Faktaboks

Ole Kristian Ruud
Født
2. oktober 1958, Oslo
Virke
Dirigent og klarinettist
Familie
Foreldre: Politifullmektig Gullbrand Ruud (1922–91) og Grethe Hagen (1926–). Gift 26.3.1988 med musiker (hornist) Karen Johnstad (20.1.1962–), datter av musikkpedagog, dirigent, organist og orgelbygger Arnold Johnstad (1925–) og organist Karen Tyse (1925–2000).

Ole Kristian Ruud har siden midten av 1980-årene vært en av Norges fremste dirigenter, med arbeidssted både i Norge og i utlandet. Han er særlig anerkjent for sitt engasjement og sin innsats for det norske orkesterrepertoaret.

Ruud vokste opp i Lillestrøm, fikk sin første klarinett som seksåring og spilte i Volla skolekorps fra 3. klasse. Han spilte i og dirigerte storband, spilte i Lillestrøm Musikkorps 1972–79, var i gardemusikken 1979 og dirigerte Lillestrøm Musikkorps 1982–86. Klarinettundervisning fikk han først hos Ole Jørgen Strømberg og fra 1977 hos Richard Kjelstrup. Han studerte ved Norges musikkhøgskole (NMH) 1978–83, med en pause 1981–82 for å spille klarinett i Stavanger Symfoniorkester.

Det var i bifagsundervisningen ved NMH med dirigenten Arvid Fladmoe at Ruuds interesse for direksjon ble vekket, og studiene med Fladmoe ble viktige inspirasjons- og læreår. 1983–85 gjennomførte Ruud diplomstudiet i direksjon ved NMH, fortsatt med Fladmoe som lærer, og 1984–85 studerte han med Jorma Panula ved Sibeliusakademiet i Finland. 1985 tok han eksamen både i Finland og ved NMH.

Dirigentdebuten hadde Ruud med Oslo Filharmoniske Orkester (OFO) mai 1985, og snart ble han engasjert av de andre norske symfoniorkestrene. 1985–87 var han dirigentstipendiat ved Østlandske Musikkonservatorium og 1987–89 kunstnerisk leder for Nordnorsk kammerorkester. 1987 ble han tilbudt stillingen som kunstnerisk leder og dirigent for Trondheim Symfoniorkester (TSO), hvor han ble til 1995. 1996–99 var han sjefdirigent for Norrköpings Symfoniorkester, før han 1999 ble professor i direksjon ved NMH. 2000–2003 var han kunstnerisk leder for det norske repertoaret ved Stavanger Symfoniorkester (SSO), der han hadde vært gjestedirigent fra 1990.

Årene i Trondheim var svært lærerike for både Ruud og orkesteret. Her tilegnet han seg det klassisk-romantiske internasjonale repertoaret, og her startet arbeidet med å bringe verker av norske komponister frem i lyset. Inspirasjon i de første årene hadde orkesteret i vissheten om et nytt konserthus, og fra 1989 drog det fordel av å spille i Olavshallen, som medførte bedre forhold for musikken, musikerne og publikum. Publikumstallene økte også betraktelig i disse årene. Sammen med orkesteret reiste Ruud på vellykkede turneer til Tyskland (1988 og 1995), Danmark (1989), Sverige (1990) og Spania (1991). 1992–94 var han også OL-musiker i forbindelse med vinterlekene på Lillehammer.

1989 ble Ruud tatt inn i “stallen” til det britiske managementfirmaet van Walsum, som representerer en rekke internasjonalt kjente dirigenter og solister. Dette innebar regelmessige engasjementer med orkestre og kammerorkestre i Europa, USA og Japan, i tillegg til arbeidet i Norge, og 30–40 reiseuker i året. I tillegg til nesten alltid å bringe med seg et norsk eller nordisk verk dirigerte han et bredt internasjonalt orkesterrepertoar fra Mozart til Sjostakovitsj. Han ble dermed den første norske internasjonalt benyttede dirigenten av betydning siden Odd Grüner-Hegge og Øivin Fjeldstad.

Tiden med Norrköpings Symfoniorkester ble kort. Rot i administrasjonen og skakkjørt økonomi gjorde etter hvert samarbeidet med direktøren dårlig, og da Ruud på forespørsel søkte den ledige professorstillingen i direksjon ved NMH 1999, fikk han denne. Etter år med reising ble det mer tid til familien, og avtalen med van Walsum ble også avsluttet.

Mens orkesterrepertoaret i Bergen og Oslo i større grad er blitt preget av preferansene til orkestrenes utenlandske dirigenter, har Ruuds programpolitikk i Trondheim og Stavanger lagt betydelig vekt på norske og nordiske verker og på bruk av norske solister og dirigenter. Dette har gitt det hjemlige orkesterrepertoaret en helt annen synlighet, både innen- og utenlands, og norske musikere en bredere norsk orkesteroppdragelse. Blant de norske komponistene som er blitt mye spilt er – foruten Edvard Grieg – Johan Halvorsen, Johan Svendsen, Harald Sæverud og Geirr Tveitt, men også Fartein Valen, Eivind Groven, Ludvig Irgens-Jensen, Olav Berg, Klaus Egge, Bjørn Fongaard og Johan Kvandal. Ruud har også fremført mye ny musikk av nålevende norske komponister.

Ole Kristian Ruud er en dynamisk og bestemt orkesterleder som samarbeider meget godt med musikerne og nyter stor respekt. Han våger å gi sin egen tolkning av verkene på programmet og har lykkes med dette både i det norske og det internasjonale repertoaret. Ruud har så langt dirigert på mer enn 30 plateinnspillinger, for både norske og utenlandske plateselskaper, særlig med norsk repertoar som Svendsen, Halvorsen, Sæverud og Tveitt. Han har blant annet ledet innspillingene i Stavanger Symfoniorkesters Tveitt-serie og de fleste av de 8 CD-innspillingene med musikk av Harald Sæverud på det svenske selskapet BIS. Ruud mottok Grieg-prisen 1992, Kritikerprisen 1992/93, Lindemanprisen 1994 og Johan Halvorsens ærespris 1996.

Verker

    Plateinnspilliner (et utvalg)

  • L. Irgens-Jensen: Passacaglia/Partita sinfonica/Sonate for fiolin og klaver (med OFO), 1988
  • J. Halvorsen: Symfoni nr. 1/Nordraakiana (med TSO), 1988
  • d.s.: Symfoni nr. 2/Symfoni nr. 3 (med TSO), 1990
  • J. Halvorsen og J. Svendsen: Norwegian Rhapsodies (med TSO), 1991
  • E. Groven: Pianokonsert/Symfoni nr.2 (med TSO og W. Plagge), 1993
  • L. Irgens-Jensen: Heimferd (med TSO), 1994
  • E. Grieg: Olav Tryggvason/Bergliot (med TSO), 1994
  • J. Svendsen: Norsk kunstnerkarneval/Zorahayda/Karneval i Paris/Romeo og Julie/Festpolonese/Andante funèbre (med TSO), 1996
  • H. Sæverud: Symfoni nr. 3/Fiolinkonsert (med SSO), 1997
  • G. Tveitt: 100 folketoner frå Hardanger/Suite nr. 1 og 2 (med SSO), 1998
  • H. Haug: Symfoni nr. 3 (med English Chamber Orchestra og Norrköpings Symfoniorkester), 1998
  • H. Sæverud: Cellokonsert/Symfoni nr. 8 (med SSO og T. Mørk), 2000
  • G. Tveitt: Baldurs draumar (med SSO), 2003

Kilder og litteratur

  • Artikler i norske aviser 1985–2003
  • program- og musikkbasene i NRK
  • opplysninger fra Ole Kristian Ruud, 2003