Den finskættede grenseboeren Osvald Harjo overlevde som en av få nordmenn redselsregimet i Stalins fangeleire. Frihetskjemperen og partisanen havnet på grunn av falske anklager om forræderi i sovjetisk fangenskap 1942. I hele 13 år ble han holdt innesperret.
Harjo var overbevist kommunist da tyskerne hærtok landet. I likhet med et hundretalls likesinnede i Øst-Finnmark flyktet han i oktober 1940 til Fiskerhalvøya i Sovjetunionen. Her ble han og en rekke andre finnmarkinger snart vervet av den sovjetiske etterretningstjenesten (NKVD). I sitt hjemfylke virket han et par år som partisan. Dette ble raskt den utbredte, men misvisende betegnelsen for virksomheten til de norske etterretningsagentene i sovjetisk tjeneste. Harjos hovedoppave var ikke å drive sabotasje eller å kjempe bak fiendens linjer, slik for eksempel Titos partisaner gjorde i Jugoslavia, men å skaffe oppdragsgiveren opplysninger om den omfattende tyske militære virksomheten i grenseområdet.
I august 1942 ble Harjo arrestert av Gestapo og torturert. Et par måneder senere lyktes det ham imidlertid å flykte fra fengslet og komme over til Sovjetunionen. Her ble han umiddelbart arrestert. Belønningen for krigsinnsatsen fikk han i mai 1944 i form av en dom på 15 års fengsel.
De sovjetiske myndighetenes mistenksomhet rammet vilt og skånselsløst, fiende som venn. De ville ha det til at Harjo hadde brutt sitt taushetsløfte under de tyske forhørene og deretter spionert for fiendemakten. Å befri seg fra uberettigede anklager var for Harjo som for mange andre umulig innenfor det vilkårlige sovjetiske rettsapparatet. “Forbrytelsen” skulle, het det i domsavsigelsen, sones med langvarig tvangsarbeid for sovjetstaten. Hjemme levde kone og to barn i fullstendig uvisshet om hva som hadde hendt ham.
Etter krigens slutt forsøkte norske myndigheter forgjeves flere ganger å få opplysninger fra Moskva om Harjo. En svensk fange som fikk vende tilbake tidlig i 1950-årene, kunne imidlertid opplyse at han hadde sett Harjo. Harjo slapp først fri som følge av det internasjonale tøværet etter Stalins død og regjeringen Gerhardsens energiske bestrebelser på å få ham og andre nordmenn løslatt. Muligheten bød seg da statsministeren avla Sovjetunionen og Nikita Khrusjtsjov et offisielt besøk 1955. Etter at Harjos sak var tatt opp på høyeste hold, kunne han mot slutten av året vende hjem, radmager og helsemessig svekket som følge av sult og mange års brutal behandling.
For ledelsen i den sosialdemokratiske arbeiderbevegelsen, som lenge hadde engasjert seg sterkt for å få ham hjem, var Harjos skjebne et rystende uttrykk for det menneskefiendtlige og vilkårlige sovjetsystemet. Samtidig gav Harjos tragiske historie en enestående mulighet både til å opplyse befolkningen om hva som kunne skje enkeltmennnesker i et undertrykkende østlig regime og til å diskreditere norske kommunister. Hans tidligere partifeller hadde ikke slått ett slag for Harjo. Etter frigivelsen ble han til overmål fortiet eller stemplet som løgner av kommunistledere.
Etter initiativ fra partisekretær Haakon Lie ble Paul Engstad d.y. bedt om å føre Harjos opplevelser i pennen. Moskva kjenner ingen tårer ble utgitt 1956. Boken vakte stor oppmerksomhet. Harjo selv holdt på en rekke arbeidermøter et flengende oppgjør med sin kommunistiske fortid og den totalitære sovjetstaten.
Harjo arbeidet som jerndreier etter frigivelsen. Som følge av senskader etter fangeoppholdet ble han uføretrygdet 1968.