Olga Bjoner

Bondekvinneleder og NS-politiker. Foreldre: Lærer Jakob Haaland (1853–1929) og Georgine Camilla Bendixen. Gift 1912 med gårdbruker Jørgen Mathias Bjoner (14.12.1879–?), sønn av gårdbruker Sigurd Bjoner og Maren Johanne Narvestad.

Olga Bjoner bygde opp Norges Bondekvinnelag i 1920- og 1930-årene. Under den tyske okkupasjonen og NS-styret i Norge ledet hun Nasjonal Samlings Kvinneorganisasjon og Kvinnehirden, og ble dømt for landssvik under rettsoppgjøret etter krigen.

“Innen bondereisningen har fru Bjoner et lysende navn ... symbolet for reisningen av bondekvinner landet rundt,” skrev bondepressen ved Olga Bjoners femtiårsdag 1937. Siden begynnelsen av 1920-årene hadde hun med humør og energi personlig mobilisert en bevegelse som til da talte 400 lokale lag og 25 000–30 000 medlemmer, et betydelig tilskudd til bondereisningen. Norges Bondekvinnelag ble formelt tilsluttet Norges Bondelag 1925; gjennom det er bondekvinnene blitt frigjort, skrev Nationen: “De føler sig nu som en 'stand' innen denne vår organiserte tidsalder.”

Olga Bjoner var medlem av Norges Bondelags landsstyre fra 1927, fra 1928 av arbeidsutvalget. Hun var vararepresentant for Bondepartiet til Stortinget 1930–33; hun ble landskjent som foredragsholder og fast redaktør av kvinnestoffet i bondepressen. – Bondelagets internasjonale kontakter lå henne særlig på hjertet; med egen bil gjorde hun i 1930-årene hyppige reiser til Danmark, Tyskland og de baltiske land. 1939–40 var hun ikke mindre enn tre ganger i Tyskland, dessuten i Storbritannia og i Königsberg. Ved hjemkomsten i januar 1940 rapporterte hun til Utenriksdepartementet at hennes kontakter hadde advart henne mot en kommende tysk aksjon mot Norge som svar på britisk aktivitet.

Høsten 1940 nærmet hun seg for første gang Nasjonal Samling. Under Bondelagets forhandlinger med Quisling, som endte med brudd, talte hun for en tilnærming. Selv meldte hun seg inn i partiet i slutten av oktober, og 1. desember samme år ble hun propagandaleder for Nasjonal Samlings Kvinneorganisasjon (NSK), et skritt som vakte oppsikt. Et harmdirrende brev fra Ella Anker sirkulerte som illegalt skrift våren 1941. I august samme år overtok Bjoner stillingen som landsleder for kvinneorganisasjonen etter Øyvor Hansson, som ble avsatt på grunn av personlige forhold, og virket fra 1942 også som øverste leder for Kvinnehirden.

Under Bjoners ledelse (med tittelen riksleder fra 1944) ble NSK bygd ut til ca. 16 000 medlemmer, nesten 1/3 av partiets totale medlemstall. NSK drev mødreskoler, husstellstasjoner og systuer landet rundt. I lagene ble det stoppet strømper for frontkjemperne og etter hvert også for Wehrmacht. For å unngå beslag av kirkeklokkene samlet NSK inn 2,5 tonn metaller fra husholdningene, og dannet 1944 et Kvinnenes hjelpekorps for å komme arbeidsmobilisering av kvinnene i forkjøpet. Bjoner holdt hele tiden en skarp profil mot Reichskommissar Terboven, som hun anså som en ulykke; mistilliten var gjensidig. Innen SS var hun derimot populær, fordi hun ut fra et militant kvinnehensyn gikk inn for at især partiets tillitsmenn burde gjøre tjeneste ved østfronten: Det eneste stedet en mann var uunnværlig, var ved fronten, fremholdt hun ved flere anledninger.

Bjoner arbeidet iherdig for økt kvinneandel på alle nivåer av partiet og agiterte for kvinnenes betydning for politikk og samfunnsliv, noe hun med bitterhet måtte innse var minst like tungt i NS som ellers. Hennes linje var agrarfeministisk, med tydelig brodd mot den urbane likestillingslinje som hun hadde motarbeidet helt siden 1930-årene, da hun talte for innføring av barnetrygd på et helt annen grunnlag enn f.eks. Kristine Bonnevie. Bondekvinnen arbeidet ved siden av – ikke mot – mannen, poengterte hun. På initiativ fra NSK ble de offentlige mødrehygienekontorene stengt 1941.

I sin utadvendte virksomhet møtte hun betydelig politisk, men også sexistisk motstand (oppnavnet “Riksrøya” og karakteristikker som “kjønnslig utilfreds” m.m.). Selv var hun oppgitt over motbøren, ikke minst den hun følte fra egne rekker, og regnet i 1944 situasjonen som “uholdbar” og at NS kan “råtne opp innenfra”, slik hun uttrykte det i NSKs årsmelding 1943. Heller ikke utad la hun skjul på at NS førte en håpløs kamp i opinionen: “Man blir hånet, spottet og utsatt for de aller verste ting ... Det er så forferdelig at en nesten fristes til å miste troen på eget folk.”

Olga Bjoner ble arrestert hjemme på gården i Hobøl i maidagene 1945, brakt til fengselet i Moss og siden til Bredtvedt. Under fangenskapet (713 dager i varetekt) opplevde hun trakasserier og stadig sjikane, dertil seksuelle overgrep, og ble helsemessig brutt ned. Rettssaken i Eidsivating lagmannsrett i mars 1948 ble ledet av lagmann Erik Solem. Selv var hun sykepermittert da dommen – 6 års fengsel – falt. Retten fant at hun som forgrunnsskikkelse i NS, bar fullt ansvar for okkupasjonstidens tyngsler, og festet ingen tiltro til hennes forklaring om at hun hadde handlet til landets eller kvinnenes beste. På eget forlag utgav hun 1955 Dette har hendt, et av rettsoppgjørets bitreste anklageskrifter.

Verker

  • Mot lysere tider. Artikler og taler, 1943
  • Dette har hendt. Et tidsbilde, 1955

Kilder og litteratur

  • NS Årbok, 1942 og 1944
  • O. Rovde: I kamp for jamstelling 1896–1945, bd. 1 av Hundre år for bygd og bonde 1896–1996, 1995
  • M.-B. Ohman Nielsen: biografi i NKrL, 1995
  • d.s.: Jord og ord. Bondepartiet 1915–1940, dr.avh., Historisk institutt, UiB, 1997

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 1 endringer i denne artikkelens nettversjon.