Faktaboks

Otto B. Halvorsen
Otto Bahr Halvorsen
Født
28. mai 1872, Christiania
Død
23. mai 1923, Kristiania
Virke
Jurist og politiker
Familie
Foreldre: Sekretær i Storebrand Otto Hellen Halvorsen (1840–1921) og Karine Christine Christiansen (1847–1927). Gift 13.5.1899 i Kristiania med Kathrine Hofgaard (25.11.1875–22.8.1960), datter av skolebestyrer Simon Wright Hofgaard (1843–1908; se NBL1, bd. 6) og Ida Mathilde Aars (1841–98).
Otto B Halvorsen
Otto B Halvorsen
Av /NTB Scanpix ※.

Otto B. Halvorsen satt på Stortinget for Høyre 1913–23 og var stortingspresident og gruppefører for Høyre i to omganger, hver gang i omtrent halvannet år. Han var også statsminister to ganger, 1920–21 og mars–mai 1923, og han var formann i Høyre fra 1919 til sin død.

Halvorsen vokste opp i Kristiania, tok examen artium som preseterist 1890 og ble cand.jur. 1896. Hans politiske engasjement viste seg allerede i studietiden, da han i et års tid arbeidet som politisk kommentator i Bergens Aftenblad, og etter embetseksamen var han i en kortere periode ansatt ved Det konservative Centralstyres kontor. Etter å ha arbeidet som sorenskriverfullmektig og deretter advokatfullmektig frem til 1903, fikk han bevilling som høyesterettsadvokat og åpnet 1904 advokatforretning i Kristiania. Praksisen drev han frem til sin død, men etter hvert kom det politiske arbeidet til å ta mer og mer av hans tid.

Halvorsen trådte for alvor inn i norsk politikk da han 1912 ble valgt som stortingsrepresentant for Gamle Aker krets i Kristiania. Sett utenfra førte han en nokså anonym tilværelse i sine to første stortingsperioder, men han må i det stille ha opparbeidet en voksende innflytelse både i gruppen og i partiorganisasjonen, bl.a. som formann i Kristiania konservative forening 1914–16. Etter Høyres valgseier 1918 og Jens Bratlies retrett fra lederposisjonen trådte Halvorsen frem som partiets ubestridte leder, og da det nyvalgte Stortinget samlet seg 1919, ble han valgt til stortingspresident. Denne posisjonen kombinerte han med funksjonen som Høyres parlamentariske fører frem til sommeren 1920. Da gikk Gunnar Knudsens venstreregjering av, og 21. juni dannet Halvorsen regjering; i tillegg til statsministerposten overtok han også bestyrelsen av Justisdepartementet.

Halvorsen ble Høyres leder i en tid da det tradisjonelle motsetningsforhold til Venstre ble ført videre først og fremst i språkstriden og i alkoholforbudet og traktatkonflikten med de vinproduserende land. Forbudsspørsmålet var kjernen i alle de tre regjeringskriser han var involvert i. Det nye i den politiske situasjon var imidlertid trusselen fra en radikalisert arbeiderbevegelse. Revolusjonsfrykten i borgerlige miljøer toppet seg under jernbanekonflikten i desember 1920 og storstreiken i juni året etter og gav grunnlag for en underhåndsforståelse mellom Høyre og Venstre om avvergende forberedelser. Som justisminister falt det i Halvorsens lodd å administrere de vel forberedte mottiltak under jernbanekonflikten og storstreiken, og det skjedde med en kombinasjon av fasthet, handlekraft og klok moderasjon som i borgerlige miljøer gjorde ham til situasjonens herre og landets fremste politiker. Men da regjeringen led nederlag i Stortinget på spørsmålet om bevilgning til den store skolekommisjonen som arbeidet med planer for en ny enhetsskole (se O. G. Gjøsteen og J. D. Gjøstein), valgte Halvorsen å gå av 22. juni 1921. Hans innsats som statsminister ble i juli samme år belønnet med storkors av St. Olavs Orden.

Egentlig var det en skjebnens ironi at Halvorsen skulle vinne sine sporer på et felt som i radikale miljøer lot ham fremstå som en arbeiderklassens bøddel. Selv oppfattet han seg som en forsoner og en sosial reformator. Hans holdning hadde karakter av politisk visjon. Nærmest i form av trosbekjennelse kom den til uttrykk 1920 i en tale i Kristiania Unge Høire: “[Vi] får leve efter det som jeg aldrig blir træt av at forkynde og som jeg selv har fåt op på Høires program, dette at vi vil større social retfærdighet – og derfor vedkjender os den utjevning av livsvilkårene, som er en nødvendig betingelse for dette.”

Partiets program ved stortingsvalget 1918, som var Halvorsens verk, rommet krav om foranstaltninger mot bolignøden, gjennomføring av folkeforsikringen og utbyttedeling i bedriftene til arbeidere og funksjonærer. Postene ble gjentatt tre år senere, tross voksende motstand fra høyresiden i partiet og fra arbeidsgiverne. Halvorsen på sin side var seg den voksende spenning bevisst: “Vi har intet med arbeidsgiverne at gjøre og vi er intet klasseparti,” uttalte han i et stemningsutbrudd i sentralstyret 1922.

Etter regjeringsskiftet 1921 ble Halvorsen på ny valgt til stortingspresident og parlamentarisk fører for Høyre. Disse posisjonene innehadde han frem til våren 1923, da Otto Blehrs venstreregjering gikk av og Halvorsen dannet sin annen regjering. Umiddelbart etter regjeringsskiftet 6. mars viste han igjen sin handlekraft og fikk trumfet igjennom i Stortinget en opphevelse av hetvinsforbudet og med det et bortfall av den kompliserte traktatkonflikten med vinlandene. Men etter bare et par uker måtte han forlate statsministerstolen, pint av en smertefull kreftsykdom som ble hans bane drøye to måneder senere.

Halvorsen ble revet bort i et øyeblikk da han hadde nådd toppen av sin karriere. Lederstriden i partiet begynte allerede mens statsministeren lå på på dødsleiet. For den sosialreformatoriske fløyen i partiet var Odd Klingenberg, som var sosialminister i begge Halvorsens regjeringer og hans beste støttespiller, den selvfølgelige kandidat til statsministerposten. Klingenberg ble imidlertid vraket til fordel for finansministeren, Abraham Berge. Skiftet innebar en seier for krefter som lenge hadde vært i opposisjon til Halvorsen og en omprioritering til fordel for bekjempelse av en voksende finansnød, fra nå partiets fremste anliggende. Dermed var Halvorsens sosialreformatoriske visjon for lang tid tvunget under jorden.

Den reformvilje Halvorsen var den fremste eksponent for i sitt parti, kan oppfattes som en norsk utløper av en allmenneuropeisk radikaliseringsbølge ved verdenskrigens slutt. Drømmen om utsoning mellom folkene hadde sitt motstykke i en visjon om større sosial rettferdighet og erkjennelse av fortidens synder. Også i Norge ble partisystemet forskjøvet mot venstre, og valget av Halvorsen til partiformann var i seg selv et uttrykk for et klimaskifte i Høyre. For Halvorsens visjon har det også hatt betydning at han var modnet til samfunnsbevissthet i en tid da hovedstaden var i ferd med å utvikle seg til en storby, samtidig som storbyens problemer, særlig bolignøden, meldte seg med tyngde, mens forsyningsvanskene under krigen utdypet de sosiale misforhold. Han har rimeligvis vært motivert av en forståelse av at de konservative interesser i lengden ikke kunne bestå, dersom de forskanset seg i steile motstandsposisjoner.

Otto B. Halvorsens personlighet synes å ha utstrålt en enestående tillitsskapende karisma. Advokat Per Rygh, som var en kritisk iakttaker av mennesker, oppsummerte sin vurdering i et dagboksnotat: “Der var i all hans færd noget saa ubestikkelig retskaffent og retsindigt over ham, ikke farisæisk eller selvgodt, men udsprunget af hans hjertes inderste; dertil en sjelden pligtfølelse og et varmt hjertelag.” Redaktør Thorstein Diesens vurdering sammenfaller med Ryghs: “Jeg kjenner ikke i norsk politikk en mann med større hederlighet, ærlighet, åpenhet og uegennyttighet. Hans ansikt og hele personlighet lyser av hederlighet og hans praktfulle organ eier likesom ikke en falsk tone.”

Kilder og litteratur

  • Biografi i Lindstøl, bd. 1, 1914
  • Stud. 1890, 1915, 1942
  • samling av nekrologer i Kristiania Høire nr. 4/1923
  • E. Getz: biografi i NBL1, bd. 5, 1931
  • biografi i Finne-Grønn, bd. 3, 1940
  • biografi i Haffner, bd. 1, 1949
  • H. Gram: “Otto B. Halvorsen”, i Konservative menn i Norges nyere historie. 15 politiske essays, 1960
  • R. Danielsen: Borgerlig oppdemmingspolitikk 1918–1940, bd. 2 i Høyres historie, 1984