Otto Ruge

Offiser. Foreldre: Kammerherre Carl Christian Conrad Ruge (1831–1909) og Hilda Ellen af Sillén (1856–88). Gift 1906 med Ingeborg Sommerfelt (20.6.1883–1963), datter av sogneprest Søren Kristian Sommerfelt (1851–1934) og Jørgine Marie Hiorth (1852–1919). Sønnesønns sønnesønn av Hermann Ruge (1706–64); bror av Herman Ruge (1883–1976).

Generalløytnant Otto Ruge var den mest betydningsfulle norske offiser i første halvdel av 1900-tallet. Han hadde stor innflytelse på forsvarsreformene i mellomkrigsårene og viste tidlig forståelse for at landets forsvar måtte utformes slik at det kunne være i stand til å møte tidens nye utfordringer. Hans radikale og usentimentale syn på forsvarspolitikken gjorde ham til en svært omstridt skikkelse i konservative militære og forsvarsvennlige kretser i 1930-årene. Som kommanderende general fra 11. april 1940 fikk Ruge ansvaret for å lede de norske styrkene. Hans disposisjoner under felttoget var en forutsetning for Norges senere plass i den store krigsalliansen og sikret ham en fremtredende plass i nasjonens historie.

Ruge vokste opp i Kristiania i en familie med sterke militære tradisjoner. Han gikk på Kristiania katedralskole, men tok examen artium som privatist 1899. Deretter tok han Krigsskolen 1902, Den militære høyskole 1905 og generalstabseksamen 1915. Han hadde ulike stillinger ved feltavdelinger og staber fra 1902 til 1930. Blant annet var han kompanisjef i 1. Akershusiske brigade og bataljonsjef ved Rogaland infanteriregiment. Han tjenestegjorde også som stabssjef ved 1. og 3. brigade. Uansett senere stillinger bevarte Ruge en levende interesse for Hærens grunnsteiner – de operative avdelinger. Han tjenestegjorde i Sverige 1920 og 1927 og i Belgia 1923 og 1924.

Ruge hadde også en omfattende tjenestebakgrunn fra skoler og øvingsavdelinger. Han var blant annet sjef for 1. divisjons troppssjefskurs og infanteriets pelotongførerkurs 1916–17 og instruktør ved Infanteriets skyteskole 1922–30. I tillegg var han lærer i strategi og krigshistorie ved Den militære høyskole 1929–33. Ruge hadde ry som en inspirerende og kunnskapsrik lærer med store pedagogiske evner. I tillegg til sin interesse for utdanningsspørsmål var han gjennom hele karrieren levende opptatt av militærvitenskapelige, politiske og historiske spørsmål.

Otto Ruge ble tatt opp som aspirant i generalstaben 1906, og den skulle bli hans viktigste militære arena. Han tjenestegjorde som adjoint til 1930, som avdelingssjef til 1933 og til slutt som generalstabsjef til 1938, da han ble utnevnt til generalinspektør for infanteriet. I kraft av sine stillinger i generalstaben, ble han ved flere anledninger engasjert i utredningsarbeid, først av Forsvarskommisjonen av 1920. Siden arbeidet han med forsvarsordningene av 1927 og 1933. Spesielt på den siste fikk han stor innflytelse. Ruge var dessuten leder for den luftforsvarsutredningen som ble presentert i Stortingsmelding nr. 38/1937. Her ble det for første gang foreslått å etablere luftforsvaret som egen forsvarsgren på linje med Hæren og Sjøforsvaret. Som generalstabssjef ledet Ruge Forsvarsrådets arbeidsutvalg, hvor han fikk anledning til å presentere flere sentrale nasjonale forsvarsutfordringer for regjeringen.

Fra 1920-årene ble Ruge i økende grad opptatt av Norges nye strategiske stilling og spørsmålet om hvordan Forsvaret burde organiseres for best å kunne møte de mest nærliggende oppgaver. Han presiserte og konkretiserte sitt syn gjennom utredninger, foredrag og artikler utover i 1930-årene. Som militær tenker og planlegger la Ruge til grunn en bred økonomisk og utenrikspolitisk analyse av truslene mot Norge. Etter den første verdenskrig så han bort fra faren for krig med de nordiske nabolandene. Derimot representerte etter hans oppfatning sovjetiske, britiske og tyske strategiske og økonomiske interesser i Norge den største sikkerhetsutfordringen. Verdenskrigen hadde tydelig demonstrert at norskekysten hadde vital marinestrategisk og handelsmessig betydning for de tre stormaktene. En måte disse landene kunne sikre egne interesser på – eller skade motpartens – var å skaffe seg et marinestøttepunkt i Norge. På denne bakgrunn hevdet Ruge at Norges krigspolitiske skjebne var bestemt av stormaktene og at en krig mellom dem ville få umiddelbare følger.

Det var bred politisk og militær enighet om at væpnet nøytralitetsvern var Forsvarets primære oppgave og at det ville redusere truslene mot landet under en europeisk krig. Ruge la av disse grunner vekt på å styrke Sjøforsvaret og flyvåpenet, som utgjorde første linje. Imidlertid var det uenighet om hvor sterkt nøytralitetsvernet skulle være, hvordan det skulle organiseres og hva som skulle være dets oppdrag. På ett sentralt punkt i nøytralitetspolitikken var det fundamental uenighet mellom de politiske og militære myndigheter. Forsvarsledelsen insisterte på at en nøytralitetskrenkelse kunne være innledningen på et angrep hvor en stormakt ville forsøke å sikre seg et marinestøttepunkt. Følgelig mente den at man også måtte være forberedt på begrensede krigshandlinger i utsatte områder på Sørvestlandet, i Ofoten og Øst-Finnmark. Dette scenariet ble avvist på politisk hold, og dermed stod Forsvaret før den annen verdenskrig uten politisk aksept for at nøytralitetsvernet kunne trappes opp til regulære krigshandlinger.

Ruges syn på forsvarsordningen reflekterte denne sikkerhetspolitiske forståelsen. Han erkjente i 1920-årene at det verken var politisk eller økonomisk mulig å gi den omfattende eksisterende forsvarsordning reelt innhold. Til dette kom at han mente den norske militshæren var organisert etter foreldede prinsipper. Ruge gikk derfor gikk inn for å redusere Hæren dramatisk. De frigjorte midler ville han i stedet bruke til å foreta en organisatorisk og teknologisk modernisering og å øke beredskapsnivået, samt som nevnt å styrke Sjøforsvaret og flyvåpenet. I tråd med sitt syn på landets sikkerhetspolitiske stilling hevdet han at Forsvaret måtte ta to hovedhensyn i sine planer: For det første kunne Norge risikere å bli berørt av en stormaktskonflikt på et tidlig stadium. Derfor måtte Forsvaret være i stand til rask mobilisering av et troverdig nøytralitetsvern som kunne virke avskrekkende. For det andre måtte Forsvaret være i stand til å etablere mobile og moderne kampavdelinger som kunne settes inn ved begrensede, direkte angrep. Forsvarsordningen av 1933 bygde på dette prinsippet, selv om manglende bevilgninger de første årene etter vedtaket gjorde det umulig å iverksette ordningen i praksis.

Det tyske angrepet 9. april 1940 innledet den mest dramatiske krise landet hadde opplevd siden 1814. Kommanderende general Kristian Laake ble, muligens med urette, av regjeringen oppfattet som defaitist og bedt om å trekke seg. Han etterkom oppfordringen 11. april og ble etterfulgt av Otto Ruge. Som kommanderende general – forsvarssjef fra 18. mai – demonstrerte Ruge et syn på småstatens forsvar som han hadde utviklet i løpet av mellomkrigstiden. Mange i forsvarsledelsen ville av rent militære grunner gi opp. Ruge innså imidlertid at Forsvaret var ett av de politiske myndighetenes mange verktøy, som ikke bare kunne anvendes i tradisjonelle militære oppdrag, men som kunne bidra til å skape et politisk og diplomatisk handlingsrom for regjeringen. Hensikten med hans militære disposisjoner var derfor å redde den nasjonale selvrespekt, samt å muliggjøre mottaket av alliert hjelp. I dette lyktes han, selv om det 62 dager lange felttoget endte med et militært nederlag og nærmere fem år i eksil for kongen og regjeringen. Etter felttoget gikk Ruge i tysk krigsfangenskap, først på festningen i Königstein i Sachsen, senere i Polen og til slutt i Luckenwalde ved Berlin, hvor han satt til krigens slutt.

Otto Ruge ble gjenutnevnt til forsvarssjef da han kom tilbake fra Tyskland 1945, og han gikk straks i gang med å planlegge gjenreisingen av Forsvaret. Etter hans mening måtte det skje så raskt som mulig ved å etablere et beredskapsforsvar basert på tre måneders førstegangstjeneste og 45 dagers repetisjonsøvelser for årsklassene 1940–45. På denne måten ville man 1949 ha tilstrekkelig personell til å fylle oppsetningene. Denne linjen møtte motstand hos Jens Chr. Hauge, som overtok etter Oscar Torp som forsvarsminister november 1945. Hauge ønsket ikke å gi krigsårsklassene ordinær førstegangstjeneste, men i stedet skrive dem ut til heimevern, noe som ville gjøre det langt mer tidkrevende å reetablere Hæren. Hauge valgte denne linjen fordi han trengte godt utdannede soldater til den norske Tysklandsbrigaden som regjeringen hadde forpliktet seg til under krigen. Ruges opplegg ville ikke gjøre det mulig å sende en norsk kontingent. Hauge vant frem med sitt syn, og Ruge trakk seg i protest fra stillingen desember 1945.

Staten stilte æresbolig på Høytorp fort ved Mysen til disposisjon for Ruge. Han trakk seg ut av offentlig liv og viet seg til arbeid med hagen og trebindsverket Annen verdenkrig i tekst og bilder.

Otto Ruge ble tildelt storkors med kjede av St. Olavs Orden 1940; han var også kommandør av Dannebrogordenen og den svenske Svärdsorden, storoffiser av den franske Æreslegionen og innehaver av den amerikanske Bronze Star. Han døde 79 år gammel 1961 og ble bisatt under fulle militære æresbevisninger i Vestre krematorium i Oslo.

Verker

  • Noen betraktninger omkring vår nye hærordning, i Norsk Militært Tidsskrift nr. 20/1933
  • Forsvarsberedskap, i Samtiden 1935
  • Norges stilling under europeisk krig. Et foredrag av generalstabschefen, oberst Ruge, i Vor Hær nr. 7/1936
  • Luftforsvarsutredningen, med div. bilag, St.meld. nr. 38, 1937
  • Flyvning og stormaktspolitikk, i Internasjonal Politikk, 1938
  • Annen verdenskrig i tekst og billeder. Krigens dagbok, 3 bd. 1946
  • Felttoget. General Otto Ruges erindringer fra kampene april–juni 1940, 1989

Kilder og litteratur

  • Stud. 1899, 1924
  • J. Schiøtz: biografi i NBL1, bd. 12, 1954
  • HEH 1959
  • T. Kristiansen: “Også da det gjaldt. Otto Ruge, generalstaben og forsvarspolitikken før 1940”, i Norsk Militært Tidsskrift nr. 4/1990
  • O.-B. Fure: Mellomkrigstid, Norsk utenrikspolitikks historie, bd. 3, 1996
  • J. Sverdrup: Inn i storpolitikken, 1940–1949, Norsk utenrikspolitikks historie, bd. 4, 1996
  • R. Hobson og T. Kristiansen: Total krig, nøytralitet og politisk splittelse, 1905–1940, Norsk forsvarshistorie, bd. 3, Bergen 2001
  • T. Kristiansen: Krigsplaner og politikk. Norsk krigspolitisk og strategisk tenkning mellom demokratisering, profesjonalisering og teknologisk modernisering, Bergen 2002
  • “'Vi ligger i ildlinjen ...' Otto Ruge og Norges strategiske stilling i mellomkrigstiden”, i S. G. Holtsmark, H. Ø. Pharo og R. Tamnes (red.): Motstrøms. Festskrift til Olav Riste, 2003

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 0 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.