undervisning tok særlig sikte på de afrikanske slavene på de mange store plantasjene. Misjonen hadde adgang til ca. 100 plantasjer da Tank kom, men tallet økte raskt. Slavenes vilkår og slaveeiernes holdning opprørte Tank, som tok opp drøftelse med eierne. Han mente at de til sin egen fordel burde behandle slavene bedre. Han ønsket selv å studere slaveholdet andre steder for å finne argumenter for sin holdning. 1847–48 både studerte og skrev han om slaveholdet i Vestindia og i USA.

Misjonen i Surinam kostet mange misjonærer livet. Allerede 1844 døde Tanks første kone Marianne av malaria. Hun hadde da datteren Mary på knappe to år og var gravid med deres tredje barn. Tank ville nå reise hjem, men han ble overtalt til å fortsette frem til 1847, fordi den forrige lederen for misjonen var død og det tok tid å skaffe en etterfølger.

Tank sendte mai 1848 ut et Rundskriv til eiere og forvaltere av plantasjene i kolonien Suriname. Det var et klart og skarpt oppgjør med slaveriet slik det ble praktisert der og vakte oppmerksomhet. Misjonærene i Paramaribo våget ikke å støtte Tanks standpunkt, og veien tilbake var stengt for ham. I dag regnes Tank som den viktigste slaverimotstander i landet. Et minnesmerke over ham er reist i hovedstaden, og en videregående skole er oppkalt etter ham.

Tank giftet seg for annen gang i Nederland 1849. Bruden var den grunnrike arvingen Caroline van der Meulen, og deres vei gikk til USA etter et lengre opphold på Rød. Ved sitt nye ekteskap hadde Tank fått adgang til betydelige økonomiske midler. Da en gruppe nødstedte danske og norske immigranter bad om hjelp, kjøpte Tank sommeren 1850 mer enn 3000 dekar godt jordbruksland på vestsiden av Fox River i Wisconsin og innbød der til å danne en koloni etter herrnhutisk mønster. 4. august 1850 kom 42 voksne med deres familier dit. Kolonien fikk navnet Ephraim, og Tank var den selvskrevne leder. Deltakerne fikk sine jordlotter på 40 dekar, som de begynte å dyrke. Tank skaffet seg hus i Fort Howard (nå Green Bay), der det også var forsamlingsrom.

Tanks drøm om å skape “et virkelig Jesu rike” av denne kolonien greide ikke å begeistre de andre. Han ønsket å drive kolonien etter de oldkirkelige prinsippene med felleseie, men kolonistene ønsket skjøte på hver sin lott for å bygge sine egne gårder. Det endte med at de fleste reiste til et annet sted, mens Tank ble boende i Green Bay til sin død 1864. Hans siste år var preget av tapsbringende kanalbygging og flere større industritiltak. Huset han bodde i, Roi-Porlier-Tank Cottage, er den eldste bevarte bygning i Wisconsin og står i dag som museum i Heritage Hill State Park i Green Bay.

Verker

  • Rundskriv til eiere og forvaltere av plantasjene i kolonien Suriname, 1848, gjengitt i Vormeland 1999 (se nedenfor, avsnittet Kilder), s. 109–112

Kilder og litteratur

  • E. Danbolt: “Niels Otto Tank – en norsk misjonær”, i Norsk tidsskrift for misjon 1947, s. 78–90
  • Ø. Gjessvåg: “200 år handel og misjon”, ibid. 1970, s. 118–120
  • J. Vormeland: Otto Tank, pioneren fra Rød herregård, 1999
  • M. K. Killough: “The Tank Family of Green Bay, Wisconsin (1850–1891)”, i Voyageur. Northeast Wisconsin's Historical Review, bd. 17 nr. 1, Summer/Fall 2000 (også på Internett: http://www.patrickkillough.com/religion/tank_family.html)

Portretter m.m.

  • Tegning (brystbilde), muligens av J. C. Dahl, 1826; The State Historical Society of Wisconsin; gjengitt i Vormeland 1999 (se ovenfor, avsnittet Kilder), s. 33
  • Portrett av ukjent fotograf, u.å.; Billedsamlingen, NBO; gjengitt i Vormeland 1999, s. 60

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 0 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.