Otto Nes

Kringkastingsmann. Foreldre: Kjøpmann Severin Jonas Nes (1874–1945) og Anna Ramberg Langangen (1879–1947). Gift 1945 med Maria Lid (2.12.1922–5.10.1992), datter av professor Nils Lid (1890–1958) og Dagny Fosse (1892–1958). Svoger til Johan Hjort (1922–2001).

Otto Nes var fjernsynets første programdirektør og ledet fjernsynsmediets utvikling i Norge gjennom hele monopolepoken, fra 1957 til han gikk av med pensjon 1987 – en internasjonalt sett enestående lang periode. Som de fleste av mediets opprinnelige medarbeidere kom han fra radioen, men virket som fjernsynssjef til å sikre billedmediet en selvstendig plass innen NRK-strukturen.

Nes tok examen artium i Porsgrunn 1940 og cand.philol.-eksamen med engelsk hovedfag 1946. Etter språkkurs i Cambridge var han norsk medarbeider ved BBC Norwegian Service i London 1947–48. Etter en periode som lektor ved Nordiska folkhögskolan i Kungälv fikk han 1949 stilling som programsekretær i NRKs kortbølgeavdeling på Marienlyst. Året etter søkte han seg over til Barne- og ungdomsavdelingen, der han produserte hørespill, og 1953 til Radioteatret, der han oversatte og instruerte en rekke produksjoner, bl.a. i den populære serien Godaften, mitt navn er Cox, men også litterært mer ambisiøse forestillinger som Ibsens Lille Eyolf (1956). Til fjernsynsprøvesendingene 1956 oversatte og instruerte han den første teaterforestilling i norsk fjernsyn, J. M. Synges I skyggen av fjellet (19. mars 1956). Han deltok samme år i det interne opplæringskurset for fjernsyn i NRK og vant ytterligere erfaring ved kortere opphold i Storbritannia, Tyskland og Nederland. Da styret høsten 1957 foretok den første programansettelsen i fjernsynet, falt valget på Nes, som ble tilsatt som programredaktør, fra 1963 som programdirektør.

Nes' første oppgave ble å samle og ansette en stab som i løpet av de første par årene frem mot 1961 vokste til 300 personer, deretter til 1200 i løpet av 10 år. På alle nivåer og i alle funksjoner skulle mediet nybemannes. De fleste ble til å begynne med rekruttert fra radioen, men også landets film-, teater- og pressemiljøer avleverte medarbeidere til det nye mediet, som under stor entusiasme og trange arbeidsforhold ble offisielt åpnet 20. august 1960.

Både styret i NRK og departementet så helst at fjernsynets programvirksomhet ble utbygd etter mønster av, og gjerne i nært samarbeid med, radioen. Man tenkte seg felles nyheter, felles teater osv. Det ble Nes' oppgave å bringe forståelse for at fjernsynsmediet stilte helt andre krav enn radioen, og at produksjonen av levende bilder, dels i film- og dels i videoformater, forutsatte en helt annen organisasjon enn radioens. Det ble også programdirektørens oppgave å begrunne de stadige budsjettoverskridelser som fulgte av at fjernsynet gjennom 1960- og 1970-årene utviklet seg mye raskere enn forutsatt, både i publikumsoppslutning og programbehov, slik at NRKs tradisjonelle budsjetteringsrutiner kom under sterkt press. Overskridelsene skapte konflikter mellom Nes og de øvrige direktører, som i fjernsynssjefen så en avdelingsleder som kjempet for sin sak og sine folk uten den tanke for hele institusjonens vel som især kringkastingssjefen måtte ha. Det var da heller ikke aktuelt at Nes søkte denne stillingen da den ble ledig 1961 og igjen 1972. Til gjengjeld ble Nes en avholdt leder blant sin egne. Alle kunne “gå til Otto” med sine problemer og møte forståelse fra en som selv hadde stått i skapende produksjon. Nes' stillferdige lederstil var velegnet til å bygge institusjonen og langsomt gi den identitet, men passet mindre til å fendre av kritikk utenfra og møte opinionens stormkast etter hvert som fjernsynet ble en av 1960- og 1970-årenes aller mest kontroversielle institusjoner i Norge. Den oppgaven overlot han til kringkastingssjefen.

Med en etter hvert enestående erfaring ble Nes også en kjent skikkelse i internasjonalt fjernsynssamarbeid. I Nordvisjonen, det nordiske programbyttet, satt han i styret i flere år og var leder 1970–73. 1974–81 var han formann i den europeiske kringkastingsunion EBUs programkomité.

Etter at Otto Nes gikk av med pensjon 1987, gjenopptok han sin kjærlighet til litteraturen og skrev en rekke artikler om britisk litteratur for aviser og bokmagasiner, ved siden av å redigere antologier over M. B. Landstad og over nordisk lyrikk.

Verker

  • Medred. Kringkasting i Norge 1925–1975, 1975, og Svingende bølger, 1993
  • red. Fra salmer til skjemteviser: M. B. Landstad, 1997
  • red. Kvinnesinn. Fra Edith Södergran til Cathrine Grøndahl, 1999

Kilder og litteratur

  • Stud. 1940, 1965
  • HEH 1994
  • H. F. Dahl og H. G. Bastiansen: Over til Oslo, bd. 3 av NRKs historie, 1999
  • T. Hartenstein: Det usynlige teatret. Radioteatrets historie 1926–2001, 2001
  • NRKs klipparkiv

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 2 endringer i denne artikkelens nettversjon.